Utstillingen «Sol og vår i januar» har akkurat åpnet. Og jeg er mørk til sinns.Tekst av Ane Hjort Guttu.

Foto: Astrup Fearnley-museet

Jeg vandrer omkring på Astrup Fearnley Museet. Ja, de kaller seg det, med orddelingsfeil og alt. Utstillingen «Sol og vår i januar» har akkurat åpnet. Og jeg er mørk til sinns. Det er sikkert 500 mennesker her. Lyset er avpasset og kjølig. Rommene er store og dystre. Vinen er slutt. I oktober kom nyheten om at den svenske regjeringen endelig har gitt klarsignal til å ta ut tiltale mot både konsernsjef og styreleder i Lundin Petroleum, under anklage om grove brudd på folkeretten under borgerkrigen i Sudan. Etterforskningen har pågått i nesten ti år.

Det er kjedelig å være den som kommer trekkende med dette igjen. Tenk så deilig det hadde vært å kunne glemme hele Lundin og folkerettsbruddene deres. Tenk å få slippe å tenke på Lundin hver gang man er i nærheten av Astrup Fearnley-museet. Men dessverre: Lundin er fremdeles museets hovedsponsor, og styreleder Ian Lundin er fremdeles anklaget for folkerettsbrudd. Eller folkemord, som det også kan kalles. Selskapet, som tidligere het Lundin Oil, skal ifølge en rekke rapporter ha gitt økonomisk støtte til militsen som drev bort befolkningen i et område omtalt som Block 5A i Sør-Sudan, der selskapet ønsket å konsolidere sin virksomhet. Lundin Oil skal også ha stilt sin infrastruktur, det vil si veier og kjøretøy, til disposisjon. Dette skjedde mellom 1997 og 2003. Omkring 12 000 mennesker skal ha blitt drept og 160 000 tvunget på flukt. Folkemordet til Lundin er som en mørk sky som driver over synsfeltet hver gang man prøver å se en utstilling på Astrup Fearnley, eller leser en kritikk av en utstilling der. Selv om hovedsponsoren deres ikke nevnes særlig ofte (det var en kontrovers i 2012, og nå er folk lei av det), så forsvinner den ikke. Lundin har aldri beklaget eller betalt erstatninger. Tvert imot erklærer selskapet seg å være uten ansvar for hendelsene.

Seks unge kunstnere og seks skribenter er blitt valgt ut til «Sol og vår i januar», som har undertittelen «Neste generasjon i norsk samtidskunst». Kunstnerne er også koblet med hver sin samler. Prosjektet er finansiert av regjeringens nye kultursatsing Talent Norge. Det er flotte og ambisiøse unge kunstnere, som endelig mottar litt ordentlig med produksjonsstøtte. Det er også gode og fremadstormende skribenter som har fått tid og penger til å skrive om de ulike kunstnerskapene. Bånd er knyttet. Samlerne er blitt forpliktet til å kjøpe. «Sol og vår i januar» kan utgjøre hele forskjellen for en kunstnerkarriere. Hvis det er én ting som kjennetegner et såkalt talent, så er det at vedkommende er desperat etter å få gjøre kunsten sin. Hvis ikke er det ikke et talent. Man får en strålende sjanse, og man må gripe den. Som Karen Blixen skriver i Babettes Gjestebud: «Det går et langt skrik gjennom verden fra kunstnerens hjerte: Gi meg lov, gi meg anledning til å yte mitt aller beste.»

For de unge og fattige er det for hardt å si nei når museet plasserer dem i denne umulige, gullkantede, skitne situasjonen.

Er folkemord greit? Nei. Er det troverdig at Lundin ikke har gjort noe galt i Sudan, slik de hevder? Nei. Er det greit at «neste generasjon i norsk samtidskunst» finansieres av Lundin Petroleum? Ja, det er tydeligvis helt greit. Her går det liksom altfor fort fra nei til ja. Det gjør meg forknytt, der jeg går. Ville jeg selv klart å si nei til Astrup Fearnley? Vet ikke. Kanskje én av tusen ville gjort det. Én av fem tusen. Folk som Edward Snowden. Og hvorfor kommer alltid det spørsmålet opp i hodet først, spørsmålet om hver enkelt kunstners personlige ansvar? Man burde begynne med å klandre Lundin. Så burde man klandre Astrup Fearnley, og til slutt (hvis man insisterer på å fortsette å klandre), diverse mannlige millionærer som har hatt separatutstillinger på museet og som fint kunne klart seg uten dem. For de unge og fattige er det for hardt å si nei når museet plasserer dem i denne umulige, gullkantede, skitne situasjonen. Det er museet som bygger opp et herlig rammeverk av kunstnere, kritikere og samlere; slik skaper man lojalitet til alle kanter, opp og ned og fram og tilbake. De slitne kunstnerne, de kritiske kritikerne, de stod der med blanke øyne etter to timer på vernissage. Jeg så dem gjennom den mørke skyen, de hadde fortjent en åpning uten Lundin hengende over seg.

Uansett er det sikkert ingen andre som orker å rippe opp i dette igjen. Kritikkene vil sannsynligvis handle om utvalget, og om utstillingen funker eller ei, og hvorvidt en statlig ordning som Talent Norge tildeler kapitalister som Astrup Fearnley altfor mye makt. (Absolutt et godt poeng som jeg kan skrive om en annen gang.) Selv nevner jeg bare dette folkemordet på siste side i et obskurt fagtidsskrift som ikke engang blir liggende på nettet. Og da er det nok nesten ingen som får det med seg i denne omgangen, siden de skarpeste unge kritikerne, de som ellers ville latt sin stemme høre, er uskadeliggjort.

Boy from a displaced community May 2002. Fra «Unpaid Dept: The Legacy of Lundin, Petronas and OMV in Block 5A, Sudan 1997–2003» (2010), side 14. Foto: Nicholas Strand. Gjengitt med tillatelse fra PAX for peace.