I Ivan Galuzin og Kaare Ruuds to soloutstillinger finnes det røde tråder hvor verkene utgjør en samlet fortelling om røtter, tilbakeblikk, mytologisering, og fremfor alt: tid. Men de to korresponderende historiene har helt ulike dramaturgier.Tekst av Atle Håland.

Installasjonsbilde fra Ivan Galuzins «seat-of-the-pants». Foto: Istvan Virag.

I forkant av Ivan Galuzins utstilling har jeg sett på filmsnuttene som loopes på en skjerm ved inngangspartiet. Filmene kan også sees hjemmefra, noe som anbefales, via YouTube-kanalen (eller verket) Seat of the Pants (2020). Filmene viser at Galuzin går rundt i et skogholt med sneipen i munnen, mens han samler pinner og trestykker som han skal bygge kunst med. Men snuttene utgjør også en slags undersøkelse av utstillingens tilblivelse. Han leker seg mye med dokumentarsjangeren i dem; kronologien rokkes ved, og fakta og skrøner blandes om hverandre.

I Ivan Galuzins Making of a Universe (2020) speilprojiseres en video av to aliens som rundt i en løvskog og samler vrakrester. Foto: Istvan Virag.

Jeg finner igjen trestykkene i filmene i det innerste gallerirommet, hvorav et av dem med tittelen Rahu (2020) viser et ukjent treslag og et messingfat montert sammen på veggen. I en av filmsnuttene nevner Galuzin, som selv er født i Murmansk, en fortelling fra russisk barnelitteratur om en bjørn som frigjør sola fra krokodillens munn. Det er lett å ane et avlangt hode i trestykket på veggen, og det kan være en krokodille som er på vei til å sluke sola. Tittelen henspiller på det samme: I hinduistisk mytologi er Rahu en demon som svelger sola og forårsaker formørkelse. Tanken på at sola skulle forsvinne, er forskrekkelig, og i utstillingen som helhet antydes også det apokalyptiske, men på en leken og underfundig måte. Som i Konstellasjon I–II (2020) hvor fem trestykker plassert som henholdsvis to armer, to ben og et hode utgjør to alien-aktige vesener uten torso.

Det er lett å ane en krokodille som er på vei til å sluke sola i Ivan Galuzins Rahu (2020). Foto: Istvan Virag.
Tanken på at sola skulle forsvinne, er forskrekkelig, og i utstillingen som helhet antydes også det apokalyptiske, men på en leken og underfundig måte.

Her er så underlig …

Skulpturen The stolen sun (2020) er ei stor trerot. Røttene har grodd rundt steiner og ståltråder som sitter fast i trestykket. I rota er det montert inn ei metallstang med et lodd. Rota står plassert på et fundament til ei vippe, og i bunnen av fundamentet står en ferdigprodusert utskåret bjørn – en tradisjonell russisk barneleke. Hele skulpturen er leken, og det kan se ut som den står og balanserer, eller kan settes i bevegelse ved hjelp av loddet, men den står urokkelig. Jeg får i alle fall ikke til å sette den i gang, usikker på om jeg i det hele tatt har lov til å prøve.

Flere av Kaare Ruuds arbeider kan sies å handle om tid. Her en såkalt evighetskule han sugde på da han var barn: Dæ æ itte någgå magisk mæ historia (dæ æ nesten itte noen blommer som har dænna hær farga) (1999/2000). Foto: Istvan Virag.

Selv om skulpturene i det innerste gallerirommet overbevisende bygger opp under den eklektiske miksen av mytologi, dokumentasjon og naturvitenskap som videoverkene presenterer, står hovedverket i utstillingen, utstillingens klimaks, i den andre salen. Making of a Universe (2020) er en videoinstallasjon konstruert som et planetarium. Fra utsiden ligner det en kuppel, eller en iglo konstruert av enkle organiske materialer som poppel og andre tresorter. På innsiden er gulvet dekket av et grønt teppe og noen puter. I taket er en speilprojeksjon som dekker hele kuppelen. Når jeg legger meg ned – som man jo inviteres til – får jeg følelsen av å ligge i gresset mens trærne svaier i vinden. I filmen som projiseres rundt meg, går to «aliens» rundt i en løvskog og samler vrakrester. De prater kaudervelsk samtidig som en geigerteller piper i bakgrunnen.

Det er en underlig verden, og jeg er ikke på feil klode, men revet med i dette humoristisk-apokalyptiske og engasjerende narrativet som gir meg lyst til å spankulere rundt ute og fascineres av trær.

Fra utsiden ligner Ivan Galuzins Making of a Universe (2020) en iglo konstruert av enkle organiske materialer som poppelfiner, selje og annet treverk. Foto: Istvan Virag.
Kaare Ruuds Uta de så æ e itte någgå I (2020) er to kammer satt sammen i tindene og plassert på gulvet slik at det er lett synlig fra trappeoppgangen. Foto: Istvan Virag.

