«Østlandsutstillingen 2020» møter alle forventinger om hva en god nok utstilling skal være. Det gjør meg glad og trist på én gang. 29.04.2020 Kritikk

Årets utgave av Østlandsutstillingen er en god kunstutstilling, også målt opp mot et nasjonalt nivå. Det skulle på en måte bare mangle. Siden Oslo og Akershus naturligvis er en del av Østlandet, er noe sånn som 70 prosent av Norges kunstnere geografisk kvalifisert til å søke. Dermed er det først og fremst visningsstedet, nå på Kunstbanken i Hamar, som gjør at utstillingen allikevel oppleves som noe distinkt lokalt.
Årets utgave følger opp fjorårets store 40-årsmarkering, og hele 776 innsendte bidrag viser at formatet lever i beste velgående. Dermed hadde også juryleder Josefine Lyche & kompani en omfattende jobb med å komme frem til de 38 kunstnerne og 68 verkene som endte opp i utstillingen.

De gjorde en god jobb

Gruppeutstillinger som kurateres fra innsendte verk, handler mer om å skape en slags balanse fremfor å tvinge frem trender eller tematisk tydelighet. Og «Østlandsutstillingen 2020» treffer fint på dette der fordelingen av typer teknikk og format, skalasprang mellom stort og lite og så videre står godt til både hverandre og de vakre, mellomstore lokalene i Hamar.

Om jeg allikevel skal trekke pusten dypt og oppsummere utstillingen med én intuitiv setning, blir det som følger: «Det mest påfallende er at kunsten i ‘Østlandsutstillingen 2020’ er lite intellektuell, men desto mer taktil og direkte rettet mot tilskuerens følelser.»

Denne opplevelsen stammer fra så umake verk som Line Bergets takhengte installasjon Pendulum I–III (2019–2020; hamp, lammeull, stein og stål) og Torgrim Torves maskin/robot Spin, scream, analyze, shout (2018; blandet materiale), Siri Skjerves fire (skummelt korona-profetiske) munnbind i skinn som utgjør This Is For Your Own Protection – Unsaid mask I–IV (2019), eller Axel Ekwalls maleri skulptur Blå / Big Sur og Big Sur I–II (2020) i PVA på tre. Verk som på sine respektive vis presenterer stofflige overflater som innbyr til fri assosiasjon uten strenge krav til forkunnskap. Det liker jeg.

Verdig vinner

Den kanskje aller sterkeste eksponenten for dette er allikevel Anne Karin Jortveits tekstilarbeid Reisegods (klokka ringer ell’ve) (2018). Verket vant da også Østlandsutstillingens pris. Det er vel fortjent. Montert på fondveggen i en nisje i den store salen i Kunstbankens førsteetasje (visningsstedets utvilsomt beste plassering) henger 28 remser grovt håndvevd stoff i minst femti sjatteringer av grått som sammen danner en lagdelt, frynsete flate. Effekten er slående og umiddelbar.

Da jeg besøkte utstillingen sammen med min ni år gamle datter som var hjemme fra skolen med korona-fri, spurte jeg henne om hva hun tenkte når hun så på Reisegods. «Jeg synes det er trist», svarte hun kontant. «Hmm», svarte jeg, «Jeg synes det er mer skummelt, tror jeg.» Men da vi etterpå bladde opp i katalogen, åpner kunstneren selv teksten med å si at arbeidet «åpner opp for noe sorgfullt og urovekkende». Slik hadde både far og datter omtrent like «rett» – og Jortveit fikk bekreftet at hun hadde begått et verk som formidlet de intenderte følelsene på en direkte og intuitiv måte.

Trygt, men ikke traust

«Østlandsutstillingen 2020» er alt man kan be om av en kunstutstilling akkurat nå. Ikke mindre, jeg er som sagt imponert over nivået både på enkeltverk og kuratering. Men den er heller ikke mer. Og dette bunner i en generell opplevelse av samtidskunsten som griper langt utover enkeltutstillinger som dette. For det er noe med å se installasjoner og digital kunst, gode og mindre gode malerier, foto og film, som gir meg fornemmelsen av at hvor ulike verkene enn kan fremstå ved første øyekast, er de alle tilvirket mot en horisont der gløden som opplyser det hele, stammer fra en sol som har gått ned – ikke i ferd med å stå opp.

Jeg vil tippe at man hadde en ganske lik følelse for 150 år siden, der man kunne spasere rundt i salongene og se oljemalerier av ansikter og landskap, skapt etter normer for kunst som sikret vakre, harmoniske bilder – men som også var preget av en stagnasjon så altomfattende og lammende at man ikke ble allment klar over den før noen friskuser et par år etter dro i gang modernismen og slo hull på den klassiske kunstens 400 år lange paradigme.

Hver dag går jeg og føler på at det modernistiske hegemoniet som vi har levd i siden, nå er inne i sine siste dager. Så kan man si at det ikke er å forvente at denne åpningen mot noe nytt skal komme i Østlandsutstillingen. Skjønt, i vår globaliserte, grenseløse verden; det kan like gjerne skje her som noe annet sted, gitt at nivået som sagt er så høyt som det er.