Oppgaven var: Skriv en samtale. De spekulerte på hvordan de skulle gjøre det. Skulle de leke med fiksjon og maskespill, eller var det bedre med en enklere løsning? De snakket sammen og byttet på å notere. De sov på det, våknet og prøvde å se seg selv utenifra. De sendte notatene mellom seg. De fulgte barna på skolen, hentet dem og lagde mat, og på fjorden utenfor seilte båtene forbi, bilene kjørte i en endeløs rekke til og fra byen, og en dag fløy en gråhegre over hustaket. De samlet bilder, snakket sammen igjen og noterte. Til slutt var det ikke mulig å si hvem som hadde sagt hva, eller hva som var sagt og hva som var skrevet.Tekst av Nina Schønsby & Halvor Haugen.

I stua. Foto: Marie Sjøvold.

1. Kanskje bare to lesere

Et kjøkken i et hus i forstaden. Fra vinduet kan man se Oslo som en blek flekk innerst i fjorden. På veggene og baksiden av kjøkkenøya henger barnetegninger. En juicekartong står fortsatt fremme etter frokosten, og dagens Klassekampen ligger oppslått på kjøkkenbordet. Det er morgen.

– Så hvor skal vi begynne denne samtalen?

– Kanskje med forloren skildpadde, siden vi sitter på kjøkkenet?

– Forloren skildpadde var en av 1800­ tallets paraderetter, en arbeidskrevende ragu som ble ansett som en obligatorisk del av tidens kvinnelige dannelsesideal. For Camilla Collett og Emilie Diriks ble retten et symbol på urimelige prestasjonskrav til unge kvinner. I stedet for å forsøke å tilpasse seg disse kravene svarte de to venninnene med å utgi det som skulle bli rettens litterære motstykke, tidsskrif­tet Forloren Skildpadde. Og slik fikk vi i 1837 det man kan kalle Norges første feministiske publikasjon.

– Og siden vi har famlet litt etter hvordan vi skal gripe denne samtalen an: Det Collett og ven­ninnen Diriks gjør i brevene de skriver til hverandre, er å lete etter et språk som kunne beskrive deres egne erfaringer og som føltes riktig for dem. Den gang fantes det ikke en plass i offentligheten til slike kvinnelige erfaringer. Det er i forlengelse av dette språkprosjektet, denne søkende brevvekslingen, at Forloren Skildpadde blir til.

– Det er interessant å se hvordan de tar noen små grep for å gjøre det private brevet om til en publikasjon ment for flere. Det er et hårfint skille der mellom brev og tidsskrift, mellom det å «bare» skrive til en venn eller velge å publisere tekstene. Selv om alle numrene av Forloren Skildpadde bare ble utgitt i ett eksemplar hver, og kun var ment å sirkulere blant en begrenset leserskare, ble det skrevet med tanke på et publikum, en offentlighet.

– Ja, og det er vesentlig. Da Collett mange år senere, som eldre kvinne, skriver kjærlig om «bladet som vi utgav», betoner hun nettopp to ting: Det er mer enn en brevveksling til tross for at det ikke nådde ut til mange, og det er et samarbeidsprosjekt.

– Ja, før utgivelsen insisterte hun gjentatte ganger på at Diriks ikke måtte bli for selvkritisk, men ta pennen fatt. Det er viktig for Collett at de er to, og etterpå insisterte hun på at det faktisk ble utgitt. Og så fikk hun også rett. Eller man kunne si: Nasjonalbibliotekets transkripsjon ga henne rett, for i sin digitale variant ble det definitivt et tidsskrift som potensielt kan nå ut til de mange (1).

– Samtidig elsker jeg tanken på at en tekst bare når ut til en liten krets, men likevel er veldig vik­tig. I 1837 hadde Forloren Skildpadde kanskje bare to lesere, i høyden en krets med felles venninner.

