Utfordrende kunst skal ikke lede til sanksjoner fra politikere eller trusler om tap av støtte. Det er avgjørende å skille diskusjonen av kunsten fra kunstneres rett til å ytre seg i utgangspunktet.Tekst av Kjetil Røed.

Foran Stortinget lørdag 23. mars. Foto: Markus Li Stensrud

I diskusjonen som har oppstått rundt teaterforestillingen Ways of Seeing er det et punkt jeg mener er spesielt problematisk, nemlig forholdet mellom politikernes makt og kunstnernes utsatte posisjon. At en justisminister kommer med en dom over Black Box som «moralsk konkurs», som Tor Mikkel Wara gjorde (Aftenposten 17.12.18), er ikke kun problematisk, men i strid med et demokratisk sinnelag. Når statsminister Erna Solberg i forbindelse med det påfølgende ordskiftet om ytringsfrihet sier at også hun må kunne snakke fritt antyder hun også at nevnte teaterstykket legger et press på privatlivets fred. Men har hun egentlig sett stykket?

Det burde jo være åpenbart, men at et statsminister eller en justisminister har en makt som en kunstner aldri vil kunne ha er tydeligvis noe vi må gjenta, for det virker ikke som Solberg selv er bevisst hva hun gjør.

Det er ikke mer som vises fra Waras hjem enn man kan se på Google Maps og TV-sendingene hvor vi presenteres for hærverket viser mer enn hva som dukket opp på scenen. Det burde jo være åpenbart, men at et statsminister eller en justisminister har en makt som en kunstner aldri vil kunne ha er tydeligvis noe vi må gjenta, for det virker ikke som Solberg selv er bevisst hva hun gjør. Når man har mye makt følger det med et ansvar for å ikke misbruke denne makten, spesielt som politiker i regjeringsposisjon. Det er en så stor asymmetri i maktforholdet i denne situasjonen at den ene partens frihet i prinsippet kan både kneble og straffe den andre part, og har mange midler til rådighet når det gjelder akkurat det. Uformelt, gjennom eksemplets makt, vil mennesker som Wara og Solberg også kunne påvirke mange uformelle prosesser og borgeres oppfatning av kunsten.

Noe som ikke betyr at det som ytres er hevet over enhver kritikk eller bør droppe å forholde seg til lover og regler. Ytringsfrihet betyr ikke at alt som sies er klokt eller etisk etterrettelig, men detaljstyring fra politisk hold er en farlig retning å gå i for et demokratisk samfunn. Utfordrende kunst skal ikke lede til sanksjoner fra politikere eller trusler om tap av støtte.

Ytringsfrihet betyr ikke at alt som sies er klokt eller etisk etterrettelig, men detaljstyring fra politisk hold er en farlig retning å gå i for et demokratisk samfunn.

Det er avgjørende å skille diskusjonen av kunsten fra kunstneres rett til å ytre seg i utgangspunktet. Derfor burde vi også hatt flere plattformer for å diskutere kunstens samfunnsmessige verdi. Om politikere virkelig er kritisk til deler av kunsten bør de sette av penger til å skape steder hvor kunsten kan diskuteres på en måte som gir jevnbyrdighet mellom partene, ikke sverte kunstnere offentlig.

Vi har kommet til et sted hvor vi må si veldig tydelig i fra at dette ikke er greit. Det er viktig å vise solidaritet med kunstnerne for samholdet rundt kunstneres ytringsfrihet verner, i det lange løp, også om demokratiet selv.

Lykke til med demonstrasjonen!

Kjetil Røed,

Redaktør, Billedkunst