Bjarne Melgaards roman De etterlatte (2026) åpner mens den norske kunstneren Rob Bo’Bel sitter i baksetet på vei gjennom Manhattan og får vite at chihuahuaen Nurket er død. Ved siden av ham sitter den 27 år yngre kjæresten Raoul, som snart skal innrømme at han trampet Nurkets hode i stykker.
Anmeldere har på autopilot lest romanen gjennom varianter av det samme skandaliserende «sex, drugs and rock ’n’ roll»-filteret, som om de har reist tilbake til 1990-tallet og skrudd på TV1000 etter midnatt. «Sex, drugs & kunst» var Klassekampens overskrift, Dagens Næringsliv valgte «Brutalt om sex, drugs og vold», mens VGs klikkagn ble «Dop, skam og sex!».
Og, ja, språket er flatt og klønete – og romanen vet det selv. Syntaks, ordvalg og fortellermåte minner meg iblant om Pulverheksa-bøkene. I romanens epilog dukker Kalle Kanin, Danne Dådyr og Kåre Kenguru opp i en trygg skog der «alle er snille og ingen kan gjøre dere noe vondt mer». Melgaard (mis)bruker barnelitteraturens estetiske register og krysser det med voksenverdenens grenseoverskridelser. Protagonisten Rob beskrives som en kunstner med et «ufullstendig språk» og «infantilt følelsesregister», og ordene hans ligner «små gisp av forsvarsmekanismer». Han skriker hysterisk, truer og trygler til han nesten mister stemmen. Dette er vittig. Karakterene og scenene er skamløst manierte, nærmere en camp såpeopera à la videokunsten til Ryan Trecartin enn jordnær norsk virkelighetslitteratur. Rob misliker begreper som «genuint», «autentisk», «ekte» og «levende» – honnørord for en estetikk og livsanskuelse romanen nekter å bifalle.