Selv stedløse penger bestemmer 24.10.2020 Høstutstillingen

På denne utgaven av Høstutstillingen viser Åse Løvgren og Stine Gonsholt essayfilmen Dalen (The Valley) (2019). Løvgren er bosatt og arbeider i Bergen, mens Gonsholt pendler mellom Skien og Berlin. De er begge opptatt av industri, produksjon og endringsprosesser i global økonomi, noe som gjenspeiles i kunsten deres. Denne filmen har de laget fra hver sin kant av Norge.

Det stedløse Dale

De to er spesielt interessert i hvordan et geografisk sted påvirker økonomien til en merkevare, et produkt eller virksomhet. I filmen, som tar utgangspunkt i tettstedet Dale på Vestlandet, er det fysiske landskapet nettopp en symbolsk og metaforisk eksponent for desentralisering av sosiale, kulturelle og politiske verdier.

Hedda Grevle Ottesen: Hva er det spesielle med Dale som gjorde at dere ønsket å lage et prosjekt om industri og globalisering akkurat her?

Stine Gonsholt: Filmen er del av et større prosjekt som vi har gitt tittelen Det fysiske landskapet som idé og referansepunkt, der vi ønsker å arbeide med landskap og koblingen på en global virkelighet. Vi startet prosjektet i 2017 i tettstedet Dale i Vaksdal, som ligger langs Bergensbanen, omtrent 40 minutter nordøst for Bergen. Prosjektet vokste ut fra en fascinasjon for nettopp denne dalen. Den har en voldsom topografi, og er et lite tettsted omgitt av høye fjell, der solstrålene så vidt rekker ned i bunnen. Dessuten har Dale en tydelig arbeiderhistorie, og stedet har gjennom lang tid vært tett knyttet til global handel. Vi har vandret rundt i alle krinkler og kroker av Dales terreng og undersøkt overflater, steder, historie, produksjon og naturen rundt som er preget av den industrien som har vært der. Etter hvert som vi gravde dypere i dette landskapet, begynte vi å se dette unike stedet som et prisme for historiefortelling og tenkning rundt hva et landskap er.

HGO: Filmen forklarer hvordan en tekstilfabrikk, Dale Fabrikker, tjente godt, men likevel måtte bøye seg for fordelene med billig arbeidskraft i andre land. Og det på tross av tilgangen på så å si ubegrenset vannkraft. Jeg leser historien som en slags tidsviser for overgangen mellom industrihistoriens arbeiderkultur – et Klondike i Norge (en referanse til gullrøsjet, 1896–1899, red.anm.) – til nyliberalismens frie, relativt stedsuavhengige handel. Og i sanntid: digitaliseringens inntog. Tenker dere at fortellingen kan brukes som et konkret eksempel på en fortløpende industrihistorie?

SG: Tekstilfabrikken i Dale ble bygget i 1879, mye på bak grunn av den enorme tilgangen på vannkraft, i likhet med mye annen industri i Norge fra den tiden da man forstod potensialet til vannkraftressursene her i landet. I begynnelsen rant vannet direkte gjennom fabrikken og ga fysisk bevegelseskraft til å drive de store maskinene. Men det sentrale for oss var ikke norsk industrihistorie, men verdien av å se på hvordan dette landskapet har vært og fremdeles er tett knyttet til et globalt marked. Vi kunne for eksempel reist til Pakistan for å dokumentere arbeidsforholdene der, men vi ville jobbe opp mot det lokalt forankrede i Dale.

Åse Løvgren: På taket til Dale Fabrikker midt i sentrum er et stort lysskilt der det står DaleTec – en flammelogo som lyser opp nattehimmelen. Det ble tidlig et omdreiningspunkt i prosjektet. DaleTec produserte flammehemmende tekstiler og ble skilt ut som en del fra Dale Fabrikker. Etter hvert ble produksjonen flyttet til Pakistan på grunn av billigere arbeidskraft der, før hele bedriften til slutt ble kjøpt opp av pakistanske eiere. Merkevaren, slik bedriften fremstiller den, er fortsatt tett knyttet til industrieventyret i Dale, men det eneste den pakistanske bedriften fortsatt eier i Dale, er dette store lysskiltet. For oss ble skiltet et komisk pek til et deterritorialisert og globalt marked, der tilhørighet, eierskap og forankring alltid er i bevegelse.

SG: Omtrent halvveis i vår prosess skjedde en utvikling i Dale som intensiverte undersøkelsene langs ytterligere en akse. Da ble en serverpark etablert i de tomme delene av den gamle fabrikken. Her lages det nå kryptovaluta, en virtuell myntenhet. Slik ble produksjonen ikke bare spredt utover hele verden, i og med at den ble digital og virtuell.

