Tokanals video. Arbeidet vises på to synkroniserte monitorer i et rom. En person i halvtotal på hver skjerm, fast kamera og lyssetting.
Bildet er helt hvitt. Etter hvert dukker to personer fram av en hvit tåke. De sitter vendt mot kamera, hvit vegg i bakgrunnen, de er også hvitmalt i ansiktet. De har vanlige klær på seg.
A: Hvorfor er vi her? (Pause) Å ja, vi er med i en utstilling. Nå hadde jeg glemt det igjen. (Pause) Hvorfor er det ingen folk her?
B: Det er vel noen her nå? Synes jeg så noen.
A: Men er det ikke veldig få?
B: Jo, men … Vi skal være glade for de som dukker opp.
A: (Ser på B)
B: Hvem ville uansett være interessert i å se på oss to her? Skjønner ikke at noen kommer i det hele tatt, når jeg tenker over det.
A: Ja ja. Desto større mulighet for å få være i fred. (Pause. Rykker så til og ser seg om, litt teatralsk.) Du, nå tror jeg det er noen her. (Stirrer rundt seg.) Jeg ser så dårlig i denne tåka. Det er da noen her nå?
B: Jeg ser ingenting. Men som du sier, veldig dårlig sikt. Jeg synes det blir verre og verre, jeg – nå kan man jo ikke se noen ting her. (Vifter for å få bort tåke/røyk.)
A: Jeg så en skygge. Noe som beveget seg.
B: Meget mulig. Han skal uansett ikke få noe gratis av meg.
Pause. Begge sitter og venter på noe. A drikker til slutt vann av et glass. Kremter.
A: Når det ikke er noen her, kan jeg jo faktisk gjøre akkurat hva jeg vil.
A drikker vann og spruter det ut av munnen mot kamera, hopper opp og ned og grynter som en gorilla, kler av seg og dingler med kjønnsorganet foran kamera mens han traller og roper. Løper en runde. B ser hele tiden skeptisk og uinteressert på.
B: Hva skal nå det være godt for?
A: (Går tilbake og setter seg, kler på seg igjen.) Jeg er fri. Og nå har jeg fått vist det en gang for alle.
B: Ja ja.
A: Nå kommer denne tåka sigende igjen.
Røyk/tåke kommer drivende og skjuler nærmest personene helt. Etter hvert dukker de fram igjen.
A : Ja, her kan vi virkelig være oss selv. Tenk om det hadde kommet folk i strie strømmer, som om vi var på festival. (Skutter seg.) Åh, der er det noen! (Retter seg opp, litt «presentabelt».) Nei, det var visst bare innbilning.
B: Jeg har gått veldig dypt inn i en del spørsmål mens jeg har vært her. En ting jeg har tenkt på, er følgende: (Ser alvorlig inn i kamera) Hva betyr det å praktisere poesien? Ikke skrive den, ikke lese den, men praktisere den?
A: Ja.
B: Som André Breton skriver: (Drar opp en utgave av Det surrealistiske manifest og leser høyt.) «Dagen kommer da poesien påbyr pengenes død og alene bryter himmelens brød for jorden. Folk vil samles på torgene, det vil finnes bevegelser du aldri våget håpe på at du kunne delta i. Farvel til absurde valg, avgrunnsdrømmer, rivalisering, uendelig tålmodighet, årstidenes gang, den kunstige organiseringen av ideer, farenes sperregjerder og ‘hver ting til sin tid’. La oss bare gjøre alt vi kan for å praktisere poesien. Vi som allerede lever av og for den, vi som ser den som den store innsikten – er det ikke vår oppgave å la den seire?»
A: Åh, det er vakkert.
B: Ja. De var virkelig fulle av ord på den tiden.
A: Og det er jo det vi gjør – praktiserer poesien. Jeg bestemte meg for å slutte med diktskrivingen, og du gav opp tegningen. Dette er mye mer direkte. Vi lever det. I dag praktiserer jeg faktisk et helt spesifikt dikt.
B: Hvilket da?
A: Det ser du jo. (Pause. B ser avventende på ham.) Å praktisere poesien betyr ikke at jeg skal oversette et eller annet dikt til en slags performance. Det betyr at livet mitt er et dikt. Kunsten er ikke utenfor meg, den er meg.
B: Ja, hva tar du meg for? Jeg bare misforsto når du sa at du praktiserte et spesifikt dikt. (Pause, sitter en stund og ser på A.) Jeg synes kanskje den poesien du praktiserer nå er litt kjedelig. Bortsett fra i stad da du var naken, det var gøy.
A: Ja, det var den morsomme delen av diktet. Men det kan ikke være morsomt hele tiden, man må bygge opp kontraster.
B: (Leser fra Robert Smithson: The Collected Writings:) «Da kunstnere begynte å se at det å gå nedover gata har et skulpturelt aspekt, da begynte tingene å åpne seg litt opp. Jeg ville like å se en kunst som er så tett knyttet opp til samfunnet at det ikke handler om å betrakte, å gjenkjenne, men en kunst som finnes inni vårt totale system.» (Ser opp.) Å sitte her må vel være like bra som å gå nedover gata, hva?
A: Ja jøss. (Det kommer tåke igjen.) Lurer på om det skal bety noe med denne røyken som kommer opp med jevne mellomrom. (De forsvinner i det hvite.)
B: (Inne fra tåka:) Kanskje det skal symbolisere en form for håpløshet?
A: Det er jo min poesi, så jeg burde vite hva det symboliserer. Men det er faktisk litt uklart for meg.
B: Den poesien du praktiserer nå, den er ikke din alene, altså. Den er like mye min. Jeg sitter jo her ved siden av deg. Så jeg vet like mye som deg om hva den tåka skal bety.
A: Du praktiserer din poesi, og jeg min. Eller nei; din og min finnes ikke lenger. Alt er vårt.
B: (Liten pause, de dukker fram fra tåka igjen.) Når du praktiserer poesien, kan du da også gå utenfor poesien? Eller er du liksom låst fast i den?
A: Nå under senkapitalismen kan jeg gå utenfor. Om jeg går ut herfra nå, så er jeg egentlig utenfor. For nå er jo poesien bare en liten kategori separert fra livet. Noe som blir deklamert, eller finnes i bøker.
B: (Tenksomt:) Og her vi er nå, det er jo nærmest en egen sone. Der poesien har seiret.
A: En temporær, autonom sone. Beskyttet, men bare i en viss tid, og på et visst sted.
B: Ja. En lomme av frihet.
Pause.
A: Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få en ende. Da blir alt poesi.
B: Det skal bli vidunderlig.
A: Det blir bra.