«Selv om det tar seg noen friheter innenfor kirkerommet, er Liv Kristin Holmbergs prosjekt per definisjon et åndelig arbeid, og – gitt god timing og resonans i faktiske omstendigheter forandrer den slags arbeid deg» 07.05.2025

Hva er en liturgi? Wikipedia sier at «‘Liturgi’, fra gresk leitourgia (λειτουργία), ‘offentlig arbeid’, er den i vestlige språk vanligste betegnelse for gudstjeneste og religiøse seremonier». Men den opprinnelige definisjonen er verdt å dvele litt ved i forbindelse med Liv Kristin Holmbergs performance Visjonsliturgi for stemødre (2024).

Dette kan fort bli en lang, personlig og klam historie, men jeg skal prøve å holde hodet kaldt. Med et visst forbehold: Selv om det tar seg noen friheter innenfor kirkerommet, er Liv Kristin Holmbergs prosjekt per definisjon et åndelig arbeid, og – gitt god timing og resonans i faktiske omstendigheter forandrer den slags arbeid deg. Holmberg har jobbet med liturgier i mange varianter nå.

Jeg lot meg første gang utsette for dette prosjektet allerede for godt og vel ti år siden, sent en kveld i Grønland kirke, i skyggen av Politihuset. En svært annerledes tid. Noen veldig basic ting henger fortsatt igjen; som den gang får jeg atter bind for øynene da jeg utsetter meg for liturgien ti år senere, og blir ledet i blinde opp og ned gjennom de aller trangeste partiene av Nidarosdomen, helt til jeg plasseres i den type kott i hjørnet av et tårn hvor det helt åpenbart egentlig er meningen at jeg skal mures inn og få mat gjennom et bittelite hull de neste tjue år, mens ånden min vokser og forbereder seg til å løsrive seg fra kroppen. Og så videre. Men det som skjer, er at jeg blir gitt en blyant, et spørreskjema og en bit hyssing – jeg skal besvare spørsmålene, brette papiret sammen og lage en knute rundt det. Når det er gjort, kommer det flere spørsmål. Til slutt er det en pen samling svar som er knytt sammen.

Hele øvelsen er mer kontemplativ enn forventet, og når jeg er ferdig, åker øyebindet på igjen, og jeg blir ledet ut.

Siden jeg altså har fulgt med på dette en stund, og dette er tredje gang jeg blir ledet rundt med bind for øynene innenfor vegger hvor det faktiske offentlige arbeidet med kristne liturgier har foregått i flere hundre år, merker jeg at det allerede er etablert en merkverdig indre ro i forhold til denne ekskursjonen i mørke. Jeg blir jo tatt godt vare på, og foreløpig har jeg ikke tatt skade av det. Min første erfaring, i 2014, gikk ut på at jeg måtte gjennomleve min egen begravelse – en svært merkelig opplevelse når man ikke er forberedt på det – og endte med at jeg sto alene ute på Grønlandsleiret etterpå, seint om kvelden, med hodet fullstendig sprengt og mer enn vanlig desorientert i forhold til tid og rom. «Hva faen var det som skjedde nå?» var det nærmeste jeg kom en formulert tanke.

Så nå, her i ettertid lurer jeg på – i en alternativ virkelighet – om skrotten min ble liggende igjen der i 2014, og alt tatt i betrakting er det jo heller unaturlig at jeg fortsatt går omkring her og grubler over hva jeg skal bli når jeg blir stor. Men her er vi altså, med så mye assimilert forhistorie at jeg blir nødt til å tenke meg om når jeg i forbindelse med denne begivenheten – og det er slett ikke tilfeldig, får spørsmålet om jeg noen gang har befunnet meg i rollen som steforelder, og ender med å si: «Jeg tror ikke det.»

På den andre siden har ungene mine i hele sitt liv måttet forholde seg til et assortert utvalg angivelig voksne kvinner. Og akkurat denne liturgien er til dem, og alle andre som plutselig må agere liksom-mor til barn de fått på kjøpet fordi de rotet seg sammen med en kjekk, nyseparert kunstkritiker. Det krever noe å få til den slags.

Men dette med stemødrene er likevel bare en stasjon av flere, alt ettersom år etter år fordufter bak oss for aldri helt å bli husket riktig i ettertid.