– Og tidsskriftet var ikke minst skjellset­tende for de som lagde det. Diriks døde noen få år etterpå, men for Collett var det begynnelsen på noe helt nytt. De feministiske ideene som utvikles i Forloren Skildpadde – som dialogen hvor de to venninnene omtaler hverandre som menn – eller de fiktive dødsannonsene om kvinner som har dødd av kjedsomhet, er begynnelsen på et av de viktigste forfatterskapene i norsk litteraturhistorie.

Forsiden til første nummer av Forloren Skildpadde, et håndskrevet tidsskrift fra 1837, redigert og skrevet av Camilla Collett (den gang Camilla Wergeland) og venninnen Emilie Diriks. Eies og oppbevares av Nasjonalbiblioteket. Foto: Nina Schjønsby.

2. Intime offentligheter

I stuen. En grønn Ikea­ sofa står overfor to slitte turkise lenestoler på hver sin side av et teakbord. En bokhylle dekker den ene veggen. Utsikten fra stuevinduet er fylt av tett løvskog med gulnende blader. Det er formiddag.

– Kanskje vi kunne fortsette med å snakke om intime offentligheter, som har interessert oss som både tema og en slags metode. En av bøkene vi jobber med for tiden, Kritikk og kjærlighet, vil bestå av både ukjente og historisk viktige kritikker. Utgangspunktet har vært å spore kritikkens forhold til noen elementer som var særlig tydelige i den moderne kunstkritikkens første fase: sosiale rom, dialoger og bruken av fiksjon og pseudonymer.

– Den kritiske offentligheten vokser ut av intime formater. Man har salonger og kaffehus på den ene siden, og intime litterære sjangre, som brevveksling og dialoger, på den andre. Vi må nevne boka En pokkers skrivesyge, som introduserte oss for en rekke obskure tidsskrifter i Norden på 1700­-tallet, blant annet Tobaks­ Discoursene, Drømmeren og Anti­ Drømmeren og de nordiske avleggerne av det engelske Spectator, som Tilskueren paa landet, Den patriotriske tilskuer og Spectratrice danois (2).

– Dialogene er en sentral sjanger i de første tidsskriftene, hvor redaktøren lar en gruppe fiktive karakterer diskutere med hverandre. Denis Diderot – den første moderne kunstkritikeren – kombinerer både dialog og brevform i sine kritikker for Friedrich Melchior Grimms La Correspondance littéraire, philosophique et critique (ca. 1747–1793, red.anm.), et nyhetsbrev som ble kopiert for hånd i 10–15 eksemplarer for hver utgave og sirkulerte utenfor Frankrike via diplomatpost. Teksten er en intim fik­sjon, skrevet til én person. Mange av kritikkene vi har plukket ut til Kritikk og kjærlighet avspeiler også en spenning mellom intime situasjoner eller relasjoner og et større publikum. For eksempel Caroline og August Wilhelm Schlegels dialog om maleri noe senere, som er iscenesatt som en samtale mellom de tre fiktive personene Louise, Waller og Reinhold i Dresdens Gemäldegalerie og innleder med en klage over «mengdene med glanende fremmede» (3).

– Den fiktive dialogen, hva gjør den interessant som kritisk sjanger?

– Den har så mange mulige funksjoner. For det første er den pedagogisk. Og for det andre kan man inkorporere motstanden mot egne synspunkter og komme kritikken av kritikken i forkjøpet. Den kan være didaktisk og defensiv, men den rommer også den redaksjonelle lekenheten, uærbødigheten og tøylesløsheten på 1700­ tallet, som i det minste delvis skyldtes at man opererte under sensur. Og den lekenheten er det fristende å prøve å finne frem til, eller om du vil, tilbake til.

– Dessuten lar dialogen deg skape dine egne samtalepartnere og en egen scene. Den er et effektivt middel for den som vil utsette å skulle bli enig med seg selv.

– Og ikke minst: Dialogen lar deg komme i kontakt med kommunikasjonens grunnform, nemlig samtalen.

I Sjøvollbukta. Foto: Marie Sjøvold.
Ved arbeidsveggen. Foto: Marie Sjøvold.

