Ronja Krokstrand Gravklev hjelper oss med å stille livets viktigste spørsmål 22.09.2025

«Hvorfor ble livet sånn det ble?» «Hva var det som gjorde at jeg ble den jeg er?» Vi funderer alle på slikt fra tid til annen. Men når livet går greit – med alle sine gjøremål og gleder og sorger – er det ikke like viktig med grubling, tenker vi kanskje. Ting er jo fint. Enn så lenge. Men så, en dag, er tankene tilbake igjen. Kanskje det er en dag hvor noe er litt trist, eller det er snakk om en faktisk livskrise, eller man sitter for seg selv på bussen en morgen og begynner å gruble i et stille øyeblikk. For det er disse erfaringene, som er sterkest knyttet til spørsmål om veiene i livet, og hva som er meningen med det hele.

Når jeg sitter og ser Ronja Krokstrand Gravklevs bidrag til Høstutstillingen i år, Jeg er alene (2024) – setter det hodet i gang. Dette lille filmessayet på drøye 7 minutter begynner ganske så hverdagslig: En eldre herre vandrer gjennom hagen hjemme, vi ser en ung kvinne sitte foran sminkespeilet, en mann klimprende på en gitar på sengekanten. Men de sier alle – til oss, inn i kameraet – at de er alene. Helt alene. Ved å hente opp ensomheten bringes også ømme punkter i livene deres til overflaten, for når vi er isolert uten å ville det, kommer gjerne alle de vanskelige tankene. I andre del møter vi kunstneren selv i dialog med moren. De snakker om et dikt Ronja skrev som liten: et dikt som speiler mengden av ensomme mennesker i første del, men nå er ensomheten mer akutt. Hun skriver: «jeg er alene / helt alene / det er ikke lett å være alene. / Jeg har det ikke bra. / Nå er alt håp ute. Med mitt liv.» Skriver hun diktet for å spille rollen som følsom kunstnersjel, eller er det mer alvorlig? Vi vet ikke, men i samtalen som utspiller seg mellom mor og datter – og nå er begge voksne – får vi høre at moren fant denne teksten da Ronja var liten, men ikke tok det opp den gang. Hun oppfattet det som privat, og var – som vi kan forestille oss – redd for det hun hadde funnet.

Slike utsagn, tanker, følelser kan lett danne små hulrom i eksistensen hvor vi isoleres fra, fordi det vonde er vanskelig å ta opp. Ensomhet og selvmordstanker kan føre oss lenger inn i isolasjonen, fordi det skremmer dem som støter på dette mørket. I siste del av filmen møter vi en montasje av filmklipp fra en familiehverdag som tar opp tråden fra et av Gravklevs tidligere verk, høyere enn himmelen (2023), om brorens selvmord. Først ser vi idylliske scener fra et familieliv. En gutt – broren – løper frydefullt gjennom regnet i boksershorts, en familie går på rekke og rad gjennom gresset en sommerdag. Dette er hendelser vi – på en eller annen måte – har vært med på, eller kan sette oss inn i, og svært likt en hverdag mange lever.

Men så vet vi altså at bruddet kommer, selvmordet.

Slike hendelser preger en familie, former en søster, en mor og en far. Ligger der som verkebyll under alle besøk på stranda og alle måltider som kommer etter det; med ett ble det en tom plass ved frokostbordet.

Det er derfor vi må snakke om mørket vi har i oss, enten det skyldes er et søsken som blir borte, eller noe mindre dramatisk: som et trist dikt vi skrev en gang, eller ensomheten vi kjenner på når vi sitter for oss selv på kveldene. Vi kan ikke være alene med dette, forteller Gravklev oss. Det er akkurat disse skyggene i livet som trenger gjennom hverdagens kronologiske orden og danner små smertekapsler med sin insisterende skyggeeksistens. Minnene og opplevelsene kan forbli uforløst store deler av livet, men før eller siden må de trekkes frem i lyset om ikke den potensielle giften i dem skal lekke ut en dag, uanmeldt. Og det er det som skjer i samtalen mellom mor og datter i denne filmen. Når vi snakker sammen, kan all smerte bli noe annet, noe lysere og varmere. Og det er slik, gjennom den nærheten, enhver som tar seg tid til å se og tenke over dette verket, vil føres tilbake til spørsmålene som har med hvorfor vi er på denne planeten å gjøre. Hvorfor ble det sånn det ble? Hvem er vi, hvor har vi vært, og hvem kan vi bli?