Skog for sansene 07.07.2026

Denne vinteren og våren har jeg kommet over flere utstillinger med skog og natur som et eksplisitt tema. I februar opplevde jeg Line Anda Dalmars «Losing Landscape» på galleriet Format, en utstilling som tok for seg den fremmede trearten sitkagrans påvirkning på vestlandslandskapet. I april viste Kunstbanken på Hamar Erlend Leirdals «En anna vei heim» som omhandlet menneskets tette forhold til skog i et kulturhistorisk perspektiv. Telemark Kunstmuseums sommerutstilling er Gunvor Nervold Antonsens «I meg finnes du», også den om forholdet mellom menneske og natur. Gjennom flere arrangementer i utstillingsperioden setter Nervold Antonsen søkelyset på raseringen av norsk skog og faunakriminalitet.

«For bare trær» på Vestfossen Kunstlaboratorium styrer med stor selvdisiplin unna alt som eksplisitt handler om miljøproblematikk og nedbygging. I stedet fokuserer utstillingen på skogens immaterielle verdier – skogen løftes fram som kilde til myter, eventyr og fantasier, en sone der lek, rekreasjon og jording av stressede og urolige sinn kan skje. Men også som et sted å gå seg bort og miste seg selv – eller som skjul for ville drifter og hemmelige handlinger.

Spenn
Utstillingen samler 76 kunstnere med verk datert fra 1882 til 2026. Tidlige arbeider av Sverre Malling, en serie mørke og saftige motiver (2006–20) utført i hans suverent sirlige tegnestil, er plassert sammen med Per Berntsens stramme, men tørre fotoserie med motiver av skog fra nordområdene (Metsä, 2013–15). I samme rom henger også tømmerskulpturen Woodcut Freestyle (2025) av Herman Haugland Gislerud, en av flere kunstnere tidlig i tjueårene, noen fortsatt under utdanning, som bidrar med helt ferske verk.

Det er ikke bare spenn i alder på deltagerne, det veksles også fint mellom fysisk store og omfattende arbeider og uttrykk av den mer lettbeinte sorten. For eksempel fascineres jeg av duoen KVAE & BARKs hytte i tredje etasje (I et hus i en skog, 2023), en forseggjort konstruksjon av forskjellig trevirke bearbeidet på ulike måter og hvilende på fire rotvelter. Nede i første etasje lar jeg meg sjarmere minst like mye av Kaare Ruuds vesle laftede hus satt sammen av gnagde (!) skoleblyanter (Untitled pencil sculpture [house for praying], 2023).

Utstillingen fordeler seg over fire etasjer, løst inndelt i ulike temaer eller stemninger. Vi begynner lett og lyst med flere verk som sender tankene til sommerskog, barndom og fantasi. Bella Fasmers to overskuddspregede og detaljerte tegninger (Bakholdsangrepetog Konfrontasjonen, begge fra 2023) er tett og grundig utført med blekk og fargeblyant på papir. Med en klar og mettet fargepalett tas betrakteren inn i et landskap der «ur-kampen» – mellom lyse og mørke krefter – ser ut til å utspille seg. Motivet er velkjent, brukt i utallige bøker, filmer og spill gjennom tidene, og attpåtil befolket av figurer som drager og riddere til hest, så dette kunne blitt en overflatisk affære. Fasmers unike visuelle uttrykk på de svære formatene, samt tilførselen av helt nye og originale figurer og attributter fra nåtidens populærkultur, gjør at tegningene likevel oppleves engasjerende – en naturlig og humoristisk videreføring av en lang og elsket tradisjon.

Nærkontakt
En del av verkene i «For bare trær» er i direkte kontakt med skogen gjennom materialvalg som gjør at arbeidene nær sagt fremstår som sprunget direkte ut av naturen. Verkene til KVAE OG BARK og Haugland Gislerud er allerede nevnt, men også bysten til Andreas Lian, Overlatt (2022), hogget ut av en trestamme, er et godt eksempel.

Andre verk er blitt til midt i naturen. Janicke Schønning har jobbet utendørs med den mektige og dramatiske blekktegningen Mors land (2014) og latt vær og temperaturskifter påvirke arbeidet som er tydelig bulket og herjet. Det er spennende å se Schønnings verk sammen med bildene til Amund Gravdal. De to kunstnerne er presentert ved siden av hverandre i andre etasje, og også Gravdal jobber en plein air, altså i friluft, men på en mer tradisjonell måte. I kontrast til det rå uttrykket hos Schønning, er buskaset og krattet i Gravdals oljemalerier temmet gjennom en kontrollert fargebruk og stram komposisjon. Særlig det største maleriet, Ut av skogen (2021–22), med sin harmoniske og klare palett og nennsomt malte atmosfæriske perspektiv, er et blikkfang.

