Planetarisk sansing – en samtale med Lesia Vasylchenko 14.03.2023 #1 2023

Etter avgangsutstillingen som masterstudent ved Kunstakademiet i Oslo (KHiO) i fjor, har Vasylchenko vært opptatt med å stille ut, blant annet på «Maskinen er oss», den første utgaven av MUNCH Triennale i fjor høst, og den nylig avsluttede Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling på Oslo Kunstforening. Et lite utsnitt av programmet hennes i de kommende vårmånedene tyder på at utstillingsaktivitetene hennes bare intensiveres ytterligere. Først ut er deltakelse på gruppeutstillingen «Makt og avmakt» på Nitja senter for samtidskunst i begynnelsen av mars; hun er en av de fem nominerte til Sandefjord Kunstforenings Kunstpris 2023 i slutten av samme måned, og i april vises hun på New Visions-triennalen for fotografi og nye medier ved Henie Onstad Kunstsenter (HOK). I tillegg er hun medkurator ved det kunstnerdrevne galleriet PODIUM i Oslo, og initiativtager til den tverrfaglige research-plattformen STRUKTURA.Time, som i juni skal bidra med kuratering på Momentumbiennalen i Moss, ledet av kunstnerkollektivet Tenthaus.

Eirik Zeiner-Henriksen (EZH): Hei Lesia, du kom akkurat tilbake fra Ukraina. Hva har du gjort der?

Lesia Vasylchenko (LV): Jeg besøkte min søster og mine nieser som for tiden bor i Kyiv, og hadde planlagt å filme  materiale til en kommende utstilling i Sandefjord der. Dessverre var det begrensede muligheter for å filme de fleste stedene jeg hadde sett meg ut. Jeg dro blant annet til instituttet for biologi og medisin på Universitetet i Kyiv i håp om å gjøre opptak, men vinduene var knuste og bygget uten strøm etter at universitetet ble truffet av en rakett på nyttårsaften. I tillegg er det potensielt farlig å dele bilder av offentlige steder og infrastruktur. Til og med studentene hadde forbud mot å fotografere og bruke geolokalisering på universitetsområdet.

Kalde militærteknologier

Som i andre tilfeller av dagens kriger og konflikter tydeliggjøres ofte svakhetene i teknologiene vi omgir oss med når de kan avsløre informasjon som setter mennesker i fare. Lesia tar ofte for seg teknologier med et tydelig militært preg i sin kunst, som i videoinstallasjonen About the ruins (2022), som hun viste på avgangsutstillingen på Kunsthøgskolen i Oslo i fjor. To videoverk var koblet sammen av deformerte sikkerhetskontrollporter, en konstellasjon som ga sterke assosiasjoner til makt og kontroll. Den ene filmen studerer på kaldt og observerende vis utsnitt av sosialmodernistisk arkitektur, urbane landskap, det brutalistiske krematoriet i Kyiv og en kraftstasjon. Med sine inverterte farger minnet verket om militære teknologier designet for å oppdage fiender eller immigranter ved grenser, i mørket eller på avstand.

Vasylchenko forklarer at hun ønsket å skildre en følelse av solastalgia, altså en depresjon som erfares når ens trygge omgivelser utsettes for langsom eller rask endring. Installasjonen inneholdt også verket Simulated Sunrise: March 3rd (2022) som viste en overvåkningsvideo av en rakett som plutselig slår ned i en ellers mørklagt ukrainsk by. Bildet minner om en soloppgang som brer et oransje lys ut over byen før det noen sekunder senere trekker seg tilbake og forsvinner.

EZH: Hvor stammer denne videoen fra?

LV: Videoen er hentet fra kanalen «Proof of war in Ukraine» på meldingstjenesten Telegram. Telegram var og er den viktigste informasjonskilden under krigen i Ukraina, der nyheter legges ut omtrent i sanntid. Det er stort sett selvorganiserte grupper av sivile lokale aktivister som tar på seg ansvaret for å drive disse informasjonskanalene. Ingen fra min generasjon følger med på de offisielle nyhetskanalene som er alt for sene til å informere befolkningen. For å overleve og navigere må du være synkronisert med det som skjer, og da kan treghet være farlig.