3. En av de vakreste og koseligste måkene

Ute, ved bukta som ligger et steinkast fra huset. Måker seiler høyt på et lett vinddrag, og noen ærfugler dupper på bølgene. Det er midt på dagen.

– Vi kommer tilbake til dette med det intime, det personlige og det subjektive. Vi har jo også diskutert hvor subjektiv man kan være med tanke på kunst­ordboka vi jobber med. Også innenfor et så leksikalt format, eller hva man skal kalle det, vil det jo også alltid være noe subjektivt. Men hvor personlig kan man være i formuleringene og referansene?

– Noe vi har snakket om som en slags modell, er fuglehåndbøker som er tørt deskriptive, men så plutselig kommer det noe temperaments­fullt. Det kan nesten bli litt rørende. Krykkja er for eksempel «en av de vakreste og koseligste måkene». 4 Eller Store Norske Leksikons artikkel om spettmeisen, der det heter at den «svarte øyestripen gir fuglen et morskt utseende». Man forstår at det er skrevet av en fugleelsker!

– Jeg liker tanken på å kunne forfølge reelle personlige forbindelser som faktisk er produktive, men en kunstordbok – det er ikke først og fremst et prosjekt hvor man kan utfolde seg privat eller personlig. Vi har et tydelig mandat fra Pax Forlag i det tilfellet. Det er likevel snakk om å finne frem til en balanse.

– Har du et favorittord?

– Kanskje «antikritikk». Det må i alle fall med i denne sammenhengen, synes jeg. Antikritikk er altså tilsvar på kritikk, enten det kommer fra kunstnere som er blitt gjenstand for anmeldelser, andre kritikere eller publikum. Begrepet dukker opp på 1700­-tallet som svar på kritikernes tiltagende makt. Et interessant eksempel er et leserinnlegg i Morgenbladet i 1855, som forsvarer Camilla Colletts Amtmandens Døtre (1854–1855) mot negativ kritikk i Christiania­-Posten, og er signert en av bokas hovedpersoner, Sofie Ramm.

– Potensialet i antikritikk kom opp da vi jobbet med spørsmålet: «Hva slags kritikk trenger Troms? (5)» Det var tydelig at kunstscenen der manglet kritisk oppmerksomhet, men det er også et mer universelt problem: Mangelen på en levende offentlig diskusjon. Og det er like mye et problem for kritikken som for kunsten. Prosjektet i Tromsø har vært viktig for oss, kanskje viktigere enn undervisningen vi har hatt på kunstskolene, for det ga oss frihet til å utvikle en metode der vi koblet skriving direkte til publisering. Uansett, med skrivekursene i Tromsø jobbet vi også i spennings­feltet mellom det intime og offentlige, blant annet med postkort, dialoger og plakater som formulerer kritikk. Vi oppsøkte situasjoner hvor vi kunne få svar på kritikken, med målrettede henvendelser.

– Den massemediale formen, hvor avsender kringkaster et budskap til anonyme mottagere, opererer ut ifra et ideal om universalitet – det gjør det av flere grunner vanskelig å opprette en reell kommunikasjon mellom avsender og mottaker. Dagens kritikk har utviklet seg innenfor dette paradigmet, som innebærer noen vanskelige knuter på tråden: Publikum er blitt mangslungent, men adresseres like fullt som om det var udifferensiert, samtidig som sjargong og tematikk virker differensi­erende, eller til og med ekskluderende.

– Walter Benjamin så for seg avisen som modell for en universell demokratisk publiserings­form fordi leseren kunne svare umiddelbart, men så lett er det ikke (6). Det visste naturligvis han også.

– Antikritikken er en sympatisk sjanger. Et utgangspunkt for meg var også at jeg har et ambivalent forhold til kunstkritikk; jeg synes mye kritikk er selvhøytidelig og arrogant. Ønsket var å se bortenfor kritikken som lukket domsavsigelse og gi leseren en grunn til å klargjøre og tilkjennegi sin egen oppfatning både om selve saken og kritikken.

