Noe som var, noe som er, noe som kommer, og noe som skulle ha vært 28.04.2020 Kritikk

I forkant av Ivan Galuzins utstilling har jeg sett på filmsnuttene som loopes på en skjerm ved inngangspartiet. Filmene kan også sees hjemmefra, noe som anbefales, via YouTube-kanalen (eller verket) Seat of the Pants (2020). Filmene viser at Galuzin går rundt i et skogholt med sneipen i munnen, mens han samler pinner og trestykker som han skal bygge kunst med. Men snuttene utgjør også en slags undersøkelse av utstillingens tilblivelse. Han leker seg mye med dokumentarsjangeren i dem; kronologien rokkes ved, og fakta og skrøner blandes om hverandre.

Jeg finner igjen trestykkene i filmene i det innerste gallerirommet, hvorav et av dem med tittelen Rahu (2020) viser et ukjent treslag og et messingfat montert sammen på veggen. I en av filmsnuttene nevner Galuzin, som selv er født i Murmansk, en fortelling fra russisk barnelitteratur om en bjørn som frigjør sola fra krokodillens munn. Det er lett å ane et avlangt hode i trestykket på veggen, og det kan være en krokodille som er på vei til å sluke sola. Tittelen henspiller på det samme: I hinduistisk mytologi er Rahu en demon som svelger sola og forårsaker formørkelse. Tanken på at sola skulle forsvinne, er forskrekkelig, og i utstillingen som helhet antydes også det apokalyptiske, men på en leken og underfundig måte. Som i Konstellasjon I–II (2020) hvor fem trestykker plassert som henholdsvis to armer, to ben og et hode utgjør to alien-aktige vesener uten torso.

Her er så underlig …

Skulpturen The stolen sun (2020) er ei stor trerot. Røttene har grodd rundt steiner og ståltråder som sitter fast i trestykket. I rota er det montert inn ei metallstang med et lodd. Rota står plassert på et fundament til ei vippe, og i bunnen av fundamentet står en ferdigprodusert utskåret bjørn – en tradisjonell russisk barneleke. Hele skulpturen er leken, og det kan se ut som den står og balanserer, eller kan settes i bevegelse ved hjelp av loddet, men den står urokkelig. Jeg får i alle fall ikke til å sette den i gang, usikker på om jeg i det hele tatt har lov til å prøve.

Selv om skulpturene i det innerste gallerirommet overbevisende bygger opp under den eklektiske miksen av mytologi, dokumentasjon og naturvitenskap som videoverkene presenterer, står hovedverket i utstillingen, utstillingens klimaks, i den andre salen. Making of a Universe (2020) er en videoinstallasjon konstruert som et planetarium. Fra utsiden ligner det en kuppel, eller en iglo konstruert av enkle organiske materialer som poppel og andre tresorter. På innsiden er gulvet dekket av et grønt teppe og noen puter. I taket er en speilprojeksjon som dekker hele kuppelen. Når jeg legger meg ned – som man jo inviteres til – får jeg følelsen av å ligge i gresset mens trærne svaier i vinden. I filmen som projiseres rundt meg, går to «aliens» rundt i en løvskog og samler vrakrester. De prater kaudervelsk samtidig som en geigerteller piper i bakgrunnen.

Det er en underlig verden, og jeg er ikke på feil klode, men revet med i dette humoristisk-apokalyptiske og engasjerende narrativet som gir meg lyst til å spankulere rundt ute og fascineres av trær.

Feistmuggjen

I Kaare Ruuds soloutstilling «Feistmuggjen» finnes gjemte og glemte objekter fra blant annet kunstnerens barndomshjem. Objektene er plassert spredt i forskjellige rom i andre etasje i Norsk Billedhoggerforening, også steder som tradisjonelt ikke er del av utstillingslokalet. Verket Uta de så æ e itte någgå II (2020) er to tannbørster satt sammen i børstene og festet øverst i døra inn til publikumstoalettet. Objektene er med andre ord plassert i et mer hverdagslig habitat, noe som forsterker utstillingens personlige preg. Til hvert verk hører det med en tekst eller et dikt. Disse er skrevet på Ruuds opprinnelige døl-dialekt – et grep som også skaper nærhet til kunsten. Vi inviteres til et rom med familiære objekter – gjenstander som har vært brukt av noen, av kunstneren og hans familie – og blir fortalt noe om hvert objekt på kunstnerens eget talemål.

Det nære og sarte preger mange av verkene i utstillingen. På rekkverket ute på altanen står to små undulater i kobber og messing. Jeg liker plasseringen. Fugler flyr jo rundt ute på slike steder, men ikke de i metall. Den ene gjemmer hodet under vingen, den andre liksom dukker hodet i rekkverket av betong. Fuglene ser vekk, og teksten til dette verket lyder: Eitt frampek te ælle tragiske hænnelser som stadig bli mær ækte i si egol fart / (e skratte meinns du sakte byne å sjå vækk) (2020). Teksten og de små skulpturenes positur oppleves hver for seg som melankolske, men når jeg ser objektene og leser teksten samtidig, vekker det i stedet latter i meg. Mange av verkene blir festepunkt for denne blandingen av kontrasterende følelser eller stemninger. For eksempel er Human chair (Homo sella) II (2020) både urovekkende og morsom. Familiens gamle lenestol har fått avstøpninger av menneskearmer og menneskebein som stolben, slik at den ser ut som en hybrid av menneske og stol. Til objektet står det skrevet: «[…] / applikasjoner, og andre duppeditter som æ meint før å gjær det nemmere / å bæra væra. / Applikasjoner dær’n keinn leie folk før å stå i kø førr einn. / Takeaway-mat frå folk i rosa drakter, / raue å grønne elektriske farkomstmidler / […]» Kontrasten mellom dialekten og duppedittene teksten omtaler, gjør teksten levende, slik menneskelemmene gir lenestolen liv.

På vei gjennom Kaare Ruuds utstilling tenker jeg hele tiden på hvordan tannbørstene, fuglene eller stolen ville blitt oppfattet uten tekst. Eller hvordan tekstene ville stått alene. Verkene ville ikke nødvendigvis vært svakere, men de ville hatt færre betydningslag. Teksten og objektet de er skrevet til, bygger hverandre opp.

To narrativ

Det er ulike univers de to soloutstillingene tar meg med inn i. Den ene et sci-fi-aktig narrativ, den andre et selvbiografisk møte. Likevel har utstillingene en fellesnevner: tiden. Ivan Galuzins «seat-of-the-pants» oppleves lekende gjennom bruk av mytologiske fortellinger, framtidsscenarioer og gjøn med kronologi. Det som har skjedd og skal skje, fortelles om hverandre i et univers som både inneholder naturvitenskap og fabel. I Kaare Ruuds ̧«Feistmuggjen» fortelles det mer stille om personlige gjenstanders konkrete historie, det er som å bla i et falmet fotoalbum og bli fortalt om det som en gang var, hva det kunne ha blitt og hva det i stedet ble.

De to utstillingene jobber i to ulike tempo eller dramaturgier. Begge har en iver etter å fortelle. I «seat-of-the-pants» fortelles det med høyt energinivå. Det er som om Galuzin tar meg med inn i utstillingen, viser meg rundt og sender meg ut igjen, smittet av energien. I «Feistmuggjen» blir jeg den aktive part, jeg blir gitt en dagbok eller en manual, og bruker den til å finne ut av hva som har skjedd.