Redaktørbrev fra et sykeleie 11.12.2023 Leder

Det er en del vi ikke har kontroll over her i livet, og innimellom bringes vi på avveier, eller utenfor oss selv. Som når vi smittes med et virus og må tilbringe tid under dyna i febertåke, og vi egentlig har andre ting som står på vent. Men noen ganger er det også nettopp der, utenfor den hektiske hverdagen, at de verdifulle dialogene dukker opp. Som journalisten og forfatteren Gunnar Larsen skriver i diktet Influensa (fra Dikt, 1959) er sykdom og sengeleie velkomment fordi man får tenkt og lest det som ellers bare blir liggende utenkt og ulest. «Jeg hadde rett til å ligge ubekymret / Med en gjengrodd elevator i spiserøret», som han skriver. I disse dager er det nok flere serier og filmer som er sykdomslektyre – eller podkaster. I kjølvannet av en podkast-episode om Peter Howies nye biografi om den svenske regissøren Ingmar Bergman, hvor forfatteren også hadde en epilog til Bergmans Persona (1966), endte jeg opp med å se den filmen. Jeg har sett den mange ganger, og for hvert gjensyn blir jeg slått av dens evne til å være i dialog. med tiden jeg ser den i: Filmen kan minne om lavastein, hvor flytende væske siver inn, uten at den porøse formen mister sin distinkte grunnform gjennom forløpet.

Filmen kretser rundt Elisabeth Vogler (Liv Ullman) og søster Alma (Bibbi Andersson), hvor førstnevnte bestemmer seg for å slutte å snakke etter å ha sett TV-bilder av Thícg Quang Duch, en buddhistisk munk som brente seg ihjel på gata i Saigon i protest mot den USA-støttede sørvietnamesiske regjeringens undertrykkelse av (og vold mot) buddhister. Søster Alma får i oppgave å få Vogler i tale igjen. Og kanskje også sette ord på det huns ser, uansett hvor grusomt det er? De reiser til et vakkert landsted (Bergmans hjem på Fårö), hvor de nynner og plukker sopp mellom barokke steinformasjoner og skakkblåste kalkfuruer. De to blir fortrolige, Alma forteller om sitt vanskelige ekteskap og lunefulle begjær, og Vogler lytter. Hun sier ingenting selv. Men selv om hun lytter, slutter hun ikke å si noe, siden hennes stumhet er moralsk. Når verden blir for kompleks og det er ting vi ikke overskuer eller forstår, venter hun og hører på andre – modnes i det – fremfor å haste videre i sin egen tale, sin egen tanke. Er det ikke noe der, som er viktig akkurat nå? Med Midt-Østen-konflikten, Ukraina?

Temaet i årets siste Billedkunst er fortsatt dialog – årets overordnede tema – men denne gangen har vi fokus på dialog med sted og historie. I herværende blad kan du lese om samisk stedsforankring og verdien av kunstnerboliger, som kunstnere faktisk har råd til, men også hvor viktig det er å fortelle skeives perspektiv for å korrigere den gjengse historien. Apropos alternative innganger til fortiden: Kunstnergruppen Alt Går Bra ser på hvorfor enkelte kunstverk har fått en status som mesterverk i kunsthistorien , og om vi kan se kunstens verdi bak den kommersielle verdien. Kanskje vi må tenke mer radikalt, som kunsthistoriker Øystein Sjåstad gjør i boka Modernismens Billedkunst i Norge. En feministisk aksjon (Pax Forlag, 2023) – som også omtales i dette Billedkunst – hvor han reformulerer modernismen ved å utelukke dem som vanligvis definerer kunsthistorien: menn. Det er jo fortsatt slik at enkelte grupper og individer opplever en «sosial død», som Lara Okafor formulerer det i hens Skråblikk-spalte. Kanskje vi trenger et opprør mot det etablerte, mot den gode smak, som Alexander Zlatanos Ibsen foreslår i sitt leserinnlegg? Eller kanskje vi bare trenger å og holde munn, som Elisabet Vogler?

Jeg tror vi innimellom trenger lyttende stumhet, tålmodighet, og evnen til å legge vekk egne historier og høre på andres en stund. På den måten får vi tid til å kanskje finne et språk som uttrykker at vi alle trenger å høre til et sted, og at vi alle trenger en historie å fortelle, om oss selv og andre, som forankrer, ikke splitter.

God vinter og god lesning!