Omsorgens form 13.09.2024

Linnerts prosjekt Hver dag (365 dager) (202224) består av 365 biter gasbind festet på et ark. Gasbindet har blitt brukt til å beskytte en kran som gav næring til en sengeliggende og syk som sto kunstneren nær – næring han ikke kunne få i seg selv, uten hjelp. Når han ville ha næring, klemte han Linnerts hånd, to ganger for å stanse kranen.

Verket som vises på Høstutstillingen, tituleres 07.02.24. Den varme hånda som holder i min (2024). Det består, foruten gasbindbiten og arket den er festet på, av et brodert bilde av to hender som holder i hverandre i gasen, og setningen som er verkets tittel. Ordene beskriver, som en dagbok, kunstnerens tanker og reaksjoner på hva som skjedde akkurat denne dagen, slik også kunstverket gjør det.

I Mathisens koldnålsradering Fylt (2024) ser vi to hender som vendes opp, som i andakt, eller for å tørkes etter dypp i et vannfat. Eller kanskje for å steriliseres etter en operasjon? Det er uvisst for den som ser. Fingertuppene er røde, som om de er dekket av blod – eller som om tuppene blomstrer, har vokst over i planteriket. Disse åpne hendene holder likevel ikke noe, de er ikke innkoblet i et sykdomsforløp slik som Linnerts verk, men åpenheten i dem, og de røde fingertuppene, speiler en tilsvarende akutt, kroppslig tilstand, som vi ikke kan se. De signaliserer sårbare kropper, og en åpenhet som ikke hever seg over det som skjer, men verner om det utsatte i tingenes gang, senker seg ned i verden, i hva som kan gå galt, eller vender seg mot himmelen i et ønske om lindring når alt håp er ute.

Verkene er visuelle oaser og eksistensielle hvilesteder, hvor tanken og emosjonene som noen ganger gjør livet vanskelig, for et øyeblikk får stå stille, og utkrystalliseres i den vernende eller håpefulle håndens styrke og ro. Nei, vi vet ikke hva som skjer med oss og dem vi bryr oss om, men vi kan ta vare på hverandre, tross alt, sier Linnert og Mathisen.

Hold meg i hånden, anmoder verkene. Stryk meg, sier de. Pass på meg. Be for meg.