Gjentakende strukturer

Besøkende på Munchmuseet ble i høst møtt av Vasylchenkos monumentale videoverk Tachyoness (2022) like innenfor museets utstillingsområder. Videoen var en del av MUNCH Triennale nevnt innledningsvis, og viste fargesterke solnedganger og landskap som gled over i hverandre. Sammen med sin venn Yurii Tymoshenko fra Kyiv, trente Vasylchenko en kunstig intelligens (KI/AI) til å forstå seg på et stort arkiv hun hadde samlet av stillbilder av solnedganger i Ukraina, for deretter å generere nye videoer basert på dette materialet. Maskinens fremstillinger var vakre og uhyggelige på samme tid, som i mange andre KI-verk befant de bildene seg i sjiktet mellom det overbevisende realistiske og maskinens fremmede fremstillinger.

EZH: Interessen for opprinnelsen til de ulike mediene og teknologiene du jobber med synes å stå sentralt i alle prosjektene dine. Hva trekker deg til denne mediearkeologiske metoden?

LV: Jeg er nysgjerrig på tiden jeg lever i, og den visuelle kulturen er en innsnevret inngang til en omfattende historie. Før jeg kom til Norge jobbet jeg som regissør og manusforfatter, og siden tenårene har jeg tatt for meg ulike former for bildeskaping, historiefortelling og montasje. Jeg er interessert i hvordan bilder er i stand til å produsere ulike tidsoppfatninger. Bilder er et viktig startpunkt for å forstå verden og for å undersøke hvordan ulike strukturer stadig gjentar seg. Historien går kontinuerlig i loop, der noe gammelt blir «nytt» igjen, og dette «nye» i sin tur blir foreldet.

EZH: Har du noen eksempler på teknologier som inneholder slike historiske gjentakelser?

LV: Hvordan moderne teknologier har blitt tatt i bruk for å gjøre spådommer om fremtiden, vet vi for eksempel at ble gjort 1840-tallet da belgiske myndigheter begynte å kategorisere og arkivere visuelle data i lokale fengsler, i det som ble de første fotoarkivene. Francis Galton, også kalt eugenikkens far, eksperimenterte med å legge to eller flere fotografiske portretter over hverandre for å finne «essensen» av menneskelige utseender. Teorien hans gikk ut på at disse fotografiske komposittene kunne forutsi hvilke typer mennesker som med størst sannsynlighet vil begå en forbrytelse.

Strukturene for klassifisering og arkivering av bilder fra den koloniale fortiden ligger til grunn for dagens algoritmiske mønstergjenkjenning, dataarkiver og statistiske modeller. Antagelser om den potensielle lovbryterens alder, utdanningsbakgrunn og etnisitet blir plutselig redskaper for å kategorisere mennesker. Helt fra sin spede begynnelse har altså fotografiet bidratt til diskriminering, rasisme og sosial urettferdighet, og disse verdiene er bygd inn i dagens maskinlæringsalgoritmer som forsterker og opprettholder forutbestemte narrativer.

På tilsvarende vis kan algoritmer analysere for eksempel timelapse-sekvenser (flere bilder av et motiv tatt over tid for å fremstille forandring eller utvikling, red.anm.) fra satellittdata for å forutsi fremtidige endringer eller bevegelsesmønstre, som hvilken retning en folkemengde vil bevege seg under et opprør, eller hvordan en tanks vil manøvrere et terreng. I denne sammenhengen handler teknologiske fremskritt om å forkorte forsinkelsen fra tidspunktet et bilde blir tatt på og til det blir analysert av mennesker og maskiner.

Tapte fremtider

EZH: Som du er inne på, er det mange som snakker om at all denne informasjonen vi legger igjen overalt, benyttes til å skape konservative forutsigelser om fremtiden heller enn å føre til en bedre verden, som kunstner og forfatter James Bridle beskriver i boken New Dark Age: Technology and the End of the Future (1).