Feistmuggjen

I Kaare Ruuds soloutstilling «Feistmuggjen» finnes gjemte og glemte objekter fra blant annet kunstnerens barndomshjem. Objektene er plassert spredt i forskjellige rom i andre etasje i Norsk Billedhoggerforening, også steder som tradisjonelt ikke er del av utstillingslokalet. Verket Uta de så æ e itte någgå II (2020) er to tannbørster satt sammen i børstene og festet øverst i døra inn til publikumstoalettet. Objektene er med andre ord plassert i et mer hverdagslig habitat, noe som forsterker utstillingens personlige preg. Til hvert verk hører det med en tekst eller et dikt. Disse er skrevet på Ruuds opprinnelige døl-dialekt – et grep som også skaper nærhet til kunsten. Vi inviteres til et rom med familiære objekter – gjenstander som har vært brukt av noen, av kunstneren og hans familie – og blir fortalt noe om hvert objekt på kunstnerens eget talemål.

Det nære og sarte preger mange av verkene i utstillingen. På rekkverket ute på altanen står to små undulater i kobber og messing. Jeg liker plasseringen. Fugler flyr jo rundt ute på slike steder, men ikke de i metall. Den ene gjemmer hodet under vingen, den andre liksom dukker hodet i rekkverket av betong. Fuglene ser vekk, og teksten til dette verket lyder: Eitt frampek te ælle tragiske hænnelser som stadig bli mær ækte i si egol fart / (e skratte meinns du sakte byne å sjå vækk) (2020). Teksten og de små skulpturenes positur oppleves hver for seg som melankolske, men når jeg ser objektene og leser teksten samtidig, vekker det i stedet latter i meg. Mange av verkene blir festepunkt for denne blandingen av kontrasterende følelser eller stemninger. For eksempel er Human chair (Homo sella) II (2020) både urovekkende og morsom. Familiens gamle lenestol har fått avstøpninger av menneskearmer og menneskebein som stolben, slik at den ser ut som en hybrid av menneske og stol. Til objektet står det skrevet: «[…] / applikasjoner, og andre duppeditter som æ meint før å gjær det nemmere / å bæra væra. / Applikasjoner dær’n keinn leie folk før å stå i kø førr einn. / Takeaway-mat frå folk i rosa drakter, / raue å grønne elektriske farkomstmidler / […]» Kontrasten mellom dialekten og duppedittene teksten omtaler, gjør teksten levende, slik menneskelemmene gir lenestolen liv.

Familiens gamle lenestol har fått avstøpninger av menneskearmer og bein, slik ser Kaare Ruuds Human chair (Homo sella) II (2020) ut som en hybrid av menneske og stol. Foto: Istvan Virag.
Til hvert verk hører det med en tekst eller et dikt. Disse er skrevet på Ruuds opprinnelige døl-dialekt – et grep som også skaper nærhet til kunsten.
I Kaare Ruuds Uta de så æ e itte någgå II (2020) er to tannbørster satt sammen. Foto: Istvan Virag.

På vei gjennom Kaare Ruuds utstilling tenker jeg hele tiden på hvordan tannbørstene, fuglene eller stolen ville blitt oppfattet uten tekst. Eller hvordan tekstene ville stått alene. Verkene ville ikke nødvendigvis vært svakere, men de ville hatt færre betydningslag. Teksten og objektet de er skrevet til, bygger hverandre opp.

 

Den ene av Kaare Ruuds to undulater i bronse og messing i andre etasje av Norsk Billedhoggerforening. Eitt frampek te ælle tragiske hænnelser som stadig bli mær ækte i si egol fart (e skratte m einns du sakte byne å sjå vækk) (2020). Foto: Istvan Virag.

To narrativ

Det er ulike univers de to soloutstillingene tar meg med inn i. Den ene et sci-fi-aktig narrativ, den andre et selvbiografisk møte. Likevel har utstillingene en fellesnevner: tiden. Ivan Galuzins «seat-of-the-pants» oppleves lekende gjennom bruk av mytologiske fortellinger, framtidsscenarioer og gjøn med kronologi. Det som har skjedd og skal skje, fortelles om hverandre i et univers som både inneholder naturvitenskap og fabel. I Kaare Ruuds ̧«Feistmuggjen» fortelles det mer stille om personlige gjenstanders konkrete historie, det er som å bla i et falmet fotoalbum og bli fortalt om det som en gang var, hva det kunne ha blitt og hva det i stedet ble.

De to utstillingene jobber i to ulike tempo eller dramaturgier. Begge har en iver etter å fortelle. I «seat-of-the-pants» fortelles det med høyt energinivå. Det er som om Galuzin tar meg med inn i utstillingen, viser meg rundt og sender meg ut igjen, smittet av energien. I «Feistmuggjen» blir jeg den aktive part, jeg blir gitt en dagbok eller en manual, og bruker den til å finne ut av hva som har skjedd.

Ivan Galuzins «seat-of-the-pants» og Kaare Ruuds «Feistmuggjen» står begge montert på Norsk Billedhoggerforening i Oslo og skulle holdt åpent i perioden 13. mars–3. mai 2020. Fra og med tirsdag 28. april åpnes utstillingen med begrensede åpningstider og nødvendige smittevernstiltak. Utstillingsperioden er også forlenget til 14. juni med åpningstider fra klokken 12 til 16, tirsdag til fredag, samt etter avtale.