Naturen tar tilbake 04.10.2024

Forlatte steder er nettopp utgangspunktet for verkene Ulla Schildt og Tor Simen Ulstein har med på Høstutstillingen i år. I Schildts fotografi Between the Sediments fra serien Notes for Possible Mappings / Topologiske Undersøkelser (2024) ser man et spektakulært landskap, med sjøgrønt, krystallklart vann, hvite sandstrender, krappe sandfjell og rik vegetasjon. På stranden ligger det folk og soler seg, i innsjøen sykler barn rundt i pedalbåter eller leker i en oppblåsbar plastbadepark. Men det som virkelig gjør stedet spektakulært, er bygningsruinene som stiger opp av innsjøen, eller skimtes like under den klare vannoverflaten.

Fotografiet er tatt i Rummu, nord i Estland. Historisk sett er dette alt annet enn et attraktivt badested. I 1938 ble det etablert et kalksteinsbrudd her. Da Sovjetunionen annekterte Estland i 1940, inntok de steinbruddet og bygget et fengsel i nærheten for kriminelle og politiske fanger som ble satt til å utføre det tunge arbeidet med å utvinne og bearbeide kalksteinen. 50 år senere, da Sovjetunionen gikk i oppløsning, opphørte produksjonen, og steinbruddet ble umiddelbart fylt av grunnvann. Men det er flere årsaker til at området er interessant for Schildt.

– Jeg er fra Nord-Finland, og Finlands geopolitiske plassering har alltid spilt en viktig rolle for meg, forklarer hun. – Alle i min generasjon har familiemedlemmer som kjempet i krigen mot Sovjetunionen. Vi er venner med folk i Estland, og identifiserer oss med deres språk og kultur.

Men der Finland ble uavhengig av Russland i 1917, måtte Estland vente til 1991. Først i 2004 ble Estland medlem av EU og NATO. Etter det utviklet landet seg raskt.

– I Between the Sediments møtes fortiden preget av sovjetisk undertrykkelse og den nye æraen preget av optimisme, sier Schildt.

– I Between the Sediments møtes fortiden preget av sovjetisk undertrykkelse og den nye æraen preget av optimisme, sier Schildt.

– Akkurat som naturen kommer tilbake etter en katastrofe, gjenbruker og omdefinerer folk de gamle områdene. I dag kan man overnatte, gå på bar eller restaurant, snorkle i produksjonsanlegget eller ta yogatimer i det tidligere fengselet. «Yoga Prison Camp – Not your usual camp!» reklameres det med på Rummus nettside.

Men det er ikke bare stedets forvandling fra arbeidsleir til ferieparadis hun interesserer seg for.

– Jeg er opptatt av spørsmålet om hva et landskap egentlig er. Er det en del av vår identitet? Er det noe vi kan dra nytte av? Kan vi bruke det som vi vil? Vi har alltid dette behovet for å se på naturen. Den er en del av vår forbrukskultur, og fungerer som bakgrunn eller dekorasjon. Vi er på en måte alltid på eventyr.

Også Tor Simen Ulsteins fotografier, som er fra et langvarig og fortsatt pågående prosjekt kalt Atlanterhavsveggen (2020–), tar utgangspunkt i reminisenser fra historien. Bildene viser store, romskipsliknende betongkonstruksjoner som enten befinner seg ute i havet, eller delvis er nedgravd i gress og sand. Han oppdaget dem da han som liten var på ferie i Danmark, og syntes de var fascinerende. Senere lærte han at konstruksjonene var en del av Atlanterhavsveggen – et 2 685 kilometer langt forsvarsverk bestående av anslagsvis 6 000 bunkere i tillegg til kanonstillinger, minefelt, piggtrådsperringer og andre forsvarsinstallasjoner. Forsvarsverket ble bygget under oppsyn av Hitlers sjefsarkitekt Albert Speer under andre verdenskrig, og fulgte Atlanterhavskysten fra Pyreneene til Nordishavet. Som i Rummu var det tvangsarbeidere og politiske fanger som oppførte forsvarsverket: På det meste var opp mot en halv million mennesker involvert i arbeidet.

– Hele veggen var en form for propaganda, sier Ulstein.

– Den skulle fungere som en beskyttelse mot de allierte i vest, slik at Hitler kunne flytte styrker til østfronten. Hvordan forsvarsverket fungerte, er imidlertid ikke det som er mest interessant for meg; i dette prosjektet går jeg i fotsporene til meg selv som liten. Da jeg oppdaget bunkerne, syntes jeg at de var både mystiske og brutale. Det er dette jeg prøver å fange i bildene.

Det er 80 år siden de ble bygget, og man ser så tydelig tiden som går. Vegetasjonen gror vilt rundt dem, høyvannet fortærer sakte grunnen de står på, slik at de til slutt velter eller drukner i havet.

– Det er denne ofte malplasserte beliggenheten i landskapet jeg er opptatt av. Det er som om noen har bestemt seg for at naturen og tiden bare skal få gå sin gang. Jeg lurer på hvorfor. Er det fordi man vil minnes historien? Eller omvendt: fordi det er for vanskelig å håndtere hva som har skjedd?

I dag tar både naturen og menneskene bunkerne i besittelse. Noen brukes som leskur for dyr, andre som flaggermus-hi, eller som møteplass for ungdom som vil ha fest på stranden. Men de aller fleste står der mer eller mindre ubrukelige, som stumme tidsvitner fra fortiden.

Slik kan man si at bunkerne oppfyller visjonen til Albert Speer om å konstruere bygninger med en såkalt ruinverdi, slik de greske og romerske templene hadde: Når de en dag kollapset, skulle de like fullt være estetisk tiltalende, og vitne om storhetstiden de representerte.

Men ruinene i Estland og langs Atlanterhavskysten er ikke bare minnesmerker fra en epoke som er forbi: De peker også mot mulige fremtidsscenarioer. Det er urolige tider, og i øst er stormaktstanken reaktivert.

– Med krigen i Ukraina er den politiske situasjonen i Europa blitt dramatisk endret, og historien kan gjenta seg, sier Schildt.

– Vinner Russland over Ukraina, er det en mulighet for at de baltiske småstatene står for tur. Helt nylig ble eksempelvis 24 av 50 bøyer som markerer grensen mellom Estland og Russland, fjernet av Russland. Enn så lenge prøver man å late som ingenting. Man bekymrer seg for de små tingene i livet, bygger yogasentre og badeparker og nyter vakre sommerdager. Det viser hvor tilpasningsdyktige mennesket og naturen er. Man holder pusten og håper på det beste.