Skogbunn og granbar 05.10.2023

Mina S. Haufmann: Du har jobbet mye med detaljrik, virkelighetsnær tegning i kunstnerskapet ditt. Heaps er noe helt annet, både med tanke på materialbruk og uttrykk – en forandring som preger det du har gjort den senere tiden. Kan du si noe mer om det?

Sebastian Rusten: Jeg lager fortsatt en form for bilder. Da jeg tegnet, forsøkte jeg å nærme meg en objektiv fremstilling av et motiv. Jeg brukte referansebilder og tegnet fra virkeligheten, men brukte også vitenskapelig illustrasjon som en referanse for å forsøke å gjøre tegningene mer lesbare enn fotografier kan være. Sånn sett kommer bildene jeg lager nå, fra et helt annet sted. De er fortsatt referansetunge, men mer i forhold til tradisjonelle mønstre man finner på tekstiler og kurver, og kanskje heller basert på egenskapene som bor i materialene.

Jeg hadde et relativt langt opphold – på seks år – mellom bachelor og master ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), og etter bachelorgraden tok jeg i bruk andre arbeidsmetoder. Jeg ble interessert i ulike tradisjonshåndverk, blant annet tægerbinding, som er en type kurvfletting med bjørkerøtter. Da uttrykket mitt forandret seg, ble det også vanskelig å utvikle et språk for å snakke om det, men samtidig handler arbeidene om nettopp det som er vanskelig å definere, noe som eksisterer i et mellomrom. Det handler mye om å tåle å stå i det udefinerte mens man leter.

MSH: Hva var det som dro interessen din mot naturmaterialer?

SR: Det utviklet seg litt av seg selv, egentlig. Det jeg arbeider med nå, motiveres av noe av det samme som før, selv om verkene er annerledes. Da jeg jobbet med tegning, brukte jeg naturen som både motiv og tema. Jeg var mye ute i naturen for å se etter motiver. Men jeg ville finne frem til alternative måter å oppleve naturen på. Jeg begynte å eksperimentere med skogbunn som materiale, slik at jeg kunne bruke hendene og være nær naturen. Så begynte jeg å pulverisere ting – jeg kan egentlig ikke forklare helt hvor det kom fra, men det var del av en intuitiv arbeidsprosess. Jeg så på YouTube-videoer for å lære pulveriseringsteknikker og fortsatte å eksperimentene derfra. Jeg prøvde for eksempel å blande grannåler med vann og kjørte det i en blender for å løse opp fibrene. Det ble til en masse som var noe nytt å jobbe med fysisk, men samtidig ble lukta annerledes. Det var noe kjent ved den, men den ble tyngre og søtere enn bare nålene. Derfra begynte jeg å tenke på om det fantes andre materialer som egnet seg bedre til arbeidet, og sånn har det bare fortsatt å utvikle seg.

MSH: Du begynte samtidig å få en interesse for tradisjonshåndverk?

SR: Jeg ble interessert i nye veier i kunsten, i nye materialer og det sanselige ved disse materialene. Jeg ville lære mer om tradisjoner, om sanking og om måter å være og interagere med den naturlige verden på. Det har vært veldig fint å lære om tradisjonshåndverk av disse grunnene. Det ligger en respekt for naturen bak måten man håndterer og behandler materialene på. Jeg har blant annet vært i Alaska for å lære om kurvfletting med grantrerøtter, en teknikk som folk har brukt i tusenvis av år. Håndverket holdt på å dø ut siden det er en veldig tidkrevende prosess, men det har overlevd mye på grunn av Haida-veveren Dr. Delores Churchill og Sealaska Heritage Institute. Tægerbinding har en lignende historie i Norden og er et rødlistet håndverk i Norge. Asa Kitok var en samisk kvinne som, sammen med sine døtre, var helt essensielle for at håndverket overlevde. Kurvene og smykkene de lagde, er noe av det vakreste jeg vet om.

MSH: Du sier noe om interessen din for det uvisse, det udefinerte, og jeg leser samtidig at du i Heaps refererer til et buddhistisk konsept som på sanskrit kalles de fem skandhaer, forenklet forklart som levende veseners fem bestanddeler – from, følelse, persepsjon, evner til tenkning/refleksjon og bevissthet – og troen på en evig utvikling. Er det en kobling mellom dette og måten du jobber med naturmaterialene på? At ting er i bevegelse og i endring?

SR: Jeg har tenkt mye på forandring. Noe av det kommer av oppveksten, hvor moren min var engasjert i det buddhistiske tempelet Karma Tashi Ling i Oslo. Jeg har kommet tilbake til dette igjen på noen vis. Heaps er faktisk en engelsk oversettelse av konseptet om de fem skandhas. En fin måte jeg har blitt forklart buddhisme, er at der andre religioner har en gud, har buddhismen tomhet, men tomhet er egentlig bare en provisorisk sannhet for noe udefinerbart som vi ikke helt vet hva er. Noe av grunnen til at begrepet tomhet ble tatt i bruk, er at det er vanskeligere å knytte seg til ideen om «ingenting» enn for eksempel ideen om en gud. Og ifølge de fire edle sannheter [læresetninger innen buddhismen, red.anm.] så er tilknytning kilden til all lidelse. Så de fem skandhaene er en analytisk form for meditasjon hvor vår idé om selvet dissekeres for å lete etter en essens – eventuelt en sjel – som ikke er der. Det kan også sies å være en tilnærming til å forstå tomhet og fjerne tilknytningen vi har til selvet. Det er noe av det jeg leter etter i måten jeg tilnærmer meg naturen. En måte for meg å bli til sammen med den, forsvinne i bevegelsene og forandringen, og i dette oppdage det menneskelige.