Puff og støpejern 20.04.2020

Ida Ekblad (f. 1980 i Oslo) jobber med veldig mye forskjellig. Gigantiske malerier, støpeprosjekter og objekter som gjerne ender i installasjoner eller blir stående utendørs, kan nevnes. Men også poesi og andre tekstlige fabuleringer. Fra tid til annen driver hun hybridvirksomheten Schloss, et galleri og indie-plateselskap som tidvis gjør kleskolleksjoner med trykk av kunstnere, eventuelt henne selv. Idas praksis kan kalles eklektisk, tydelig drevet av popkulturelle impulser fra både nåtidig visuell kultur og arkivene, graffiti samt kunsthåndverk og ekspresjonistiske kanoner innen billedkunsten. Det observeres, konsumeres, kommer ut igjen i mer eller mindre fordreid form, uten at det i denne tilsynelatende hemningsløse forsyningen nødvendigvis ligger en uaktsomhet på fagets eller kildenes vegne. Snarere er det en leken tilnærming hvor det som kommer ut, får lov til å beholde en råhet og «hypertaktil» materialitet: maksimalistisk, fargesterkt, klumpete, overflødig, altomsluttende.

Ida har gjort en lang rekke utstillinger over store deler av verden i løpet av de siste femten årene, herunder Veneziabiennalen (2011 og 2017), Palais de Tokyo i Paris, Bonniers Konsthall i Stockholm, Nasjonalmuseet i Oslo ved flere anledninger, og bare i fjor blant annet Museo Rufino Tamayo i Mexico City, og Kunsthalle Zürich. Hun er representert av Galerie Max Hetzler (Berlin og Paris), Herald St (London), Karma International (Zürich) og Peder Lund (Oslo). Det er mange som er verre stilt, tenker du kanskje. Det kan hende, men som de fleste som lager noe, vil man likevel at det man lager, skal få se dagens lys og bli sett av noen. I skrivende stund skulle soloutstillingen «A Deep Medicine» hatt åpne dører i Paris, og soloutstillingen på Kunstnernes Hus i Oslo i juni er utsatt til 2021. 

Dette er en dialog mellom to i sine respektive karantener på henholdsvis Torshov og Fagerborg. Om det som skulle vært vist denne våren og forsommeren, og det som forhåpentligvis etter hvert blir å se.

Ida: Hallo? … Tine? Telefonen min er litt rar, jeg tror den har fått for mye håndsprit i seg.

Tine: Hører deg fint. Jeg har et mål om at vi skal klare å ikke snakke så mye om viruset, men heller om kunsten din. Vi kommer likevel ikke helt utenom. Først: Om ting var normalt, hva var de egentlige planene for denne våren?

I: Akkurat nå skulle jeg stilt ut i Paris med «A Deep Medicine» på Galerie Max Hetzler, men det ble lockdown tre dager før åpningen i mars. Rammemakerne måtte slippe arbeidet midtveis, og galleriet stengte på dagen. Men maleriene er ferdige og kan ses på nett, eller etter avtale. Håpet er at det etter hvert vil komme tiltak som gjør det mulig å få installert og åpne med forsiktighet. Jeg får sikkert ikke sett utstillingen selv på grunn av reiserestriksjoner, noe som er nitrist. I juni skulle jeg åpnet separatutstilling på Kunstnernes Hus, men den fikk jeg akkurat vite at vi må utsette til 2021. Men, Geneve-biennalen («Sculpture Garden», 12. juni–10. september, red.anm.) åpner i juni. Den har jeg fortsatt håp om at skjer, for den er jo utendørs.

T: Så rent praktisk, hvordan er hverdagen nå egentlig?

I: For min del er den største forskjellen unger og hjemmeskole, og å jobbe på skift. Men jeg kan gå til atelieret mitt som før, ting er bare litt opp-ned, med andre rytmer på et vis. Det har vært høyt tempo i det siste. Det å oppleve mindre jobbtrykk fra utsiden er egentlig positivt med tanke på konsentrasjon. Sett bort fra den pågående kataklysmen har jeg nå litt bedre tid og fokus. Bare det å ha tid til å lage mat … Jeg er veldig glad i å lage mat. (Jeg koker kraft på ovnen nå, faktisk.) Å eksperimentere med ingredienser – teksturer, smaker, lag, sammensetninger – er litt knyttet til kunst, for min del. Hvor overfladisk det enn kan høres ut: Dette er for meg en vesentlig aktivitet som jeg har mer rom til nå. Nå skal det sies at jeg har masse månedlige utgifter: lån, atelier, assistenter, store produksjonsutgifter, men med en viss økonomisk sikkerhet i bunn så tåler jeg dette, tross kaos – en stund. 

Dersom Paris

T: Fortell om arbeidene i Paris.

I: De siste årene har jeg jobbet med et materiale som består av en blanding av Plastisol og Puff-medium, såkalt puff paint. Det er en plastbasert masse som ofte har vært brukt til tekstiltrykk og coating-teknikker som krever at fargen formes og smeltes inn i underlaget, samt til visse typer støp og modellering. Jeg begynte å bruke det som malemateriale. Massen kokes med varmepistol, da vokser den som paddehatter og blir tjukk, klumpete og rar — pastos. Den smøres på, nesten som oljemaling, bare seigere. Alle maleriene på «FRA ÅRE TIL OVN» på Kunsthalle Zürich (under Art Basel og Zurich Art Weekend) i fjor, var laget med Plastisol og Puff.

T: Jeg forbinder vel de materialene der mest med fargerike t-skjorter og gensere fra 80- og 90-årene, også joggesko. Tjukt gummiaktig trykk, som ofte begynte å falle av etter en viss tids bruk. Alternativt begynte man å pirke det av.