LV: I stedet for en lineær tid bestående av fortid, nåtid og fremtid lever vi i en temporal struktur der verden defineres ut fra hva som allerede har skjedd. Den komplekse kapitalistiske infrastrukturen er avhengig av effektiv risikostyring, og prediktive teknologier er i ferd med å bli instrumenter for å kolonisere fremtiden. I stedet for å gå mot det ukjente – hvor potensialet for forandring og til og med bedring ligger – begrenses vår fantasi til en forhåndsbestemt virkelighet som vi bare kan prøve å utfordre.

I arbeidet mitt er jeg opptatt av å se på hvordan ulike medieteknologier, og særlig det bevegelige bildet, relaterer seg til konsepter om fremtiden. For meg og mange av mine venner er fremtiden en foreldet idé som vi ønsker å bevege oss videre fra. Jeg tror vi må utarbeide nye forestillinger som kan gjøre at vi bedre forstår de teknokapitalistiske infrastrukturene som praktisk talt er innebygd i planeten vi lever på.

EZH: Har du prøvd noen av de nye, populære tekst- og bildegeneratorene, som DALL-E, ChatGPT og Stable Diffusion? (2)

LV: Ja, jeg har prøvd dem, men du må kjede deg ganske mye for å bruke tid på sånt! Jeg så også en AI-app på Instagram som ble promotert som en «KI-tidsmaskin». Man måtte laste opp bilder av kroppen sin fra forskjellige vinkler for å kunne skape bilder der man ser ut som kjente personer fra historien. Det så ut til å være tilknyttet et firma som driver med DNA-tester, der man for 900 kroner kan «avsløre sin etniske bakgrunn».

Jeg synes det er rart at unge mennesker i 2023 fortsatt mater disse maskinene med data, tilsynelatende uten problemer. Vi mangler en felles forståelse av hva KI er. Som på mange andre områder føles det ut som at grensen for vår menneskelige oppfatning av teknologien er nådd.

EZH: Har du vært borte i noen mer produktive former for KI eller nye teknologier?

LV: Jeg er positiv til stadig flere initiativer som jobber med åpen kildekodedata (open source; programvare og programmeringsspråk som er åpent tilgjengelig og kan brukes samt videreutvikles versus hemmeligholdt for egen kapitalisering eller vinning, red.anm.) på en konstruktiv måte. For eksempel var jeg nylig i kontakt med Center for Spatial Technologies i Kyiv, som bruker 3D-materiale, arkivfotografier, bilder fra sosiale medier, vitneforklaringer og medierapporter for å analysere de sivile skadene forårsaket av den russiske invasjonen av Ukraina. De samarbeider blant annet med den banebrytende forskningsgruppen Forensic Architecture (3), som har veldig interessante metoder for å dokumentere hvilke forhold som muliggjør vold, der de tilbyr et arkiv som kan fungere som vitnesbyrd i fremtiden.

Kameraløse fotografier

EZH: Du er en av da få kunstnere basert i Norge som skal delta på den andre utgaven av New Visions-triennalen på Henie Onstad Kunstsenter (HOK), som åpner 14. april. Kan du fortelle noe om verket du planlegger å lage til utstillingen?

LV: Jeg utvikler en videoinstallasjon kalt Sensing The Near Real Time, der jeg utforsker hvordan menneskelige, teknologiske og geologiske tidsskalaer er vevd sammen, og hvordan fjernmåling brukes til å observere planeten. Videodelen vil være basert på SAR- og InSAR-bilder (4) laget av satellitter fra lav jordbane som sender tusenvis av radarsignaler ned til jordoverflaten. Disse bildene oppfatter ikke overflaten gjennom et «øye», som en kameralinse, men sanser i stedet tiden det tar for signalet å sendes ned og reflekteres tilbake. Denne planetariske «sansingen» skjer nesten med lysets hastighet, og data kan leveres tilbake til jorden i nær sanntid. Disse dataene blir dernest oversatt til fotografier slik at vi mennesker får mulighet til å oppfatte hva som skjer.

