Nina Bang: På plussiden 09.10.2020 Høstutstillingen

Nina Bang betrakter en av skulpturene som er montert på veggen i atelieret på Tøyen Trafo. Arbeidet, satt sammen av mykt buede skiver i stripete pleksiglass (UV-trykk, red.anm.), er del av en serie (2018) som om få uker skal monteres i Kunstnernes Hus. De fem verkene har hengt oppe noen uker, men nå er Bang i ferd med å folde dem varsomt inn i silkepapir. To plater med stripemønster i henholdsvis gule og oransje toner ligger halvveis innpakket på et av de store arbeidsbordene i atelieret.

Vi har drukket kaffe og snakket litt om undulater – samtalen kom inn på temaet da jeg bemerket et tomt fuglebur i en krok. Buret var en gang bebodd av den nå avdøde snakkende fuglen Haddock, som figurerte i videoverket Norwegian Birds som noen kanskje husker det fra Bangs utstilling på Kunstbanken i Hamar i 2007. Bang har en plan om å lage en monotypi av buret hans i én-til-én-størrelse, forteller hun. Valse det inn med trykksverte og bruke byggplast til å trykke – den samme metoden som hun brukte i LadaDN13033 fra 1996, da hun lagde et avtrykk av sin egen bil.

– Grafikk, tegning og maleri var hovedmediene mine lenge, og denne kunnskapen er basis for de fleste av arbeidene mine uansett materiale – om det nå er neon eller digitale medier.

Jeg har jobbet mye med stedsspesifikke integrerte kunstprosjekter i glass hvor digital teknikk har vært verktøyet for å oppnå det ønskede uttrykket.

Fugler har vært tilbakevendende i kunsten hennes på tvers av teknikker. Neon-arbeidet Self Portrait with Darwin’s finches (2017), som snart skal monteres på havforskningsskipet REV Ocean, er basert på Charles Darwins skisser av fuglenebb observert på Galápagosøyene. I flere verk har Bang tatt utgangspunkt i irisen til mennesker og dyr, som for eksempel i glassarbeidet Haukeblikk (2009) på Hauketo ungdomsskole i Oslo.

– Jeg har brukt fugler for å si noe om verden for øvrig. Buret har stått her lenge, jeg vet ikke helt når jeg skal få laget det trykket. Jeg får så mange ideer. De er litt som en komposthaug som ligger og godgjør seg, og innimellom spirer en av dem fram og får lov til å bli realisert. Fordi jeg jobber i så ulike teknikker og verkene ser så forskjellige ut, kan det noen ganger være vanskelig å se den røde tråden. Men jeg har noen tydelige overordnede temaer som jeg har konsentrert meg om over noen år. Masseutryddelsen av arter er det ene. Den er min store sorg og bekymring.

Ifølge rapporten som FNs naturpanel la fram 6. mai 2019, står en million arter i fare for utryddelse. Det skjer i et alarmerende tempo, først og fremst på grunn av menneskers brutale utnytting av naturarealer. Utryddelsen av arter er en trussel for menneskeheten som går hånd i hånd med klimakrisen. Likevel er ikke den allmenne bevisstheten like stor rundt alvoret i at arter dør ut.

Silje Rønneberg Hogstad: Hvordan tar man som kunstner tak i et så mørkt og stort tema?

Nina Bang: Det er spørsmålet: Hvordan håndtere maktesløsheten, som menneske og som kunstner? Hvordan kan jeg bidra til å gjøre noe konstruktivt gjennom min profesjon? Jeg har tenkt at jeg må forsøke å visualisere det. Tidligere har jeg gjort flere arbeider med utgangspunkt i de 11 000 rødlistede fugleartene. Et eksempel er animasjon Red List Red, som ble vist blant annet på Trafo Kunsthall i 2009. Og i 2016 lagde jeg en stor baldakin av den samme listen (Listening, 2016), som ble montert i taket på utstillingsstedet Kunstplass. Matematikeren Jo Røislien kom på utstillingen og holdt et innlegg om tallmaterialet.

SRH: Også arbeidet du skal vise på Høstutstillingen, Bonin Pigeon Revival, handler om artsutryddelsen?

NB: Ja. Mens jeg jobbet med utstillingen på Kunstplass, kom jeg over en tekst på nettsidene til British Museum med beskrivelsene av det siste eksemplaret av fuglearten bonindue, Columba versicolor. Det siste kjente eksemplaret ble fanget på en øy i Japan i 1889 og tatt med til England. Se, her er en tegning av den …

Bang blar opp i en perm som vi bøyer oss over. Vi studerer tegningen av en litt avlang fugl sett ovenfra, med notater og tekst rundt.

NB: Den var vel rundt førti centimeter lang. Man kan jo lure på hvem den samleren var, som drepte den siste fuglen – det er ett av mange aspekter man kunne tatt tak i ved historien … Jeg ble fascinert. Og da jeg leste fargebeskrivelsene av fuglen, ble jeg også rørt. De fem setningene lignet et dikt: «The upper parts of the Pigeon’s body were greyish-black with iridescence. / Crown has a green-purple iridescence. / Mantle to rump iridescent reflecting violet, amethyst and turquoise. / Scapulars and remaining mantle glossed golden green with bronze reflections. / Wing coverts with dark turquoise green suffused with deep blue.»

