Vi er begge kunstnere, og var nylig på «mappevisning» for Nasjonalmuseets kartlegging av kunstnere til åpningsutstillingen i det nye museet i 2020. Vi vet ennå ikke om vi vil bli valgt inn. Men hvis vi kommer gjennom nåløyet, hva er det da vi er med på å representere? Hvis man blir innkjøpt av Nasjonalmuseet, er det da til Fredriksen-søstrenes samling eller Nasjonalmuseets egen?Tekst / illustrasjon av Siri Hjorth, billedkunstner og Sebastian Makonnen Kjølaas, billedkunster

Hvilke signaler sender en slik avtale til kunstnere her til lands? Og hvordan kan man svare på kulturministerens følelsesladede innspill under Dagsnytt 18 2. juni, hvor hun forsvarte Norges rikeste familie, og påsto at debatten rundt de nevnte tvillingene var «uvirkelig»? Trine Skei Grande lirte av seg at «hver gang noen prøver å dele med det offentlige så får de kjeft, og blir mistrodd på annet vis».

Med denne bastante påstanden bagatelliserer og undergraver hun kritiske og konkrete kommentarer fra en rekke tungvektere i norsk kulturliv – som kunstner Marianne Heske, Kunstkritikks redaktør Jonas Ekeberg, kunstadvokat Hans Marius Graasvold, og ingen ringere enn det petroleumsstøttede og kommersielle Astrup Fearnley Museets avtroppende direktør Gunnar B. Kvaran – som har uttalt at Nasjonalmuseet kan bli sittende med «svarteper» (et uheldig ordvalg, forresten, ettersom Nasjonalmuseet mest sannsynlig vil bli sittende med noe nærmere en «hviteper», en samling bestående av hovedsakelig hvite, vestlige menn).

Vi mener at Grande som kulturminister skal fremme kunstnernes sak, og ikke stå i media som en følelsesladet forsvarer av Norges rikeste

Hvis ingen av disse kritiske stemmene har gjort inntrykk, kan kanskje et ukjent kunstnerpar som bor og virker i Norge prøve å nå igjennom med et kort innlegg om hvordan det hele kan føles på bakkenivå. Vi mener at Grande som kulturminister skal fremme kunstnernes sak, og ikke stå i media som en følelsesladet forsvarer av Norges rikeste. Grande og Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbos innspill overser også vesentlige elementer i kritikken som har blitt fremmet de siste ukene. Vi vet alle at lignende sponsoravtaler finner sted over hele verden, men det er den ekstraordinære kunstneriske maktoverføringen til Fredriksen-familien og innvirkningene dette har på norsk kunstliv, som burde stå i sentrum. Her oser det økt privat investering og et elitistisk frieri til ideen om den altruistiske donor.

Hindsbo på sin side påstår at verkene som allerede er i Fredriksen-samlingen uten denne avtalen nok mest sannsynlig hadde blitt hengende på Museum of Modern Art (MoMA) i New York i stedet for Nasjonalmuseet, som om vi skal føle en slags stolthet over det. Kanskje verkene faktisk passer bedre på MoMA, ettersom mye av samlingen til søstrene er av den generiske og amerikanske varianten?

Her oser det økt privat investering og et elitistisk frieri til ideen om den altruistiske donor

Fredriksen-søstrene har kastet seg ut i debatten med samme følelsesladde pathos som Grande, og forklarer sitt engasjement med ønsket om å hedre deres avdøde kunstsamlende mor. Dette er i seg selv en fin gest, men unnskylder ikke at de beholder eierskap til samlingen selv, eller resten av avtalen sin ekstraordinære karakter. At de er barn av en kunstsamler, gjør dem heller ikke til kvalifiserte kunstsamlere. Hvem er vel lysten på en diagnose fra arvingen til fastlegen sin?

Når tvillingene uttaler – som svar på spørsmål om norsk samtidskunst fra kunstner Marianne Heske – at: «Vårt fokus er selvsagt også på mye av det spennende som skjer innen nordisk og norsk samtidskunst, og på sikt kan også norske verk bli en del av samlingen» (NRK, 21. juni), bit deg merke i ordvalget «på sikt kan også». Er ikke dette en merkverdig og urovekkende kommentar fra noen som har gått inn i et samarbeid med et nasjonalt museum?

Så langt har Hindsbo, Stina Högkvist (avdelingsdirektør ved Nasjonalmuseet, red.anm.) og Grande unngått å ta inn over seg kritikken, og heller spilt ut rollen som tvillingenes underdanige talerør. Kan noen fortelle dem at de jobber for staten, alle sammen? De burde alle tre se, særlig etter massiv kritikk, at det kan være alvorlige mangler i avtalen – og heller fremme en transparent prosess, der det åpnes for å reforhandle avtalens mest problematiske deler. For hvis denne avtalen er så god og strigleformet som de involverte påberoper seg, burde den tåle dagens lys. For kunstnere invitert til mappevisning eller som har sendt inn arbeider til museets open call, kan det være vanskelig å være kritiske mot Nasjonalmuseet i offentligheten, spesielt når ingen ser ut til å vite hvordan avtalen vil komme til å influere innkjøp og utvalg.

Kan noen fortelle dem at de jobber for staten, alle sammen?

Før Hindsbo og Högkvist klarerer dette, vil ikke kunstnere her til lands vite om de kommer til å representere museet eller Fredriksen-familien. Det vil vise at de tar kunstnere på alvor ved å informere dem i god tid om det systemet som har blitt satt opp rundt innkjøp og utvelgelse. Ellers fratar de kunstnere retten til å ta et informert valg om å delta eller ikke.

Vi oppfordrer til kunstnerisk boikott av Nasjonalmuseet frem til sponsoravtalen har blitt gjennomgått i detalj av et selvstendig og eksternt organ, og frem til ledelsen klarerer avtalens innvirkning på innkjøp og utvalg av praktiserende kunstnere.

God sommer!