«Norsk samtidskunst har mistet en særegen og kompromissløs stemme» 12.04.2021 Minneord

Tina ble født i München i 1958 og flyttet i voksen alder til Norge der hun etter hvert begynte å studere kunst. Hun ble ferdig på Statens kunstakademi i 1996 og gikk umiddelbart sine egne veier, båret fram av lengselen etter dypere kontakt med alt levende liv.

Tina flyttet senere til fjellbygda Sollia sørøst for Rondane og etablerte gården Drømmedalen. Her levde hun tett på årstidene sammen med sine hester, og det dype vennskapet med dem preget dagene på det nye bostedet. Hun var spesielt opptatt av dynamikken i flokken; observasjoner om dette ble stadig formidlet i kunstnerskapet.

Tina jobbet særlig med installasjon, lydkunst og kunstbøker. Hun malte landskaper og dyr. For henne var maleprosessen radikal. Det handlet om å være intenst til stede i naturen, meditativt og sansemessig. Tina gjennomførte også en rekke offentlige kunstprosjekter, arbeidet som kurator og kunstkonsulent, organiserte seminarer, holdt foredrag og underviste så vel kunststudenter som skolebarn. Hun var i en periode styreleder i Bildende Kunstnere Hedmark og hadde styreverv i Kunstbanken Hedmark Kunstsenter. Nylig ble hun valgt ut til åpningsutstillingen på Nasjonalmuseet i 2022, og var allerede i gang med forberedelsene.

Stahet og mot var Tinas drivende egenskaper. Hun fikk til det hun prøvde på, og beveget seg med beundringsverdig åpenhet gjennom livet. På veien skiftet hun mening og praksis mange ganger. At hun gikk fra å være urban kunststudent til å bli råbarket fjellbonde, ble muligens oppfattet som et avvik fra kunsten til fordel for det enkle livet på bygda. Men Tina vek aldri fra sitt kunstnerskap og levde ikke for å ha det enkelt. Hun gjorde et dypdykk i moderne, eksistensielle og nødvendige spørsmål og forsøkte å praktisere konsekvensene av svarene hun fikk. Tina var svært kritisk til vårt menneskesentrerte verdensbilde, og mente at dette er årsaken til vår tids økologiske og klimatiske utfordringer.

Drømmedalen ble et omfattende prosjekt som med tiden utviklet seg til et relasjonelt kunstverk. Her møttes mange forskjellige folk fra inn- og utland for å arbeide med kunst, delta i hestemeditasjoner og flokkvandringer, og for å hjelpe til med alt som en gammel fjellgård krever. I Tinas liv var kunst, praktisk arbeid og fellesskapet mellom dyr og mennesker tett sammenvevd.

Tina, med sitt sterke, åpne blikk. Tina, med sin fjellstødige kropp preget av hardt arbeid og år utendørs. Tina, med sin tyske aksent som gav en egen klang til ordene. Sta på vegne av det hun trodde på, og med en ydmyk holdning til alt nytt hun stod overfor. Før hun ble syk, hadde hun nye planer på gang. Hun ville gi ansvaret for den praktiske delen av gårdsdriften videre og få mer tid til eget kunstnerisk arbeid.

På veggen hos Tina henger setningen «Du har tid» som en eksistensiell påminnelse. Det er så uendelig trist at hun ikke fikk mer av denne tiden i livet.

Fred over Tinas minne. Lenge leve Drømmedalen.