Denne våren har Tanya Habjouqas fotoutstilling fra Palestina – «Birds Unaccustomed to Gravity» – vært vist over nesten to og en halv måned ved Fotografihuset i Oslo. Samtidig har to seminarer organisert uavhengig av hverandre i Oslo begge tatt for seg nødvendigheten av dokumentasjon som del av både historiefortelling og formidling i forbindelse med offentlige monumenter, men også minnearbeid knyttet til voldsomme hendelser i fortid og nåtid i kontekst av ekstremisme og vold. Høyaktuelle problemstillinger åpnet for refleksjon og trang til videre fordypning. Tekst av Mina S. Haufmann

Tanya Habjouqa / NOOR, Silwan, Batan Hawa neighborhood, East Jerusalem (2021). Fra serien Birds Unaccustomed to Gravity.

Som del av serien «Memorials and Society: forventninger, forhandlinger og kunstneriske bearbeidelser (2023–2025)» inviterte KORO til seminaret «Social Memorials» på Litteraturhuset 15. mars. Dagen etter åpnet separatutstillingen til den amerikansk-jordanske fotojournalisten Tanya Habjouqa (født 1975), «Birds Unaccustomed to Gravity», på Fotografihuset i Bjørvika i Oslo. I samarbeid med Preus museum, nasjonalt museum for fotografi, og OsloMet arrangerte Fotografihuset samme uke seminaret «Images from Gaza: The Politics of Representation», der Habjouqa fortalte om sitt mangeårige arbeid på Vestbredden og Gaza, etterfulgt av panelsamtaler om situasjonen på Gazastripen her og nå.

I løpet av sin presentasjon snakket Habjouqa om at hun prøvde å fri seg fra å ta så mange bilder ved havet når hun jobbet på Gaza, fordi det nærmest var for «fotogent» og lettvint. Hun merket seg likevel at det var nettopp ved havet mange samlet seg når de kunne, i sin «desire to breathe» i en ellers klaustrofobisk virkelighet. Etter 7. oktober i fjor ble Gaza som kjent så og si hermetisk lukket, og nå slipper ingen uavhengige journalister inn. Pust og stillhet var stikkord som på ulikt vis gikk igjen i løpet av seminarene. Det kom også opp mange temaer jeg kunne skrevet om, men to som bet seg fast, var: For det første, hvor uforutsigbart det er hvilken funksjon et minnesmerke vil få i praksis, og. for det andre: hvor viktig det er å jobbe med minnearbeid i sanntid. Det journalistiske dokumentarfotografiet står i så måte i en særstilling, også sammenlignet med kunsten, fordi den etterstreber en ukuratert, utolket innsamling av informasjon, der konteksten for hvorfor informasjonen samles inn, er tydeligere, også for publikum. Det gjør en forskjell om man jobber etter journalistiske prinsipper heller enn kunstneriske, selv om journalisten heller ikke trenger å være nøytral.

Tanya Habjouqa / NOOR, Occupied Palestinian Territories, Efrat Settlement (2017). Fra serien Occupied Pleasures.
Det gjør en forskjell om man jobber etter journalistiske prinsipper heller enn kunstneriske, selv om journalisten heller ikke trenger å være nøytral.

Sisyfosarbeid

Mathias Danbolt (f. 1983), professor i kunsthistorie ved Universitetet i København, hadde i oppdrag å oppsummere det nevnte KORO-seminaret. Han benyttet anledningen til å fortelle at vennene til Benjamin Hermansen begynte å rulle ut en stor stein som minnesmerke på stedet han ble drept av nynazister i 2001, rett i etterkant av drapet på Holmlia. Det ble et personlig minnested, men bremset også verden på denne lille flekken ved å blokkere bussen som skulle ha snudd der. Dette praktiske problemet for omverdenen gjorde at steinen ble båret vekk, men vennene rullet den stadig tilbake. Slik holdt de på i lang tid. Foruten å være en personlig gest for en kjær og savnet venn, er det vanskelig å ikke se denne handlingen som et symbol på det tunge arbeidet som ligger i sorg, og den tilbakevendende følelsen av avmakt, frykt, raseri og tomhet som må ha etterfulgt dette brutale tapet.

Tanya Habjouqa / NOOR, Occupied Palestinian Territories, Efrat Settlement (2017). Fra serien Occupied Pleasures.

Reproduksjon av vold

Spørsmål rundt hvem som minnes historien, har derimot mer ubehagelige svar. Det offisielle minnesmerket etter Benjamin Hermansen på Holmlia, en byste laget av billedhugger Ivar Sjaastad (f. 1959), har fått en langt mindre poetisk funksjon enn kameratenes steinmerke. Den ser ut til å ha fått en paradoksal betydning som minnebærer, tydeliggjort blant annet rett før tiårsmarkeringen av 22. juli da bysten ble funnet med taggen «Breivik fikk rett». Denne korte setningen virvler opp mye hat og viser at bysten også fungerer som monument for de som deler holdninger med gjerningsmennene på tidspunktet ugjerningen ble begått. Slik tagging gjør det i tillegg tydelig at hverken Hermansen eller 22. juli er tilbakelagte kapitler som kun skal minnes; holdningene som førte til disse handlingene, lever fortsatt i beste velgående.