Yvonne Rainer, Boxes (Cajas) (1973/2007). Med Babette Mangolte. Dokumentasjon fra performance. Eies av Centro de Arte Reina Sofía i Madrid. Foto: Babette Mangolte. Gjengitt med tillatelse fra Yvonne Rainer.
Bruce Nauman, Dance or Exercise on the Perimeter of a Square (1968). Katalognr. 7. Gjengitt med tillatelse fra Museum Boijmans Van Beuninge i Rotterdam. (Copyright) Bruce Nauman / BONO 2018.

4. Siden, senga og så videre

I allrommet i husets annen etasje. En gul arbeidsbenk strekker seg langs den ene veggen, med en dukkestue i tre etasjer, bøker og papirbunker. Kortveggen er dekket av utklipp og lapper. På gulvet ligger leker, LEGO og byggeklosser strødd utover, som en tredimensjonal variant av bildene på veggen. Det er ettermiddag.

– Hvor var vi?

– Vi snakket om bøker.

– Akkurat. Jeg tenkte på Georges Perecs Espèces d’espaces (1974), der han gir en meto­disk beskrivelse av en rekke ulike typer rom (7). Han begynner med boksiden eller arket i skrivemaskinen og går videre til sengen, det individuelle rommet par excellence, og man kunne også si: det mest intime …

– Han hadde tydeligvis ikke dobbeltseng?

– Nei, selv om han vel var gift med bibliote­karen Paulette Petras. Men uansett, Perec fortsetter fra siden og senga til leiligheten, leiegården, gata, byen, ut i verden og rommet. Det er en utadrettet bevegelse, i en for så vidt ganske rett linje til tross for digresjonene – og man kan kanskje si at denne bevegelsen er styrt av et slags publisistisk imperativ, som presser skrivingen fra det individuelle og ut i det kollektive; fra det private og ut i det offentlige. Jeg er interessert i å bryte denne linjen eller bøye den tilbake, og i stedet balansere på grensen mellom det intime og det offentlige.

– Skriving dreier seg ofte om det å utfolde seg innenfor rammene av et rektangel, men også kanskje bryte med denne avgrensingen. Som kunstneren Bruce Nauman gjør i sine filmer, der han balanserer og danser innenfor et oppmerket kvadrat og etterhvert også våger seg utenfor det.

– Det at vi både jobber og bor sammen – innenfor det samme rektangelet der vi også lever et familieliv – det har betydning for arbeidet vårt. Det er ikke sikkert det gir seg helt direkte utslag i det vi gjør, men rent praktisk er det for eksempel viktig for oss at det å jobbe med publikasjoner er en annen type arbeid enn det å jobbe med for eksempel utstillinger, der man må forholde seg til arkitektur, tunge ting og logistikk. Boksiden er et fleksibelt rom – det er lett å flytte rundt på ting uten å måtte forflytte seg selv, for å si det sånn.

– Det er sant, men samtidig er det viktig å huske på at boka er en dominerende struktur i vår kultur, og boksiden er en slags «kognitiv arkitektur» (8). Direkte eller indirekte danner boka enfor nesten alt som skrives – den er det endelige sluttproduktet, det som gir ordene og tekstene verdi og varighet, og legger sterke føringer på hvordan man organiserer ord og bilder.

– Vi har snakket om at vi vil forsøke å stykke opp boka.

– Forut for utgivelsen av en bok foregår det et vell av forberedende dialoger, men sluttproduktet tenderer mot det monologiserende. Så, når boka lanseres, forsøker man ofte igjen å åpne opp disse begravde dialogiske lagene, vikle ut samtalene. Å jobbe mer bevisst med disse forutgående formene er et mål for oss, slik at produksjon og resepsjon sidestilles med produkt.

– Kanskje man kan si at bøker er som isfjell, og at minst 9/10 av arbeidet med en bok er usynlig i det ferdige produktet. Det er interessant å prøve å få mer over vannskorpen.