Vi skjønte at det var historier knyttet til dette stedet som kunne si noe om den globale virkeligheten vi lever i. Historiene vi fant i Dale, fortalte oss om en spenning mellom det stedløse i det virtuelle og det stedsbetingede: Industrien kom til Dale på grunn av stedets topografi og vannkraftressurser, altså noe konkret og materielt. Det er de samme materielle forholdene som gjorde at den digitale gruvedrifta plasserte seg nettopp her.

Fabuleringer som vitne

Filmen er delt opp i to deler. I første del får vi kjennskap til Dales industrihistorie og topografi. I del to blir vi introdusert for teori knyttet til lokale forhold og internasjonal produksjon, der den amerikansk-indiske antropologen Arjun Appadurai (f. 1949) blir brukt for å beskrive hvordan det lokale eierskapet til produksjon er knyttet opp til et mye større globalt kapitalistisk system.

HGO: I verket følger vi klikkingen av en pil som beveger seg over et satellittbilde av et landskap, mens en dokumentarisk voice-over forklarer hva vi ser nede på bakken. Bilder av vassdrag og dramatisk natur følges av en monoton lyd som bygger opp stemningen. Vi får høre om stedene, men ikke se dem. Dere har valgt å bruke andre visuelle virkemidler?

SG: I filmen har vi prøvd å si noe om mediets forhold til virkeligheten. Samtidig som vi ikke viser konkrete bilder av stedene det fortelles om, ligger en autoritær fortellerstemme over det visuelle som forteller hva du ser. Når stemmen sier at «her er fabrikken», må vi som betraktere tro på det.

ÅL: I filmen viser vi ikke oversiktsbilder av stedet eller bygningene vi forteller om, så betrakteren får ikke et klart visuelt inntrykk av stedet. I arbeidsprosessen ble det tydelig for oss at det var denne måten vi måtte gjøre det på for å kunne fortelle og beskrive virkeligheten dette landskapet er en del av. Vi ville at filmen skulle gi rom for mer fabuleringer og assosiasjoner.

Lignende forløp som det som skjer i Dale, skjer mange steder rundt om i verden. Vårt verk forteller om dette spesifikke stedet, men det kunne egentlig vært hvor som helst. Dalen har trådt inn i en verden som består av ting som grunnleggende sett er i bevegelse.

Frottasje som linse

HGO: Dere bruker mye frottasje i filmen. Hva går denne teknikken ut på?

SG: Enkelt forklart går frottasje på at du legger et ark over en flate og skraverer med blyant. De fleste har gjort dette over en mynt, da trer mynten fram på arket fordi høydeforskjellene i mynten avskriver seg på arket. Som ved framkalling av et fotografi trer overflatestrukturen fram nærmest som et landskap i seg selv. Det som strukturerer fortellingen i kapitler eller episoder i filmen, er frottasjer av ulike overflater i Dale, som fabrikkveggen og kraftverket.

ÅL: Frottasje er også et dokumentarisk grep, den er et slags «her og nå». Det blir ofte sagt at fotografiet har et «indeksikalt forhold» til virkeligheten, altså at det er et direkte forhold mellom en virkelighet og fotografiet. Dette betyr ikke at fotografiet er objektivt eller sant, men det har ufravikelig et forhold til virkeligheten ved at lys fra et sted kom gjennom en linse og påvirket et materiale, enten dette er en lysømfintlig digital flate eller en lysømfintlig analog film. Det er det samme med frottasje.

Akkurat denne teknikken hadde i seg mange av de spenningene vi er interessert i, mellom det materielle og det abstrakte, og mellom det spesifikke og generelle. Landskapet legger materielle føringer for tegningen, og selv om det er et svært konkret sted, avtegnes det som et hvilket som helst sted i verden.

HGO: Så vi kan ikke vite om infoen i video-essayet er sant med mindre vi oppsøker kildene selv. Filmen knyttes til en virkelighet, teknikken er et sannhetsbevis?

SG: Ja, betrakteren må stole på at det er fabrikken vi ser i de abstrakte tegningene eller frottasjene. Denne tilliten er også sentral i tematikken rundt kryptovaluta, som er det serverparken hos gamle Dale Fabrikker og DaleTec produserer idag. Verdien av bitcoin er ikke fysisk, den er basert på tillit, at vi stoler på at den har en gitt verdi, og forhåpentligvis at denne verdien stiger. En ting som skiller kryptovaluta fra vanlig valuta, er at det ikke finnes en statsbank som garanterer for verdien, så kryptovaluta er i sitt vesen stedløs og flytende. Et spørsmål vi jobbet rundt var: «Hvordan kan vi visualisere en global økonomi og de påfølgende endringsprosessene som angår oss?