I: Som ung trykket jeg motiver på mine egne klær med Plastisol og Puff. Jeg lagde også små skulpturer av materialet, små jointer og ting. Referansen kommer derfra, tekstiltrykk. Så plukket jeg det opp igjen i voksen alder etter å ha malt i olje og akvarell i mange år.

Så, etter å ha holdt på med Plastisol lenge, begynte jeg å eksperimentere med hvordan man kunne kopiere dette klumpete uttrykket tilbake i oljemaleriet igjen. Altså, ved å bruke bøttevis av topp oljemaling med høy tetthet av pigmenter, pakka til nesten ren pigmentmasse … Da har man plutselig alle verdens nyanser å velge mellom – jeg blir som en unge! – det er en helt annen verden innen olje enn Plastisol når det gjelder pigmenter. Så nå jobber jeg i olje «som i puff». Det var denne prosessen som ble utstillingen i Paris.

T: Apropos messer og internasjonal kunstverden: Jeg leste et lengre intervju med deg nylig der du omtalte Basel som «kunstverdenens rumpehull» (Kåre Bulie, D2, 31.01.2020). Kunne du tenke deg å gå litt dypere inn i den anatomiske analogien der?

I: Dypere inn, ja … nei, det sier vel seg selv … i Basel er det fullt kjør. Et episenter. Et totalt innrykk. Det stedet kunstverden «slepper seg». Det beste og det verste snurpet sammen på et lite område.

T: Foruten tjukk maling, er det andre uttrykk du fordyper deg i, som vi forhåpentligvis etter hvert vil kunne oppleve å se i et rom?

I: Jeg lager ovner i støpejern. Gammeldagse, svarte jernovner. Det er masse arbeid, kan jeg si, for alle delene støpes hver for seg før de settes sammen til den respektive ovnen. Det er et puslespill bestående av hundrevis av deler, med kunstverk og relieffer på alle sidene hvor man ellers gjerne ville sett tradisjonelle mønstre, troll og elger. Du husker sikkert Jøtul-ovnen. Mine skulptur-ovner skal være funksjonelle, derfor jobber jeg med en arkitekt i tillegg til teknikere på støperiet.

T: Fordi …?

I: Til Kunsthalle Zürich i fjor samarbeidet jeg med det gamle støperiet på Ulefos for å lage relieffer og benker i sandstøpt jern, på tradisjonelt vis. I lang tid var Ulefos produsent for støpejernsovner til de tusen hjem. Jeg fikk se mange av de gamle ovnene og leste mye om dem. Før i tiden var vedovnen midtpunktet i de norske hjem, naturlig nok, den var en livsnødvendighet. Siden alle hus og hjem måtte ha ovn, ble ovnsmotivene også vesentlige. Noen historikere påstår at ovnsrelieffene var det første virkelig demokratiske billedformatet i Norge. Eventyrfigurer og nasjonalromantiske motiver var én ting, men det finnes mange eksempler på religiøs ikonografi også. Jeg liker ideen om et bilde som sees av alle og som samtidig varmer hus, hjem, mat …

De nye ovnene skal produseres i gråjern på Furnes Jernstøperi på Stange. Og emaljeres så de blir blanke og fine.

T: Og for spesielt interesserte, hva er egentlig forskjellen på disse ulike typene jern?

I: De ser ganske like ut, men gråjern har egenskaper som gjør at det leder varme bedre (grunnet mer flakgrafitt, red.anm.), men er sprøere. Seigjern har en annen legering som gjør det sterkt og mer motstandsdyktig, for eksempel overfor støt (kulegrafitt). Ja, seigere.

T: Det kan vel sies at du fordyper deg i ganske ulike materialer, men også arbeidsmåter. For de som ikke kjenner til det, så har du initiert, finansiert og drevet galleriet Schloss på Grünerløkka i Oslo de siste årene. Det er også ymse aktiviteter som inngår i rammene til Schloss, som å gi ut vinylplater, diverse merch (klær), og et knippe klubbkvelder med DJ-er som Karima F, som også er med å drive plateselskapet Schloss. Mye av «innpakningen» dette har, likner en blanding av graffiti og ekspresjonistiske tyske malerier fra begynnelsen av forrige århundre, og den skriften din … med krispheten vi finner hos sortmetall, men utført med en klumpete strek som liksom skjelver over flaten. En strek med et mildt sagt ambivalent gemytt. Kan du fortelle litt mer om hva som former det du jobber med?

I: Hva angår Schloss er jeg akkurat nå mer involvert i den delen som har med musikk å gjøre, ikke like mye daglig drift, som er en jobb i seg selv med hyppige utstillinger, filmvisninger og annet. Schloss er et prosjekt som godt kan få lov til å være mindre aktivt i perioder uten at det gjør noe. Det vil si at for øyeblikket ligger Schloss litt på vent, som det meste annet. Men et prosjekt vi har planlagt et par år, var vi på nippet til å gjøre denne våren – et laser- og animasjonsarbeid som for så vidt kunne ses gjennom vinduet, og ikke ville kreve åpne dører som sådan. Men kunstneren fikk jaggu korona. Matt Copson heter han. Vi har fått støtte til verket fra Kulturrådet, så vi bør vel egentlig sørge for å få gjort det i alle tilfelle.

Post-intervju:

I: Vi var inne på om det er annet som inspirerer meg for tiden. Jeg skulle tenke, og har tenkt. Jeg oppdaget nettopp Safdie-brødrene, Benjamin og Joshua, fra Brooklyn – de har laget et par spreke filmer. Typiske stress-intriger, men som er visuelt subtile, velspilte og veldig originale i detaljene. Anbefales!