Alle slags vesener
Den store, lyse hallen i tredje etasje fungerer ypperlig som en form for skulpturpark, og her møter vi en rekke spektakulære verk. Rommet er viet skogens skapninger og sporene etter dem. Skogens fantasivesener har fått en mer fremtredende plass enn faktiske dyr og mennesker, et lekent kuratorisk grep som understreker at det er den mentale skogen som er utstillingens fokus. Astri Tonoian og Vanna Bowles er begge representert med flere skulpturer som ser ut til å tilhøre samme univers av hybrider mellom menneske og dyr. Mens Tonoians arbeider er nitid utført i klassisk figurativ stil (for eksempel Kvitebjørn, 2024), har Vanna Bowles’ demonaktige skikkelser en røffere utforming. Hennes Deviant (Spirit) fra 2025 svever, lik en fryktinngytende vokter, høyt over Sebastian Rustens store gulvinstallasjon av resirkulert gran (juletrær!) og annen vegetasjon som er kuttet og malt til mindre bestanddeler og ordnet til en grid-formet komposisjon (Heaps 7 (2026). Rustens arbeid er fascinerende og gåtefullt, idet man tar seg i å prøve å tyde hva de forskjellige sammenstillingene av forkullede pinner som er del av verket, betyr. Men arbeidet kan også sees som en diskret refleksjon over menneskets hang til å utnytte naturen – og hva som kan regnes som meningsfull bruk av den.

Visuell kommunikasjon
Utover titler og det som står i verkslister og katalog, er det lite tekstlig informasjon å hente om verkene i utstillingen; ingen skilt med verksbeskrivelser eller tolkningsforslag. I stedet utvises det – befriende nok – en tillit til både kunsten som erfaring og publikums evne til å lese verkene gjennom å oppleve dem. Arbeidene er utpreget rike på visualitet og skapt for sansene. De er svært fysiske og materielle, bearbeidet med håndverksmessig dyktighet.

I den mørke og litt kjølige kjelleretasjen har Satyrer (2026), en nyprodusert installasjon med foto, lyd, tekstil med mer av Amund Ulvestad, Fin Serck-Hanssen og Harald Lunde Helgesen, fått en virkningsfull plassering. Verket handler om fenomenet menn som bruker skogen som sted for seksuelle møter med andre menn. Verket er gjemt innerst i den mørke kjelleren slik at man kommer over det helt til sist i utstillingen (det oppfordres til å gå gjennom rommene i en bestemt rekkefølge), og slik understrekes det hemmelige og «forbudte» ved denne måten å omgås på. Tittelen, med sin kobling til det mytologiske, plasserer mennene som en del av skogen heller enn som inntrengere i den. Også utstillingens videoprogram er å finne i kjelleren, og her er Roderick Hietbrinks The Living Room (2011) et høydepunkt. Filmen viser et mange meter høyt løvtre som blir vinsjet gjennom en pyntelig ordnet liten leilighet på brutalt vis. Det er et sjokkerende og frydefullt bilde på hvordan naturen og det menneskeskapte ikke alltid kan være på det samme stedet. I dette tilfellet vinner naturen. Det er stikk motsatt av hva som oftest er tilfellet ute i den virkelige verden.

Tatt for gitt
Alle i Norge har et forhold til skogen. Den er den mest utbredte og tilgjengelige naturtypen, og har vært grunnleggende viktig for både økonomi, bosetting og kulturhistorie i Norden generelt. Opplevelsen av skogens tilstedeværelse som noe selvfølgelig er også en del av grunnen til at den forsvinner. De siste åra har media og enkeltpersoner rettet søkelyset mot naturnedbyggingen som foregår, eller «gråifiseringen», som NRK treffende har kalt den. Slik har det oppstått en større oppmerksomhet på hva som er i ferd med å gå tapt.

 «For bare trær» lar andre ta seg av oppgaven med å varsle om krisen som pågår. Men ved å bruke kunstens eget rike språk – humor, visualitet og opplevelse – til å minne oss om hva skogen betyr, gjør utstillingen noe virkningsfullt: Den sender tankene til hva som gis opp til fordel for hytter, bilveier, sprengstoffabrikker og datalagringssentre.