Mot slutten av filmen tegner vi en frottasje av en bitcoin. Det er jo en litt ironisk passasje, for en bitcoin er i virkeligheten en koderekke og ikke-materiell, bortsett fra at den er lagret på en eller annen harddisk. I filmen bruker vi derfor en plastmynt av en bitcoin, for så å risse formen inn i papiret. Det blir en representasjon av en representasjon.

Ny industrilyd i gamle fabrikker

Kryptovault er et firma spesialisert i utvinning av bitcoins som har hatt høy avkastning. De ser nå etter nye områder med lave strømpriser for å etablere seg i. Firmaet har hatt to anlegg i Norge, men etter at en storkunde fra Japan forlot selskapet i 2019, har de forlatt fabrikken i Dale og har for øyeblikket kun base i Follum i Hønefoss.

Som med befolkningen i Follum opplevde Kryptovault at Dales innbyggere gikk hardt ut mot selskapet. Maskinene bråker 24 timer i døgnet. Avkjølingsvifter for de 2 000 datamaskinene skaper en unaturlig påtrengende susing som gir innbyggerne alt fra hjertebank til søvnproblemer. I Follum har støynivået blitt senket, mens det i Dale kom nye reguleringer for strøm, og da var det ikke lenger lønnsomt å ha dataparken der.

SG: Lydbildet i Dale var framtredende fra første stund. Det er noe med naturen, infrastrukturen, toget, riksveien og lastebiler som skaper en konstant og mangfoldig summing. I Dale kan du også høre knitringen som går gjennom ledninger i lufta. Disse ledningene går på kryss og tvers gjennom hele landskapet og binder de voldsomme fjellene sammen.

Dales innbyggere har lenge hatt en hverdag med et bakteppe av industrilyd. Men viftene fra dataparken skapte en monoton støy. Støyen var annerledes enn lyden av handlinger skapt av hender. Det er også noe annet å høre lyden av en industri som gir arbeidsplasser til hele dalen og lager produkter som er nyttige, enn lyden av internasjonal spekulasjon.

Til å begynne med tok vi opp lyden selv i Dale, men etter hvert inviterte vi kunstner Alexander Rishaug, som jobber med å dokumentere lyd fra postindustrielle landskap. Han har brukt råmateriale fra stedet: elektrisiteten, summing fra kraftverket, elva og viftene, alt er satt sammen til et mektig lydverk som høres i filmen.

Desentralisert, fri og global

HGO: Både tekstilindustri og såkalt kryptovaluta-mining er kraftførende industrier som trenger store mengder strøm, i dette tilfellet vannkraft. Dette behovet for kraft er vesentlig for å skape akselerasjon, som naturlov, både i digital og fysisk produksjon. I filmen forklarer fortellerstemmen om et begjær etter å produsere. Hva handler dette om?

SG: Slik vi forstår det ønsker mindre steder, og spesielt de med gammel industri, en produksjon for alt det er verdt, siden lokale arbeidsplasser selvsagt er svært viktig. Med begrepet «produksjonsfetisjisme» viser vi igjen til antropologen Arjun Appadurai. Han beskriver illusjonen av lokal kontroll over en produksjon som i virkeligheten er styrt av globalt lederskap og storkapital. Han forteller også om en dobbel fremmedgjøring i denne produksjonen, ikke bare mellom arbeideren og produksjonsforholdene eller det som blir laget, men en romlig fremmedgjøring der produksjonen – og økonomien – skjer et annet sted enn der lederskapet er. Dette er igjen ofte et annet sted enn der kapitalen kommer fra. Det er økonomisk forflytning som kort fortalt er langt mer diffus og kompleks enn kretsløpet produksjon–forbruk.

ÅL: Det er interessant å se hvordan en produksjon som er så stedløs og virtuell samtidig er så avhengig av materielle forhold. Bitcoin-utvinningen kom til Dale og flere steder i Norge fordi slike datasentre på et tidspunkt ble definert som kraftkrevende industri og fikk tilgang til ekstremt billig strøm. Også andre materielle forhold som stabil og god infrastruktur var viktige faktorer. Myndighetene så nok for seg at vi kunne ta del i den globale digitale utviklinga, og at firmaer som Google og Amazon skulle etablere seg, men på mange steder ble det kryptovaluta i stedet. Nå kan det virke som bitcoin-eventyret ble kortvarig, men digital verdiskapning i en eller annen form, kommer nok til å koble våre bygninger, landskap og natur opp mot en global produksjon og økonomi i stadig større grad framover.