Bare et par dager før hadde Holmberg en liturgi for pusten. No less. Sånn holder det på, og utfordrer over tid såpass fleksible merkelapper som «performance» og «scenekunst» – for det som foregår, er jo ikke det, annet enn by association. Det er en reformulering av etablerte ritualer som gjøres, hvor kirkens vegger holder kosmos på plass. En form for rite of passage som setter faktiske spor i deg. Det foregår i Guds hus, langt unna en scene, og det aller meste av det som skjer, ser du ikke, men det lar seg – til tross for den type mystikk som er dynket i katolisismens hemmelighold – ikke uten videre vris inn i en faktisk trosretning, og sånn sett er forestillingene/handlingene/situasjonene hennes et paradoksalt beist; det er sjeldent å skulle erfare så mange markører for kristendommen – jeg gjentar: i en kirke! – og fortsatt erfare den grunnleggende humanisme som ligger kulturelt nærmest til hånds. Som om den universelle omsorgen prosjektet tar sikte på, bruker kristendommens instrumenter til å foreta en bypass-operasjon forbi selve læren, for å komme til poenget.

Det som skjer når du tar dette offentlige arbeidet med deg inn i kirken, er litt det samme som når du prøver å få et opptak av spøkelser nede i et eller annet gruvehull – hvis du klarer å få et opptak av vesener som befinner seg utenfor tiden i et tidsbasert medium, vil du nødvendigvis destabilisere premissene for det å være menneske – you fuck with the fabric of time, and it will fuck you right back – og akkurat som når det er tid for å begi seg ut i kamp med dragen for å vinne prinsessen, er løpet allerede kjørt med mindre du går inn i denne kampen uten frykt, med rent hjerte og edle hensikter.

Det er slett ikke mange av oss som kan skryte på seg å besitte den slags. Det er en hard jobb å bare skulle være et anstendig menneske, må vite. Når ingenting er sant, nyhetene tvilsomme, og halvparten av folket muterer til troll foran skjermene sine – og den andre halvparten er automatiserte AI-boter – er det fort gjort å føle seg alene på kjøpesenteret.

Det som etter hvert siver inn under denne liturgien, som nå altså er for stemødre, er da også hvor mye faktisk arbeid som ligger bak, ikke bare disse intervensjonene, men en hvilken som helst gudstjeneste. Spørsmålet om Guds eksistens blir en parentes i det kollektivt ubevisste: Hvis et tre faller i skogen og ingen er der for å høre det, lager det da egentlig en lyd? Hvis en mann sier noe og det ikke er en kvinne i nærheten som hører ham, har han fortsatt feil? Hvis menneskeheten endelig får til å utslette seg selv i et fyrverkeri av laboratorievirus og atomvåpen, hvem er skapt i hvem sitt bilde da? Irrelevante spørsmål i et større perspektiv, fordi den dagen vi ikke lenger finnes, fantes vi heller aldri. Når vi har spist tilstrekkelig mye støv, vil vi føres vekk med vinden, ingen tekst ble noensinne lest, og så videre.

Når jeg underveis i skrivingen mailer Liv Kristin Holmberg for å spørre om hun har noen bilder, får jeg til svar at hun kan sende link i morgen, men for øyeblikket er opptatt med å trene på å levitere. Selvfølgelig, jeg er ikke det minste overrasket. I forlengelsen av alt annet fremstår det som en ambisjon som er både logisk og svært fornuftig. I en fremtid dominert av oligarker i romskip og luksusubåter vil det nok være en viktig ting å kunne, men selv under mindre dystopiske tilstander ville det vært et sterkt kort å ha på hånden. Det er vanskelig da, selv om det fortsatt er enklere enn å etablere noen som helst form for meningsfull relasjon til et annet menneske over lengre tid enn det tar å booke et hotellrom.

Av forskjellige grunner kom jeg til å bli ganske voksen før jeg skjønte det egentlige poenget med den kristne kirken. Det blir kanskje sånn når man ikke er troende, i beste fall en forblåst glad-satanist eller buddhistpønker, og det uansett er altfor seint til å dø ung. Kampen om menneskets sjel kan tross alt bare vinnes på kort sikt, og hvordan kan det være noe annet enn et offentlig arbeid? Er det liksom noen som tror det liksom er noe de liksom kan beholde for seg selv? Hva skulle vært vitsen med det?