Ordløs hjelp mot drittdagene 06.06.2024 #1 2024

Utgangspunktet for intervjuet er bøker jeg har skrevet, men jobber jeg gjør i kulturlivet ellers, ble også nevnt. Jeg husket ikke så mye av det jeg jeg hadde sagt, etter at journalisten hadde gått igjen, men da jeg leste intervjuet ble jeg svært fornøyd, så jeg takket «ja» da de spurte om jeg kunne tenke meg å være avbildet på forsida av bladet.

Reaksjonene på intervjuet var mange og ulike, særlig var det flere som hadde sett forsidebildet på Narvesen, biblioteket eller legekontoret. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke tenkte så mye på at bladets tittel og mitt ansikt sammen kunne vekke undring. Et par takket meg for at jeg turte å representere «sånne som dem». Andre lurte på om det går bra med meg. Og en hadde stusset, fordi han utelukkende forbandt uttrykket «psykisk helse» med dårlig psykisk helse. Noe han mente at jeg vel ikke hadde?

Sistnevnte hadde helt rett og veldig feil samtidig. Jeg har ikke spesielt dårlig psykisk helse, ikke nå lenger. Feiltagelsen hans gjelder tanken om at psykisk helse er noe som først opptrer ved at den blir dårlig. Alle har vi psykisk helse, døgnet rundt, alltid. Vi har ulikt anlegg for at den kan bli dårlig, det skyldes genetikk og oppvekst. Vi er dessuten ulikt opplært til å møte livets mange utfordringer, og ikke minst får vi dem ujevnt fordelt gjennom livet. Der enkelte av oss blir tildelt livets grønne gren å sitte på, er andre mindre heldige.

Likevel blir vel de fleste mer eller mindre psykisk dårlige i løpet av livet. Svært mange har opplevd angst eller depresjon i perioder, det har jeg også. Mange kjenner dessuten psykosomatiske smerter eller symptomer, som svimmelhet, nummenhet eller tomhet. Langvarig stress merkes også på kroppen, magen slår seg vrang, hodet verker, muskler er anspente, eller søvnen er urolig. Et mindretall blir psykotiske, men de aller fleste har opplevd noen nær oss bli svært psykisk syke.

Å oppleve at den psykiske helsa svikter er altså ganske vanlig, heldigvis finnes det medisiner og terapiformer som hjelper for eller mot det meste. Jeg selv har gått i samtaleterapi i mange år, noe jeg lærte mye av og som hjalp meg til å akseptere, og dermed overvinne angsten jeg hadde. Hvis man har hatt en periode med angst eller depresjon, kan det være vanskelig å vite hvordan normal psykisk helse føles. Det at livet gjerne vil by på en porsjon (eller fler) psykisk smerte og vonde følelser, kan være vanskelig å minne seg selv på hvis alt man vil, er å bli kvitt det man sliter med.

Jeg husker en gang jeg snakket med terapeuten min og sa at jeg hadde hatt noen riktig ille dager siden sist. Da svarte han umiddelbart at det hadde han også. Riktig pyton dager. Så la han til at det er vanlig. Alle har vi jævlige dager, sa han. Alle er vi søvnløse av og til, vi opplever ubehagelig stress, vonde svik, sårende bemerkninger, knusende tap og irriterende møter med mennesker. Livet kan gå midlertidig til helvete, ting kan i perioder være meningsløst, og smerten over å være til synes større enn gleden. I kortere perioder. Slik er normalen.

En annen terapeut jeg var hos, mente at jeg kunne tenke på den psykiske helsen på samme måten som ryggen. Litt vondt er vanlig, innimellom. Men er smertene lammende, eller de nekter å gi seg, eller noe eksternt har påført ryggen akutte skader, da må du oppsøke hjelp. På samme måten er sterke psykiske smerter, akutte traumer eller langvarig kronisk psykiske problemer noe man søker hjelp for medisinsk eller terapeutisk. Med denne huskeregelen ble det enklere å akseptere at livet byr på vonde dager innimellom. Hva gjør man så på en skikkelig drittdag? For meg er veien til bedring gjerne distraksjon bort fra tankene og følelsene som er vonde. Noen ganger prøver jeg å framskynde prosessen, prøve å stoppe følelsen av uoverstigelige problemer. Oftest vil jo heldigvis tingene gå over av seg selv; de fleste av oss bekymrer oss unødvendig, eller vi henger fast i ting fra fortida. Ved å komme seg ut og se noe annet, stimulere sansene, bruke kroppen og de sosiale sidene ved seg selv kan man ofte klare å stoppe den indre uroen og smertene.

Det eneste jeg husker, er at jeg var såpass langt nede, eller stresset, at sosialt samvær var utelukket. Jeg følte meg sliten og deppa, og tankene kvernet. En typisk drittdag, slik de fleste av oss har dem av og til. Da jeg kom ut til kunstsenteret, så jeg den retrospektive utstillingen med verk av Per Barclay. Jeg trodde jeg kjente hans kunstnerskap godt fra før, men likevel fikk jeg se en god del verk jeg ikke kjente til. Jeg tuslet rundt blant oppblåste tekstilverk holdt oppe av varmluft, og hans mange fotografier av rom med olje og installasjoner. Så, med ett, så jeg et lite verk montert oppe på veggen.

Verket har ikke navn, det har heller ikke et lett gjenkjennbart motiv, og jeg kan ikke si at jeg egentlig ser hva det forestiller. Likevel, da jeg fikk verket foran meg, var det som om noe falt på plass inni meg. Jeg datt til ro, musklene slappet litt mer av, og tankestrømmen stilnet. Akkurat dette lille verket hadde noe i seg som passet med hvordan jeg hadde det inni meg denne dagen. Jeg hadde hørt lydbok på veien, ringt en venn, gjort det jeg kunne med ord, for å føle meg litt bedre. Så var det altså noe ordløst som var det som skulle til, et lite kunstverk på veggen.

Det var en slik opplevelse jeg hadde med verket til Barclay på Henie Onstad. Det lå noe i verket som tok snarveien utenom ordene i hjernen min, ga meg en følelse av mening som jeg var på jakt etter. Da jeg så verket, falt den indre dialogen om alt som var vanskelig og fælt, til ro.

Da jeg reiste fra Henie Onstad, var ubehaget over, og en ny dag hadde åpnet seg for meg. Riktignok var det blitt ettermiddag, men den var i det minste fin.