Om å få noen i tale. I La Fontaines fabel Le corbeau et le renard (1668) sitter en kråke trygt i et tre med en ostebit i munnen. Under står reven, som er like sulten som slu og lurer kråka til å gi slipp på osten ved å skamrose fuglens stemmeprakt. Fabelen er en advarsel mot smiger, men kobler også tale til et spørsmål om tap og vinning. Tekstbyråets skrive­-og publiseringsprosjekt i Tromsø, i regi av Troms fylkeskommune, er oppkalt etter fabelen om kråka (le corbeau) og reven (le renard): «C&R». Gravering av J. J. Grandville (ca. 1830).

5. Den kritiske omsorgen

Vi er tilbake på kjøkkenet, og som så ofte når man kaster et nytt blikk på noe, kommer nye detaljer til syne: I akvariet ved kjøkken­bordet svømmer turkise neontetraer, oransje dronningrasbora og en gul sugefisk lydløst omkring. Et sinnbilde på solipsisme eller en metafor på harmoni, eller kanskje transparens? Uansett, arbeidsdagen går mot slutten.

– Jeg har tenkt at alle tekstene mine, enten jeg skri­ver dem alene eller sammen med deg, går gjennom en krise. Krisen utløses ofte når man ser teksten utenifra med de andres blikk, når man forsøker å sette seg i publikums sted; for meg er det i alle fall da tvilen og selvkritikken melder seg.

– Jeg kjenner meg igjen i det – det er ubehagelig, men tekster trenger kritikk; de trenger de andre. Men denne teksten vi snakker oss gjennom her, har vel ikke hatt noen krise ennå. Er det et problem?

– Har den ikke egentlig hatt det, da? Vi har snakket mye innimellom: «Blir det for langt?» «Blir det for privat?» «Hvem har egentlig interesse av å lese dette?» Sånne ting. Men av og til er det kanskje sånn at samtalen mellom oss gjør krisen mer levelig. Kanskje vi bør avslutte med å si noe om hvordan vi arbeider sammen?

– Jeg liker å tenke på oss som et verksted.

– Ja, det går en konstant strøm av spørsmål, kommentarer og forslag mellom oss. Det er mye omsorg i slike utvekslinger. Og det strømmer også mange stemmer gjennom dette huset hver dag, selv om det bare er vi to som sitter og skriver og leser. Samarbeidet vårt er en pågående samtale som både avbrytes og blir utvidet av andre.

– Jeg er litt opptatt av at samarbeidet vårt ikke skal fremstilles som rosenrødt. Fordi det er et nært samarbeid, krever det også mye av hver av oss. Og så kan man kreve for mye av hverandre og bli skuffet fordi den andre ikke er sjenerøs nok. Det hender jo det skjærer seg ordentlig, som da vi forsøkte oss på å skrive en dialog tidligere i år, ikke at vi skal utmale det her …

– Ja, jeg lurer på hvor mye interessant vi klarer å si om problemene med det å samarbeide. Selvfølgelig har vi våre problemer, men det blir lett trivielt, hvis du skjønner hva jeg mener.

– Jo, men jeg synes faktisk det er interessant å høre om andres problemer, som da poetene Torgeir Schjerven og Inger Elisabeth Hansen snakket om samlivet og samarbeidet sitt i et intervju på NRK (9). De fortalte om hvordan de ble fornærmet og sure, til og med misunnelige, når den andre hadde medgang. Det var deilig å høre noen vedkjenne seg slike grunnleggende menneskelige følelser, og jeg kjente meg igjen. Jeg tåler jo egentlig ikke kritikk så godt, og jeg kan bli veldig sår. Ganske ofte synes jeg at du gir for lite ros. Det er mange funksjoner du skal ha, i mitt liv; mange roller du skal oppfylle. Hva synes du er vanskeligst med det å samarbeide med meg, da, hvis du skal være ærlig? At jeg er så dårlig til å ta kritikk? [Latter.]

– Det er lettere å gi enn å få kritikk, det må man vel si.

