På en annen bølgelengde 21.08.2024

En drøy uke etter forestillingen, på vei over Elgeseter bru, ble jeg vitne til en manifestasjon av aurora borealis – en selvlysende snirklete streng av nordlys som beveget seg fra Byåsen og forsvant et sted mellom Tyholttårnet og Kristiansten festning – og det traff akkurat samme sted som Flat Sun: i den delen av nervesenteret som opprettholder en slags komfortsone i min trøtte, utslitte, kropp, og som også er stedet hvor astrallegemet venter på søvn. Kort sammenfattet er forestillingen ikke uttalt esoterisk, eller entydig noe som helst, men jeg satt igjen med følelsen av at grensene mellom meg selv og resten av verden, i hvert fall for et øyeblikk, var blitt visket vekk med samme letthet som en kjøkkenklut fjerner kaffeflekkene på et kjøkkenbord.

Forestillingen er uten dialog, og når projisert tekst forekommer, er den forvridd til en lingvistisk mutasjon langt unna noen gitt betydning. Seansen legger seg nærmere en konsert – til tider noe så paradoksalt som lavmælt støy – enn teater. Visuelt handler det i hovedsak om videoprojeksjoner av diverse landskap, som flimrer over skjermer som jevnlig flyttes rundt. Det er nesten ingen direkte performative komponenter. Det nærmeste en faktisk definisjon på hva som foregår, ville vært å kalle forestillingen en bevegelig lydinstallasjon, men det kan da også være beskrivelsen av et hvilket som helst kjøpesenter – og det ville uansett vært mer riktig å beskrive det som en drøm av den typen som skyter fart og holder deg fast når du er på vei til å våkne. Flat Sun har en indre logikk som huker seg fast i deg.

Nå er det selvfølgelig også et faktisk utgangspunkt her, selv om jeg leste meg til det i ettertid, og aldri i livet ville ha gjettet meg til det på egen hånd. Ikke fordi forestillingen på noen som helst måte fremstår som planløs – herregud, nei, er det noe som står klart fra første stund, så er det at disse folka har stålkontroll på hva de driver med. Men det er heller ikke veldig nødvendig å vite at Flat Sun utgår fra noe så spesielt som agaveplantens avblomstringsøyeblikk, for selv om den informasjonen for all del bidrar til å sette noen fragmenter i kontekst, er sluttresultatet uansett vidåpent for fortolkninger og, mistenker jeg, heller betinget av den individuelle publikummers dagsform og assosiasjonsevner. Det føles heller ikke akutt viktig å skulle skrive ned hvordan jeg selv fortolker noe som helst (selv om jeg gjør det her på et vis) – antakelig verner jeg instinktivt om opplevelsen av den for meg selv, men aller mest tar det for gitt at noen andre sitter igjen med noe diametralt motsatt, og at det skal være sånn.

Men Flat Sun er en svært vektløs erfaring, et sted mellom meditativ praksis og det å flyte i en saltvannstank. Og nå som agaveplanten er ute av skapet, er det litt for nærliggende å korke opp en flaske tequila og begynne å bla i de der bøkene av den meksikanske mystikeren Carlos Castaneda. Som ung og uerfaren kunstkritiker, naiv og godtroende, klarte jeg faktisk å komme helt til bok nummer åtte i serien før jeg skjønte punktum allerede ble satt i bok nummer fire, og at det jeg leste var en repetisjon, og sannsynligvis det reneste oppspinn. Likevel, der som her, etableres en kommunikasjon og formidling av noe umenneskelig jeg ikke får til å løsrive meg fra. Fraværet av dialog er sånn sett bare logisk, og hvis vi ser til lydbildet, er det for lettvint å bare kategorisere det som støy, og det blir samtidig motsetningsfullt over kanten til det komiske å snakke om «melodiøs» støy – men lydbildet ligger så avgjort tettere på den tilbakelente skolen, hvor industriell brumming og elektronisk knitring legger opp til lydlandskap hinsides den mer aggressive og konfronterende versjonen. For de som er like nerdete som meg: Det likner mere på Zoviet*France: enn på Sutcliffe Jugend, og det skyldes ikke bare fraværet av vokal og at det til tider forekommer faktiske instrumenter – det ligger bare nærmere den hypnotiske hummingen fra selve planeten, enn den kakofoniske skrikingen fra oss som går oppreist på den.

Som grunnleggende og veiledende guide gjennom flimmeret fra diverse landskap og botanikk vugger Flat Sun inn i en slags økologisk trygghet. Følelsen av at både planeten og alle former for organisk liv den er hjem til, ikke bare ville hatt det bedre uten mennesket, men når det kommer til stykket, strengt tatt gir fullstendig blaffen i oss så lenge vi ikke utgjør en direkte trussel – og neppe ville savnet oss hvis vi ble borte. Den følelsen. Underveis foregår en gradvis krakelering av dette inntrykket, for å gi plass til en mer inkluderende og varm følelse av å virkelig være hjemme. Jeg mener, hvor ellers? Det er ikke noe å velge i, selv om vi i realiteten er den sjette generasjonen virtual reality, utlevert til tastingen fra en sadistisk incel. Det ser for øyeblikket ikke veldig lovende ut, forresten, sånn sett, men når gjorde det egentlig det? Hvilken idyllisk harmoni som helst kan snu om til et mareritt på no time, og fint lite ser uansett ut til å være det det i realiteten er.

La oss dvele bare litt ved tittelen til slutt; Flat Sun –jeg foretrekker å naile det til den solskiven buddhaaspektene hviler på heller enn et flatt batteri, men det er nå meg. Bevisst eller ubevisst viser det til et faktisk sted, og at apokalypse meg hit og Armageddon meg dit: Vi står aldri overfor en total utslettelse samme hvor hardt noen prøver å få det til. Ikke det at Trondheim er det tryggeste stedet å befinne seg gitt en tredje verdenskrig, men forestillingen er i all sin åpenhet å forstå som et mentalt sted. Noe som foregår på en frekvens hvor alt vil bli forstått riktig gitt at man hører etter. Vi er på en frekvens som bestandig vil foreta en bypass-operasjon forbi det verbale språket, og til tross for at vi alle mener noe om både dette og all annen ditt og datt, så har alle på en måte rett, fordi meninger aldri vil være til noen særlig nytte stilt overfor en tsunami. Det ligger en universell sannhet i dette verket, og den høres ut som den sinte monotone surringen fra et gatelys noen har klart å sparke til hardt nok til at den ikke står like rett lenger.