Naturen tar vare på oss, men klarer vi å ta vare på den? 26.09.2024

Betydningen av naturen for menneskers trivsel og helse er grundig dokumentert gjennom flere forskningsstudier. Det er ingen tvil om at naturen har en positiv påvirkning på helsen vår, men for noen av oss måtte det likevel en verdenspandemi til for at vi skulle få øynene opp for verdien av noe så enkelt som en gåtur i skogen. En enkel tur ut kan redusere angst, depresjon, sinne og stress. I tillegg førte pandemien til en betraktelig reduksjon av klimagassutslipp. Korona gjorde oss nordmenn mer miljøbevisste, fordi vi innså hvordan dagens klimaendringer kan få alvorlige konsekvenser for vår egen fysiske og psykiske helse i fremtiden. Muligens fordi vi innså at når vi mister kontroll over tilværelsen, trekker vi ut til naturens beroligende fuglekvitring.

Nei til pels
Når vi som et fellesskap blir opptatt av et samfunnsproblem, gjenspeiles det ofte i samtidskunsten av minst like, om ikke mer, engasjerte kunstnere. Tove Kommedal arbeider ut ifra ideen om at «kunsten kan ha samme funksjon for samfunnet som drømmene har for menneskets helse». Hun mener at kunsten er en uttrykksform som kan utfordre ideer og maktstrukturer, og flere av hennes tidligere kunstverk, som Bekymringsmelding fra fremtiden nr 2 (2011), kan være mer effektfulle enn en kronikk. Verket er en gigantisk hvit pappeske, hvor det i rød font er skrevet: «Den kunsten du vil ha er inni den.» En genial satire og allegori om datidens kulturpolitiske debatt om bevilgning av midler til kunst og kultur.

Under covid-19-utbruddet vedtok den danske regjeringen «Lov om forbud mot hold av pelsdyr», som trer i kraft i 2025. Som en respons på denne beslutningen om avviklingen av oppdrettsmink, skapte Kommedal verket Mink Mustela vison 1930–2020 til minne om de avdøde dyrene. Hun samlet inn ulike pelsmaterialer fra den nedlagte familiebedriften Olaf Pettersen & Co, en skredder og pelsmaker i Stavanger. Resultatet ble et sirkulært verk på gulvet – et minnesmerke over dyrelivene som går tapt i motens navn.

Klær og identitet
Med Mink II (2021) – som vises på Høstutstillingen – går Kommedal dypere i tematikken med mer tydelige spor etter klesplaggenes eiere i form av markeringer og navn. For det er nettopp vi som forbrukere som livnærer den kommersielle industrien bak pelsdyroppdrett. I min levetid har jeg sett pelsen gå fra å være et statussymbol til å bli et uattraktivt plagg de færreste vil kjøpe, fordi man ønsker å ta mer bærekraftige og miljøvennlige valg. Ungdommen i dag foretrekker fuskepels på kanten av jakkeluene sine, og da kan ikke klesindustrien gjøre annet enn å lytte til sine forbrukere. Stadig flere designere og motehus velger å ta avstand fra pels og skape en grønnere merkeprofil. Det ligger en makt i forbrukerens handlinger og kjøpekraft.
Vi har mange måter å kommunisere vår identitet til omverden på, og våre klær er et valg vi tar hver dag for selvpresentasjon. Kunstneren Sampson Addaes (f. 1991) verk Kantamanto (2024) er laget av brukte klær samlet i løpet av de siste to årene fra folk i Oslo. Uten å avsløre hvordan, inneholder også plaggene biologiske rester av livene som er levd med gjennom tekstilene: spor av svette, blod, spytt, gjørme, parfyme eller tårer fra deres tidligere eiere. Gjennom gjenbruksklærne skapes et portrett av disse menneskene, livene deres flettes til en billedvev av opplevelser – et fellesskap av anonyme kropper.

Kanskje har alle bidragsyterne til verket en felles interesse for gjenbruk av klær? En interesse som kan anses som små individuelle bidrag, som i det store bildet kan signalisere et press til å minke den årlige klesproduksjonen. Bare i 2020 ble det produsert 43 937 tonn klær for det norske markedet. Et tall som er for stort til å kunne ta innover seg.

Naturvern
Mens overproduksjonen av klær er et velkjent forurensingsproblem, introduserer Øystein Pålsønn Lønvik (f. 1992) oss for en helt annen form for fare som truer naturen i Gull og tause skoger (2024). Arbeidet består av en meter høy kalkstein med rå bruddflater og et emne av alm, som er overgangen mellom treets stamme og rot. I enden på stammen klemmes steinen fast.

I Lønviks verksbeskrivelse forteller han hvordan denne kalksteinen er hentet fra et steinbrudd fra hans mors gård, som ikke har vært i drift på 60 år. Nå er han bekymret for om en gjenoppstart av driften kan bli aktuelt, fordi dagens kalksteinsdrift krever sprenging, noe som vil destruere mye av naturen som han har vokst opp i. Det mineralet som har gitt en så rik flora, kan bli grunnen til den samme plantenes død. Gjennom verket formidler han den mulige fremtidige dystopien, hvor prisen for kalkstein vil bli betalt av en taus skog av nedfelte trær. 

Tilbake til naturen
Det kan for mange være vanskelig å innse hvilket ansvar hver og en av oss har overfor naturen. Kanskje kan vi la oss inspirere av Ruben Stokkes (f. 1989) figurer fra serien VRIOMPEISER (2022/23) som han har spikket av barkestykker fra skogen bak barndomshjemmet sitt. Eller Verena Winkelmanns (f. 1973) nattfotografi Field 5 (2022) fra åkrene i Skien der hun bor. Jeg ser for meg hennes nattvandringer – som uttrykk for en lengsel mot å trekke seg tilbake og finne roen i det stille nattemørket.
Det er disse små øyeblikkene hvor vi kan finne nærhet til naturen, og huske at naturen bor i oss alle, og at vi må ta vare på både den og hverandre.