Bjarne Melgaard travesterer den borgerlige romanen og dens respektabilitetsidealer med skeiv ulydighet. Anmeldelse av Audun Mortensen.

Bjarne Melgaard, Uten tittel (2025). Metallhyller, kull, diverse produkter og et maleri laget med Oribe-sjampo, blandede teknikker. Fra utstillingen «Midnight Ride (Oribe Paintings)». Gjengitt med tillatelse fra VI, VII.

Bjarne Melgaards roman De etterlatte (2026) åpner mens den norske kunstneren Rob Bo’Bel sitter i baksetet på vei gjennom Manhattan og får vite at chihuahuaen Nurket er død. Ved siden av ham sitter den 27 år yngre kjæresten Raoul, som snart skal innrømme at han trampet Nurkets hode i stykker.

Anmeldere har på autopilot lest romanen gjennom varianter av det samme skandaliserende «sex, drugs and rock ’n’ roll»-filteret, som om de har reist tilbake til 1990-tallet og skrudd på TV1000 etter midnatt. «Sex, drugs & kunst» var Klassekampens overskrift, Dagens Næringsliv valgte «Brutalt om sex, drugs og vold», mens VGs klikkagn ble «Dop, skam og sex!».

Og, ja, språket er flatt og klønete – og romanen vet det selv. Syntaks, ordvalg og fortellermåte minner meg iblant om Pulverheksa-bøkene. I romanens epilog dukker Kalle Kanin, Danne Dådyr og Kåre Kenguru opp i en trygg skog der «alle er snille og ingen kan gjøre dere noe vondt mer». Melgaard (mis)bruker barnelitteraturens estetiske register og krysser det med voksenverdenens grenseoverskridelser. Protagonisten Rob beskrives som en kunstner med et «ufullstendig språk» og «infantilt følelsesregister», og ordene hans ligner «små gisp av forsvarsmekanismer». Han skriker hysterisk, truer og trygler til han nesten mister stemmen. Dette er vittig. Karakterene og scenene er skamløst manierte, nærmere en camp såpeopera à la videokunsten til Ryan Trecartin enn jordnær norsk virkelighetslitteratur. Rob misliker begreper som «genuint», «autentisk», «ekte» og «levende» – honnørord for en estetikk og livsanskuelse romanen nekter å bifalle.

Bokomslag. Bjarne Melgaard, De etterlatte. 128 sider Forlaget Oktober, 2026.

Her berører Melgaard også en underliggende ambivalens i skeiv frigjøringskamp, en konflikt kunstnerskapet hans lenge har utforsket. Frigjøring har krevd synlighet – «å komme ut av skapet» – samtidig som denne synligheten har påtvunget det skeive subjektet nye disiplinerende krav til identitet, representasjon og «positiv» synlighet – en assimilerbar og konsumerbar homonormativitet.

Melgaard har tidligere utgitt romanen Casanova in the South Pacific: a novel (South Pacific Publishing Company, 1995), med faksimiler fra Alcoholics Anonymous’ Big Book, en lærebok for tolvtrinnsprogrammet mot alkoholmisbruk. Kunstnerboken Las preferencias del chihuahua rodean sus propias patas (Hong Kong Press, 1991) sprang ut av installasjoner med chihuahuaer og chinchillaer. A New Novel (2012) var Melgaards første roman på et norsk storforlag, Aschehoug, men skrevet på engelsk. De etterlatte transformerer bruddstykker fra disse publikasjonene til en narrativ form, stilet på norsk, i en selvbevisst, melodramatisk prosa.

Romanen blander sex, teori, vold, kunst og selvmytologi på en tilsynelatende antilitterær måte, i slekt med kultklassikere av Kathy Acker, Dennis Cooper og Chris Kraus. Den desentrerer romanidealet Dag Solstad utpekte i Genanse og verdighet (1994). Der svermer Solstads protagonist Elias Rukla for 1920-tallsromanens «stil og temperatur», og forestiller seg at bare Thomas Mann kunne ha skrevet ned hans beretning «uten selvmedlidenhet, uten klynking». Hos Melgaard gjøres den teatralske selvmedlidenheten og klynkingen til romanens råstoff og grep, i en generell oppvurdering av det patetiske som estetisk kategori. Melgaard tar her Kjartan Fløgstads snart femti år gamle romandiagnose på ordet: Den prosaiske skjønnlitteraturen er en «uskjønn, banal og ubetydelig sak, som ein loppemarknad for utslitne idear [som] i sine beste stunder knapt nok er i stand til å få sine ynkverdige heltar og hovudpersonar til å sparka inn opne dører med eit brak». Melgaards univers, preget av dragkulturens stilgrep og troper, driver gjøn med både seg selv og den borgerlige livsformen som romansjangeren historisk har organisert omkring hjem, arbeid, familie, måtehold og dannelse. De etterlatte inneholder riktignok disse byggesteinene, bare i ødelagt form.

Installasjonsbilde fra «Midnight Ride (Oribe Paintings)» ved VI, VII.

Seksualiserte og groteske lekefigurer, dukker, hybridvesener og kosedyr opptrer hyppig i Melgaards malerier og installasjoner. Romanen dveler ved den samme ubehagelige tvetydigheten rundt det barnlige, uskyldige og søte. Ifølge kulturteoretiker Sianne Ngai erfares noe som søtt når det framstår som sårbart, lite og avmektig i forhold til betrakteren, og søtheten kan derfor vekke både ømhet og aggresjon. Drapet på chihuahuaen med det talende navnet Nurket, barndomsovergrepene mot Rob og angsten hans for å bli oppfattet som pedofil inngår i romanens teatralske iscenesettelse av hvordan omsorg, vold og avmakt vikles inn i hverandre.

Hos Ngai betegner «gimmick» noe som irriterer fordi det gir inntrykk av å arbeide både for lite og for hardt. En gimmick oppleves som et lettvint, men anstrengt forsøk på å fange noens oppmerksomhet. Det er en estetisk form særegen for kapitalismen, ifølge Ngai, fordi den får oss til å vurdere estetisk verdi gjennom forestillinger om arbeid, tidsbruk og kostnad. De etterlatte leker med denne internaliserte koblingen mellom innsats og verdi. «Hva er det han vil?» spurte NRKs bokanmelder indignert. Boken irriterer fordi den omfavner et glorete more is more-prinsipp, samtidig som den med skamløs, barnlig udisiplin nekter å utføre det møysommelige arbeidet som kunne gjort de outrerte påfunnene stuerene.

Anmeldelsen sto på trykk i Billedkunst nr. 3/2026.