Som del av serien «Memorials and Society: forventninger, forhandlinger og kunstneriske bearbeidelser (2023–2025)» inviterte KORO til seminaret «Social Memorials» på Litteraturhuset 15. mars. Dagen etter åpnet separatutstillingen til den amerikansk-jordanske fotojournalisten Tanya Habjouqa (født 1975), «Birds Unaccustomed to Gravity», på Fotografihuset i Bjørvika i Oslo. I samarbeid med Preus museum, nasjonalt museum for fotografi, og OsloMet arrangerte Fotografihuset samme uke seminaret «Images from Gaza: The Politics of Representation», der Habjouqa fortalte om sitt mangeårige arbeid på Vestbredden og Gaza, etterfulgt av panelsamtaler om situasjonen på Gazastripen her og nå.
I løpet av sin presentasjon snakket Habjouqa om at hun prøvde å fri seg fra å ta så mange bilder ved havet når hun jobbet på Gaza, fordi det nærmest var for «fotogent» og lettvint. Hun merket seg likevel at det var nettopp ved havet mange samlet seg når de kunne, i sin «desire to breathe» i en ellers klaustrofobisk virkelighet. Etter 7. oktober i fjor ble Gaza som kjent så og si hermetisk lukket, og nå slipper ingen uavhengige journalister inn. Pust og stillhet var stikkord som på ulikt vis gikk igjen i løpet av seminarene. Det kom også opp mange temaer jeg kunne skrevet om, men to som bet seg fast, var: For det første, hvor uforutsigbart det er hvilken funksjon et minnesmerke vil få i praksis, og. for det andre: hvor viktig det er å jobbe med minnearbeid i sanntid. Det journalistiske dokumentarfotografiet står i så måte i en særstilling, også sammenlignet med kunsten, fordi den etterstreber en ukuratert, utolket innsamling av informasjon, der konteksten for hvorfor informasjonen samles inn, er tydeligere, også for publikum. Det gjør en forskjell om man jobber etter journalistiske prinsipper heller enn kunstneriske, selv om journalisten heller ikke trenger å være nøytral.