– Men, vet du hva: Begge deler er vanskelig. Den som kritiserer må kommunisere at man har sakens beste i mente, mens den som kritiseres hele tiden må minne seg selv om det samme. Så lenge man klarer det, kan man tåle mye. Men det er krevende. Det er viktig at det ikke blir sånn at vi skal være snille med hverandre, men at det er teksten man tar hensyn til. Kritikk og kjærlighet – den tittelen kan også beskrive vårt eget samarbeid. Vi gir hverandres tekster kritisk oppmerksomhet. Og er ikke det viktig, å slå et slag for den kritiske oppmerksomheten, eller den kritiske omsorgen?

– Det er en type kritisk omsorg som kanskje bare kan utvikles i intime formater. Men det er kanskje sånn at kjærlighet og omsorg ikke egentlig gjør kritikken lettere å bære, tvert imot. Vi havner der med furteleppa med jevne mellomrom, begge to.

– Ikke sant, men jeg har ikke noen råd å komme med for hvordan man skal unngå det, hverken til meg selv eller andre.

– Nei, for all del, ingen råd, virkelig ikke.

Nina Schjønsby og Halvor Haugen har samarbeidet om tekst og publisering i bortimot femten år, de siste ti under samme tak.

Under navnet Tekstbyrået driver de et uavhengig forlag, et firma for oversettelse og redaksjonelle tjenester og et slags laboratorium for tekster i ulike faser og former.

I fjor ga Tekstbyrået ut antologien Flying Letters. Reading Room, første bok i en serie om skriving, lesing og publisering i kunstfeltet. Oppfølgeren har arbeidstittelen Kritikk og kjærlighet og består av kunstkritikker fra perioden 1709–2009.

Parallelt arbeider de med en ordbok med kunstbegreper for Pax Forlag, og en bok om det håndskrevne tidsskriftet Forloren Skildpadde, som ble redigert og ført i pennen av Camilla Collett og Emilie Diriks i 1837.

Noter

  1. Collett, Camilla & Diriks, Emilie (1837). Nyutgivelsen av Forloren Skildpadde er transkribert av Nasjonalbibliotekets Witting, Mette Refslund (2015). NB kilder 4. Oslo: Nasjonalbiblioteket / bokselskap.no. Den kan leses på Det norske språk­ og litteraturselskaps (NSL) nettsider: www.bokselskap.no/boker/forlorenskildpadde/tittelside (nedlastet 05.10.2018).
  2. Krefting, Ellen, Nøding, Aina & Ringvej, Mona (2014). En pokkers skrivesyge. 1700­-tallets dansk­-norske tidsskrifter mellom sensur og ytringsfrihet. Oslo: Spartacus Forlag / Scandinavian Academic Press.
  3. «Die Gemälde» ble først publisert under August Wilhelms navn i tidsskriftet Athenaeum i 1799, men var sannsynligvis skrevet i samarbeid med ektefellen Caroline.
  4. Den store fugleboken, Norge og Europa (2013). Andersen, Geir & Gundersen, Nils (red.). Oslo: Schibsted Forlag.
  5. I prosjektet «Utvikling og formidling av kunstkritikk i Troms», i regi av Troms fylkeskommune, hadde Tekstbyrået skrivekurs for lokale skribenter. Deltagerne utviklet kritiske tekster som ble publisert forløpende og eksponert for ulike offentligheter.
  6. Benjamin, Walter (1991). «Forfatteren som produsent» i Kunstverket i reproduksjonsalderen. Essays om kultur, litteratur, politikk.Oslo: Gyldendal. Orig. utgitt som Das Kunstwerk im Zeitalder seiner technischen Reproduzierbarkeit (1935).
  7. Perec, Georges (1974). Espèces d’espaces. Paris: Éditions Galilée. Dansk utgave: Verdens rum – og andre tekster (2016). København: Forlaget Arena.
  8. Jmf.: Mak, Bonnie (2011). How the Page Matters. Toronto: University of Toronto Press.
  9. «Dikt og forbannet løgn. En helaften til ære for norsk poesi». Vist på NRK 18.09.2016.