I dette arbeidet samarbeider jeg blant annet med forskere fra Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO), det nasjonale instituttet for geofysikk og vulkanologi i Roma (INGV) og Open Nuclear Network (ONN) i Wien. Jeg skal se nærmere på noen få tilfeller som portretterer forskjellige geologiske endringer på planeten vår over tid, som smeltende isbreer, kraftige jordskjelv og menneskelig omgang med jordas overflate gjennom produksjon av kjernefysisk materiale.

EZH: Den forrige utgaven av triennalen ved HOK, i 2020, hadde en tydeligere orientering mot det tradisjonelle fotografiet, men ser nå ut til å i større grad ta for seg «nye medier». Mange av prosjektene dine relaterer seg ofte til fotografiet, som vi har snakket om, men er mer opptatt av hvordan bilder i økende grad blir frikoblet fra menneskelig handlekraft og sanseevne. Dette har paralleller med det blant annet forskeren og kunstneren Joanna Zylinska tar for seg i sine posthumane medieteorier, som Nonhuman photography (5). Hva er det som driver deg ved dette?

LV: Følelsen av å være begrenset av mitt menneskelige sanseapparat – og oppfatningen av skala og tid – driver meg både personlig og i min kunstneriske praksis. Når jeg ser på SAR-bilder, vet jeg at jeg kun får med meg en liten prosent av det som faktisk er dokumentert. For eksempel kan dataene gi informasjon om sammensetninger av bergarter, om endringer gjennom vekstsesongen, og om vegetasjonens helse og fuktighet. Satellittene kan observere planeten om natten; signalene kan trenge gjennom skyer, røyk, vegetasjon, snø eller sand. Atmosfæren blir her en topologisk informasjon tilgjengelig for utvinning.

Spekulativ motstand

EZH: Hvordan opplever du som kunstner å jobbe med «nye» og fremvoksende teknologier som stadig er i endring og utvikling?

LV: Når du jobber med medieteknologier i kunst er det vanskelig å ikke bli lurt av den overfladiske spenningen. Teknologier blir estetisk foreldet så raskt at mediekunstutstillinger noen ganger ser ut som en konkurranse om hvem som har den mest oppdaterte programvaren. Jeg skulle ønske det var mer refleksjon rundt teknologiene som brukes til å produsere verket, og dets sosiopolitiske kontekst. Spørsmål om hvem som lager bilder, hvem som dekoder dem, og hvem som arkiverer bildene hvor, bør stilles oftere. Det er aldri ett enkelt selskap, men en infrastruktur av flere internasjonale aktører som deler data og samarbeid med hverandre.

Bak slike observasjon- og prediksjonsteknologier står massive kapitalkrefter som er viklet inn i komplekse infrastrukturer plassert både på bakken og i rommet. Vi lever i en kontinuerlig voksende og akselererende teknosfære, og jeg vet ikke om det er mulig å forestille seg grensene for hvordan og hvor lang denne utviklingen kan gå. Jeg håper jeg en dag klarer å sette opp et team som kan lage et spekulativt kart – en slags utvidelse av verdenskartet som kan forestille disse nye virtuelle og fysiske territoriene definert av satellittsystemer, transportlogistikk, internettforbindelser og informasjonshastigheter. For å forstå en slik skala av sammenkoblinger må vi også tenke nytt om hva måling kan være og hvordan vi kan visualisere det.

EZH: Du har en travel vår foran deg med et tett utstillingsprogram. Er det noe annet av det du jobber med som du vil trekke frem?

LV: Jeg har allerede begynt å forberede meg til to separatutstillinger våren 2024. I en av dem vil jeg se på kronopolitikk (tidens politikk), infrastrukturell hacking og spekulative fantasier som en motstandshandling. Jeg er interessert i å forestille meg hvordan vi kan bruke tid til å hacke ting, yte motstand og å skape motfortellinger frigjort fra kolonimakt og vold. Men for å komme dit trenger vi litt tid.

Intervjuet er oversatt fra engelsk av artikkelforfatteren.