Selsang 300 år etter 03.12.2021 #4 2021

Nasjonalromantisk sus kommer sivende med den kalde Harstad-lufta da det trallende og samariekledde mannskoret Bel Chorus sammen med kunstner Hanan Benammar – også hun i sort prestekjole og hvit pipekrage – tar AMIFFs festivalgjengere på en vandring langs en kyststi utenfor Harstad sentrum. «Prestene» går foran og bærer store brød som er deler av en 3D-printet versjon av Nic Schiølls skulptur Hans Egede (1686–1758) som er å finne her i Egedes fødeby. Mens vi trasker sakte langs sjøen, trekker jeg litt ut til siden for å ta et bilde. Det er da jeg ser at vi ligner et begravelsesfølge.

«Grønlands apostel»

Presten Hans Egede døde i Danmark i 1758, men «Grønlands apostel» er fortsatt blant oss. I Harstad hedres han som helt til tross for at hans misjonering ble starten på den dansk-norske koloniseringen av Grønland. Det er hovedsakelig koloniseringens innvirkning på religion som er utgangspunktet for Benammars kollektive, og høyst seremonielle, forestilling Dette er vår kropp. Hans Egede forbød blant annet strupesang, sjamanisme og brød, men i Benammars oppsetning hentes både inuittisk åndelighet, tro og tradisjon inn i varmen igjen når vi tas med til Trondenes kirke for å minnes at det i 2021 er 300 år siden Egede inntok Kalaallit Nunaat / Grønland.

Kirkekonsert med selkjøtt og strupesang

I omtrent en halv time lusker vi etter det småsyngende prestekoret som klokken 17:00 begynner å lede oss inn i den gamle middelalderkirken. Etter at orgelmusikken har stilnet og alle har funnet seg benkeplass, dukker presten opp med ordene «Gi oss i dag vår daglige sel». Han overrekker en skål med det jeg regner med er selkjøtt, til den elektronikaen til musiker og kunstner Aqqalu Berthelsen fra Kalaallit. Kjøttet plasseres i en mikrobølgeovn. Omtrent samtidig dukker inuk-strupesangeren Cynthia Pitsiulak (også kjent fra gruppen Silla + Rise) opp. Hun bærer et dyprødt tekstilobjekt rundt overkroppen. Det ligner et stykke kjøtt, sannsynligvis selspekk. Mens mikrobølgeovnen med selkjøttet tikker i bakgrunnen, fremfører duoen et musikalsk verk sammen med Bel Chorus der kirkerommet konfronteres med stridig strupesang og etterligninger av selsang.

Etter det som synes å være en spirituell hyllest av selen, mange inuitters levebrød, starter en brevopplesning der Hanan Benammar leser et brev skrevet av Hans-Henrik Egede Nissen, en av Hans Egedes utallige etterkommere. I brevet som er adressert til Hans Egede trekkes linjer mellom kollektive traumer fra Egedes prosjekt på Grønland, hans etterkommere og de koloniserende maktstrukturer vi fortsatt strir med i dag. Det gis eksempler på hvordan den har virket inn på språk, politikk og religion. I brevet gjengis også flere meninger man ofte støter på når kolonisering diskuteres i dag, som når «arvingen» (Benammar) skriver og fremfører i kirken at fjerning av historiske monumenter (som for eksempel Egede-statuen i Nuuk), ikke vil endre traumene. I brevet understrekes det også at Hans Egedes intensjoner tross alt var gode. Etter hvert som disse holdningene uttrykkes sterkere, bygges det opp en noe amper stemning i mannskoret som fra kirkebenken avbryter opplesningen med nordnorske og kristne kraftuttrykk, som «pesshysa» og «jesus på sykkel». Brevopplesningen glir så over i en helt spesiell kirkekonsert med mannskoret, Berthelsen, organisten Maria Daniela Rasch og Pitsiulak. Når strupesang og salmesang flyter inn i hverandre, dannes et bilde av ulike kulturer som både er i konfrontasjon og kobles sammen.

«Gravferden» avsluttes utenfor kirka. Med bøyd hode og blikket vendt ned mot fjæra beskuer vi Bel Chorus som – med brødstykkene i armene – står med beina plantet i sand, steiner og tang. De danner en halvsirkel rundt Benammar, eller Hans-Henrik Egede Nissen. Berthelsen har fått på seg støvler og står et stykke ut i vannet. Mens korets synger salmer, kommer en kajakk glidende inn mot land. Padleren får overlevert et brød fra Berthelsen som han ror ut og plasserer på vannet. Ritualet gjentas til hele Hans Egedes moderne 3D-printede brød-legeme ligger og dupper i vannskorpa, 300 år etter at misjoneringen på Grønland startet.

Arrene

I likhet med andre urfolkskulturer står relasjonene mellom mennesker, landskap og hele naturen sterkt i inuittenes kosmologiske forståelse. Når politiske – eller religiøse – avgjørelser virker koloniserende på kulturelle levesett, eller når utnyttelse av naturressurser truer livsgrunnlaget til urfolk og forholdet til naturen, er det for kroppslig voldsforbrytelse å regne. Dette er vår kropp minner om arrene som den dansk-norske kolonitiden har påført inuittene. Strupesang, selkjøtt og kajakken blir alle kunstneriske elementer som er bærere også av klare konnotasjoner til Grønlands kulturarv. Alene kunne disse elementene kanskje eksotisere bildet, men tatt inn i Trondenes kirke, blant elektronikamusikk og kirkeorgel, og satt i kontekst med Hans Egedes statue – oppstår spenninger som synliggjør et komplekst, bredt, og tvetydig bilde av vår fortid og samtid. Og selv om Benammar tydeligvis forlanger et mer selvkritisk blikk på Hans Egede, og norsk kolonihistorie, gjøres det ikke konstant med pekefingeren svingende i luften. Den gjennomgående spiritualiteten, musikalske live-opptredener og, i det hele tatt performancens kollektive karakter, gjør at verket oppleves som varmt og imøtekommende. Og kanskje først og fremst som en oppmuntring til å lytte til flere (ur)stemmer når vi skal forstå vår egen plass blant alle «heltene» på sokkel.