Cathrine Thorleifsson (f. 1982), førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo (SAI/UiO) og leder for Ekstremismekommisjonen, nevnte flere eksempler på kontroversielle monumenter i sitt innlegg («Ekstremisme i vår tid og minne som motstandskraft») under KORO-seminaret, blant annet den ikke-oppførte revnen i naturen på Utøya etter 22. juli, Memory Wound av Jonas Dahlberg. I innlegget snakket hun også om en tendens til historisk revisjonisme i forbindelse med minnesmerker i Europa, altså hvordan man for eksempel kan «skrive om» rollen et menneske har hatt under en historisk hendelse, tolke den i et bedre lys, eller at man rett og slett omtolker hele historien. Dette har vært særlig utbredt i forbindelse med at høyreradikalt orienterte politikere har fått bedre fotfeste og dermed større makt i Europa, slik hun legger det frem. Thorleifsson trakk blant annet frem Minnesmerket over den tyske okkupasjonen, bestilt av statsminister Viktor Orbán, på Frihetsplassen i Budapest i Ungarn som eksempel på et slikt kontroversielt minnesmerke. Grunnen til kontroversen er fremstillingen av den tyske ørnen som angriper det uskyldige Ungarn i erkeengelen Gabriels skikkelse. Denne fremstillingen av landet som et uskyldsrent land angrepet av den store, svarte ørnen, protesteres det stadig mot – ikke bare fordi det glatter fullstendig over de overgrep som ble forårsaket av antisemittistiske holdninger innenlands, men også fordi det spiller ned at høyreorienterte holdninger faktisk ulmer i landet i dag. På denne måten gjør et slikt minnesmerke det vanskeligere å få grep om både den historiske og samtidige volden det tilsynelatende skulle kjempe mot.

Motivene svever mellom det vakre og hjerteskjærende, og ikke minst det dypt absurde ved palestinske livsvilkår i dette området. To eldre menn med hver sin stokk peker lasere ut i mørket, som del av en kortvarig strategi for å forvirre bosettere med lys og høy lyd for å beskytte hjemmet sitt i Jabal Subeih. En død og ribbet fugl henger opp-ned i en klessnor utenfor huset til en mann ved navn Nabil, angivelig som en advarsel mot å komme tilbake etter at bosettere drev ham vekk

Mangefasettert meningstap

Minnesmerker over fortidige hendelser er én ting, men hvordan jobber man med å fange det som skjer her og nå, som også vil trenge å minnes? En av flere som jobber aktivt med slikt sanntids, dokumentarisk «minnearbeid», er nevnte Tanya Habjouqa. Hun bor i Øst-Jerusalem, og har jobbet i området rundt Levanten i en årrekke. I utstillingen «Birds unaccustomed to gravity» viser Habjouqa en rekke fotografier fra det okkuperte Vestbredden. Motivene svever mellom det vakre og hjerteskjærende, og ikke minst det dypt absurde ved palestinske livsvilkår i dette området. To eldre menn med hver sin stokk peker lasere ut i mørket, som del av en kortvarig strategi for å forvirre bosettere med lys og høy lyd for å beskytte hjemmet sitt i Jabal Subeih. En død og ribbet fugl henger opp-ned i en klessnor utenfor huset til en mann ved navn Nabil, angivelig som en advarsel mot å komme tilbake etter at bosettere drev ham vekk. To kvinner gjør yoga på en blå matte i Za’tara utenfor Betlehem, visstnok som del av en voksende gruppe kvinner som ønsker å praktisere nettopp dette. Og ikke minst gjør dette bildet inntrykk: En jente fra Jordandalen på kanskje ti år ligger med sitt lange, mørke hår og korallrosa joggebukse i en fordypning i jorden, nesten som en grunn grav. Hun ser rolig, men fjern ut med øynene lukket. Under presentasjonen sin sier Habjouqa at bildet er tatt rett etter at jenta fortalte om da en beryktet vakt for bosetterne i området lot som han skulle ta faren hennes i hånda, men i stedet skallet ham i hodet så blodet rant ut over marken. Jenta ble så opprørt da hun fortalte at Habjouqa instinktivt begynte å leke med henne for at hun skulle komme seg løs fra dette minnet.

På den spesielt absurde siden fortalte Habjouqa også om den utbredte sædsmuglingen som foregår ut av israelske fengsler der palestinske menn sitter. Noen har knapt fått vært sammen med kvinnen de er gift med og er innsatt på ubestemt tid, og kvinnene blir derfor kunstig befruktet slik at paret likevel kan få barn sammen. Dette er noen få eksempler på minnearbeidet fotojournalister som henne bidrar med. Og det er klart at det ligger stor makt i å nekte journalister inn i Gaza nå. Når det er så begrenset hva folk utenfor får se av virkeligheten der inne, blir spillerommet desto større for å operere utenfor lovens grenser.

Fotografiene i utstillingen snakker stort sett ikke for seg selv hvis det er historiene til menneskene man ønsker seg – disse trenger man kilder utenfra for å skjønne. Bildene fanger derimot disse mangefasetterte lagene av mening og symbolikk i situasjonen på en måte som ord sjelden klarer i kortfattet form. Mest av alt blir de viktige tidsvitner fra et kaotisk og ubarmhjertig sted hvor eksistensen og historien om det er dypt truet.

Tanya Habjouqa / NOOR, Occupied Palestinian Territories, Efrat Settlement (2017). Fra serien Occupied Pleasures.

Seminaret «Social Memorials» fant sted 15. mars 2024 på Litteraturhuset i Oslo i regi av KORO. Deltakende: Britta Marakatt-Labba, Esther Shalev-Gerz, Cathrine Thorleifsson, Mathias Danbolt og Trude Schjelderup Iversen. «Images from Gaza: The Politics of Representation» ble arrangert 13. mars i Oslo, i samarbeid med Preus museum og OsloMet. Deltakende: Tanya Habjouqa, Arne Johan Vetlesen, Sylo Taraku, Kristin Skare Orgeret, Anne Hege Simonsen, Line Khateeb og Espen Rasmussen.

Tanya Habjouqas utstilling «Birds Unaccustomed to Gravity» ble vist ved Fotografihuset i Oslo i perioden 13. mars–2. juni.