Skogen som forsvant 04.10.2023

Tapt natur

Begrepet shifting baseline syndrome (SBS), laget av fiskeribiologen Daniel Pauly, ble først publisert i artikkelen «Anecdotes and the shifting baseline syndrome of fisheries». Her forklarer Pauly hvordan hver generasjons oppfatning av hvilket naturmangfold som er normalt og naturlig, baserer seg på tilstanden til økosystemene man blir kjent med i barndommen. Kunnskap om hvordan forholdene var tidligere – så fremt det ikke aktivt samles inn data på dette – blir ofte kun videreført gjennom anekdoter.

I fotografiet Leap Into the Void (Homage to Yves Klein) (2020) av Merete Joelsen Aune (f. 1984) ser vi det siste gjenlevende treet fra det som en gang var Uranienborgskogen i Oslo. På 1700- og 1800-tallet var dette et populært utfartssted med stier. På begynnelsen av 1900-tallet ble furutrærne fjernet og området omgjort til park. Nedhuggingen av treet Aune har avbildet, skjedde i år, mer konkret 29. mai 2023. Fra denne dagen eksisterer Uranienborgskogen kun i anekdoter.

Hånd mot snute

Jeg funderer ofte på hvordan dyr opplever menneskehender når vi stryker dem med fingre som kan trykke, klø og massere. I Iselin Linstad Hauges video The boundary object (2019) kjæler en hånd med kroppen og busten til to griser. Pastellaktige nærbilder understreker fellestrekk som hudfarge, mykhet, hår, muskler og fett som ligger under huden. Ingen klær eller andre identitetsmarkører skaper avstand mellom individene. Bevegelsene går nesten over i det sensuelle. The boundary object vekker empati med dyr og kan minne om den kritikerroste filmen Gunda (2020) av russiske Viktor Kossakovsky. Ved å følge en purke, grisunger og kyr, skildrer Gunda dyrenes dagligliv på en liten gård, uten dialog og tekst. Kossakovsky tvinger ikke handlingen inn i et menneskelig narrativ eller prøver å vise at dyrene har bevissthet.

Bak det vakre ligger den mørke virkeligheten: Et idyllisk småbruk med en gris, et par høner, noen kuer og en katt er et liv forbeholdt de færreste dyr. I et innlegg under lanseringen av Animal Rebellion i oktober 2019 i London snakket journalist, forfatter og klimaforkjemper George Monbiot om en flere tusen år gammel seiglivet oppfatning – the pastoral myth – der byen blir sett på som forkvaklet og korrupt, mens jordbrukeren og hens flokk lever i uskyldsren enkelhet. Mange av de første barnebøkene man blir utsatt for som liten, inneholder en versjon av denne myten. Monbiot skriver: «The story they tell is remarkably consistent: a farm with one cow, one pig, one horse, one sheep, one chicken and one rosy-cheeked farmer, living together in bucolic harmony. There is, of course, no hint of why animals might be kept on a farm, or what fate awaits them. These farms bear no relation to any farm I have ever seen, yet somehow the old, old story still governs our perception of where our food comes from.»

Man kjæler ikke med dyr som brukes i kjøttproduksjon, slik det gjøres i Lindstad Hauges film – i hvert fall ikke uten at det blir vanskelig å spise svin etterpå. The pastoral myth holder den rå virkeligheten med skålding og slakting på avstand og utsetter omstillingen til et klimavennlig, plantebasert kosthold.

Sivil ulydighet i Norge og Storbritannia

Har du hørt om Storbritannias største uutviklede oljefelt Rosebank? Da jeg gjorde en beskjeden spørreundersøkelse blant mine bekjente, var det kun én som svarte «ja». Rosebank ligger vest for Shetland og skal etter planen opereres av Equinor som eier 40 prosent av prosjektet. Dette er ingen ubetydelig andel, og feltet er anslått å kunne produsere om lag 500 millioner fat. Oljeutvinningsplanene har møtt stor motstand det siste året, og profilerte personer, forskere og vitenskapsfolk har skrevet appeller til den britiske statsministeren Rishi Sunak. Det forventes at Sunak gir klarsignal til utbyggingen hvert øyeblikk. I tillegg har aksjonister i organisasjonen Just Stop Oil skapt presseoppslag gjennom godt synlige aksjoner. Siden mars 2022 har demonstranter blokkert hovedveier som motorveien M25, forstyrret VM i Snooker, forpurret kamper på Wimbledon, avbrutt konsert på Royal Albert Hall, kastet suppe på Van Goghs Solsikker (1888) med mer.