SRH: Det er poetisk?

NB: Ja, det er sykt bra. Hvordan kan vi huske fargene på en utdødd fugl, når teksten er alt som står igjen? Jeg fikk en tanke om at: «Wow, dette må jeg bare lage et verk ut av.»

Hun smiler.

NB: Og det er klart at jeg får jo tenning når jeg leser disse fargebeskrivelsene … Så da gikk jeg i gang med å finne ut av hvordan jeg skulle visualisere det. Jeg begynte med å blande meg fram til farger, prøvde å forestille meg hvordan de kan ha vært ut ifra beskrivelsene. Skisserte og eksperimenterte. Forholdt meg til både teksten og hva den gjorde inni hodet mitt.

SRH: Du har noen grunnleggende kunnskaper om farge i bunnen?

NB: Ja, jeg tror faktisk ikke jeg kunne ha gjort dette arbeidet – hvor jeg bruker farge som uttrykk – uten de tidlige årene på kunst- og håndverksskolen (SHKS, red. anm.) på slutten av 1970-tallet. Det gjelder ikke minst den grunnleggende kunnskapen om farger og fargeblandinger. Men også skolens Bauhaus-inspirerte holdning om kunstneren som en del av samfunnet, ble plantet i meg de årene.

SRH: Men hva er egentlig iridescence som beskrives i teksten?

NB: Iridescence, eller moaré (etter fransk moiré, red. anm.), er det optiske fenomenet som oppstår når to mønstre spiller sammen og gir betrakteren en opplevd veksling eller bevegelse, mellom mønstre og farger. Mange av fargene i fjærdrakten til fugler – og det gjelder også insekter og andre dyr – skyldes ikke faktiske fargepigmenter, men måten lysbrytningen skjer på i fjærenes struktur. Jeg fant ut at for å få fram noe av dette fargespillet, måtte jeg bruke glass – for lyset og lysbrytningen spiller en så stor rolle i hvordan fargene oppfattes. Først brukte jeg vanlig vindusglass, som jeg valset tynne fargestrøk på for så å knuse til mindre biter for montering på vegg.

Vi går bort til et hjørne der dette arbeidet fortsatt ligger samlet.

NB: Jeg eksperimenterte lenge med å komponere disse bitene, men til slutt gikk jeg bort fra det, rett og slett fordi materialet er så vondt å jobbe med. Disse skarpe kantene, man skjærer seg jo.

SRH: Ja, de er ganske skumle, de bitene.

NB: De oppleves aggressive. Og egentlig tenkte jeg først at det var helt greit at de kunne få være slemme, det passer til den vonde tematikken. Flere av komposisjonene så veldig bra ut montert på veggen slik at de stakk ut.

Hun holder to av bitene opp og viser meg.

NB: Jeg tenkte at disse knuste glassbitene kan gå tilbake til «komposthaugen» og få realiseres en annen gang. Istedenfor valgte jeg å jobbe videre med en form jeg har brukt tidligere, som handler om det andre store temaet mitt, som er blikket.

SRH: Det er formen på brilleglasset til den klassiske pilottypen?

NB: Ja. Jeg har brukt den formen som utgangspunkt for flere verk tidligere, blant annet i serien Birding (2016), som laget ved hjelp av UV-trykk og akrylmaling på pleksiglass. Pilotbriller ble brukt for å unngå at øynene til pilotene frøs. De er formet helt etter øyenhulen. Jeg synes det er en god form, og den fungerte i dette arbeidet. Når man beveger seg rundt verket, får man noe av den optiske effekten jeg var ute etter.

Det skarpe sollyset som står inn gjennom de høye ateliervinduene, bryter gjennom de sammenstilte skivene av pleksiglass, og lysskimmeret på veggen gir skulpturen et ekstra volum. Jeg beveger meg langsomt rundt og ser fascinert hvordan et mønster i dråpeform brer seg ut for blikket mitt.

SRH: Skulpturene er utrolig visuelt attraktive. Hvor viktig er det at publikum er klar over temaet som ligger bak?

NB: Det er ikke helt bestemt hvilken tilgang publikum skal ha til teksten. Men tittelen på verket, Bonin Pigeon Revival, gir jo et hint om hva det handler om. Jeg vet ikke om det er mulig å formidle et tema som artsutryddelsen gjennom minimalistiske, vakre objekter som man kan få kjempelyst til å se på, men man kan jo i hvert fall stille spørsmålet om hvorvidt det går an. Naturen har en skjønnhet og et overskudd som langt overstiger det som har med reproduksjon og nytte å gjøre. Jeg kjente bare at det ble viktig for meg å gi verket denne vinklingen, jeg ville være på plussiden. Det gikk ikke å gjøre det elegisk. Dette er ikke aktivistisk kunst. Men kanskje noen likevel får med seg litt av engasjementet og sorgprosessen som verket springer ut fra. Kanskje det drypper litt.