Equinor, hvor den norske staten er hovedaksjonær, blir blant klimaforkjempere i Storbritannia assosiert med Norge som blir en stor, stygg ulv i fortellingen. Hvorfor kjenner ikke vi i Norge bedre til det som skjer på andre siden av Nordsjøen, hvor er nyhetsoppslagene i mediene her? I juli uttalte Greta Thunberg i forbindelse med en demonstrasjon mot Rosebank i London: «– Norges rykte som klimaleder er absurd all den tid Equinor planlegger nye oljefelt, som Rosebank, verden rundt».

I Norge har ikke aksjonistene gått like provoserende ut som sine britiske motstykker. I filmen SIVIL ULYDIGHET (2023) av Thomas Østbye, andre del av hans Klimatrilogi, følger vi aktivister fra organisasjonene Stopp Oljeletinga og Extinction Rebellion idet de blokkerer transportruten for olje på Sjursøya, et kai- og tankanlegg på Nordstrand i Oslo. Vi får se aktivister som fryser, bruker masse energi, tid og risikerer helsa si før de blir arrestert. Under en debriefing i etterkant spør de seg selv hvorfor de ikke fikk mer oppmerksomhet av pressen under aksjonen.

Ifølge klimaforkjemperen George Monbiot kan vi ikke stole på at media tar opp klimaproblemene for oss. Hvis man vil at politikere skal ta tak i dem, må man selv utføre direkte handling. I boken Roads, Runways and Resistance: From the Newbury bypass to Extinction Rebellion (2021) undersøker forfatter Steve Melia effekten av protestbevegelser og hvilken taktikk som har større sannsynlighet for å fungere. Her finner Melia at aksjonister kan utgjøre en faktisk forskjell når de klarer å dra nytte av dette, og påvirke den offentlige opinionen. «The most successful of all the campaigns in this book, the Big Ask, […] was quickly forgotten because it broke no laws, roads, runways and resistance caused no damage and achieved widespread consensus, enabling politicians to claim its ideas as their own.» Melia skriver videre at noe som imidlertid gjør det vanskeligere å påvirke politiske avgjørelser i demokratiske land, er sterke økonomiske eller politiske interesser.

Skru igjen krana

Det nevnte oljeselskapet er også sentralt i videoverket Fire Nation (2021) av Ina Hagen. Filmen handler om Equinors video ‘Diga oi a Equinor!’ (Thank you Equinor! It has been a pleasure) som var en del av den brasilianske markedsføringen av navneskiftet fra tidligere Statoil i 2018. Reklamen fra det internasjonale selskapet med operasjoner i mer enn tretti land, uttrykker myke verdier og begrepet forandring som gjentakende kobles til varme menneskelige portretter. I Fire Nation reagerer kvinnen Emma, en erfaren miljøaktivist engasjert i Extinction Rebellion, på dobbeltmoralen og grønn- og rosavaskingen i Equinors fremstilling av seg selv. «Det er vi som er the Fire Nation», sier Emma, og sikter til den destruktive og koloniserende stormakten med samme navn i tegnefilmserien Avatar: The Last Airbender.

Oljenæringens inkompatibilitet med naturen kommenteres også i videoverket FATET fra serien NORWEGIAN LIQUID (2009–) av Rita Marhaug, der kunstneren bader i et kar med en oljelignende væske. Badekaret er plassert i fjæra som tilgrises når den blanke, oljedryppende kroppen setter seg til rette på en stor stein, som en havfrue. Den tilsølte kroppen har nå fått en unaturlig barriere mellom huden og omgivelsene. Slik urmennesket en gang badet naken sammen med elementene, kan ikke lenger kvinnen gå ut i sjøen uten å forurense den.

Nylig så jeg en «motiverende plakat» som fikk meg til å fnyse. Over et bilde av en vakker foss i en frodig skog, sto det: «Solving the climate crisis takes one thing. You.» Å legge ansvar på enkeltindivider er nemlig en supereffektiv måte å avlede oppmerksomheten fra det ansvaret som statsledere, næringsliv og organisasjoner bør ta. Vi trenger ikke flere mikrohandlinger, som å kjøpe færre gensere og flere handlenett. Vi må endre forestillingen om at klimaforkjempere er sære barfotede folk. Et ønske om en grønn omstilling bør høre hjemme hos den store opinionen. Skal vi høre på funnene til Steve Melia, har protestbevegelser større sannsynlighet for å lykkes gjennom en myk, ikke-destruktiv forsterkning og påvirkning av de meningene felleskapet allerede står for. Miljøbevegelsen kunne trengt noen oljemillioner til en inkluderende og menneskevarm reklamevideo, der kunne man formidlet trist det er når skog forsvinner, hvor hyggelig det er å aksjonere sammen og hvor godt det er å være nær dyr og natur.