Insinuasjoner om rasisme på feil grunnlag 14.02.2020 Debatt

Ingressen slår fast at «Nylanserte Kunstavisen er ute med det som må være den kleineste kunstkritikken vi har lest noensinne». Problemet er at Elton påsto det motsatte av det Subjekt skriver. Og at det dessuten ikke var en kunstkritikk han skrev, men en kommentar. (2)

Når man tar fram artilleriet blir det gjerne upresist, men man bør i hvert fall rette skytset i riktig retning. Elton hevdet at kunstneren Germain Ngoma, som mottok Sparebankstiftelsen DNBs kunststipend 2019, endelig fikk sin fortjente anerkjennelse fordi det nå er andre aktører enn tidligere som har fått definisjonsmakt i kunstfeltet. Premisset for angrepet på Elton og Kunstavisen er altså feil. Men det er også undergravende for Ngoma, som har fått kunstfaglig begrunnet ros av Elton, en av landets mest kjente kunstkritikere. Slik det ser ut i Subjekt-artikkelen har han blitt redusert til hudfarge av Elton. Det stemmer ikke.

Stygt grep

Å hevde at en kunstner mottar en pris i kraft av sin hudfarge, er et stygt grep som nylig ble brukt av den berømte kuratoren og maktpersonen Kasper König. Han skapte store overskrifter da han utsatte den tysk-tyrkiske kunstneren Cana Bilir-Meier for rasistiske kommentarer i forbindelse med at hun var nominert (og senere vant) ars viva 2019. (3) König benektet etterpå at han hadde kommet med rasistiske utsagn og at Bilir-Meier tok feil. Heldigvis ble oppførselen hans på scenen i Münchens Kammerspiele filmet, slik at Bilir-Meiers (og mange i salens) versjon av hva som ble sagt kunne dokumenteres. Senere fortalte Bilir-Meier meg hvordan hun oppfattet opptrinnet, og hvor viktig det var at saken ble løftet opp av andre enn henne. (4) Hendelsen utløste blant annet oppropet «WE ARE SICK OF IT!» (5)

Når maktpersoner angriper kunstnere med minoritetsbakgrunn, skriver de seg inn i en meget stygg historie. Og de som ikke reagerer, men stilltiende samtykker, skriver seg dessverre også inn i den samme historien. Min erfaring er at det i Tyskland er mye større bevissthet rundt disse spørsmålene enn i Norge. Det er vanskelig å forestille seg at ledende tyske kulturpersonligheter ville gått ut til støtte for «blackface» og samtidig bli nominert til en pris som «Årets stemme» av et liberalt nettsted som Subjekt, slik tilfellet var med nominasjonen av Shabana Rehman. (6)

Kunstavisen valgte å avpublisere Eltons kommentar etter angrepet fra Subjekt. Derfor ba jeg Elton – som kjenner litt til min politiske bakgrunn fra den radikale venstresiden – om å få lese den opprinnelige kommentaren. Han sendte den til meg umiddelbart for å få min vurdering. Hans intensjoner var i hvert fall det motsatte av hva han ble tolket som av Subjekt. Ved første øyekast oppfatter jeg noen av Eltons ordvalg (inkludert overskriften) som gammelmodige, og de kan lede tankene til en slags Rudyard Kiplings The White Man’s Burden-tankegang dersom man ikke leser hele teksten. Som redaktør ville jeg ha valgt en annen overskrift og redigert den grundigere for å unngå potensielle misforståelser og feillesning. Men det han mener, er klart nok og ikke til å misforstå. En tekst fungerer på mange plan, og i Eltons tekst tilhører fortellerstemmen en godt voksen, hvit mann. Det bør ikke være et selvstendig argument mot teksten. Tvert imot. Det viktigste spørsmålet er hva denne mannen forteller. Jeg har allerede påpekt at han omfavner at andre stemmer enn tidligere (altså inkludert ham selv) har fått definisjonsmakt.

Elton påpekte helt korrekt at juryers sammensetning påvirker resultatet av juryers arbeid. Det var det kommentaren handlet om. Personer som tidligere har kommet med rasistiske ytringer i sosiale medier, «støtter» nå Elton mot angrepet fra Subjekt på Facebook. Vil de fortsatt støtte Elton dersom de får lese det han faktisk skrev, og ikke bare Subjekts fortegnede og urimelige framstilling av den opprinnelige teksten? Vil antirasister som støtter kritikken mot teksten, fortsatt gjøre det?

Eltons kommentar bør republiseres (se denne utgaven av Billedkunst, red. anm.). Ikke minst fordi den renvasker Elton mot inntrykket av underliggende rasisme mange sitter igjen med etter å ha lest Subjekts kommentar (og anklager om rasisme i delinger av Subjekts tekst). Men først og fremst fordi det er nødvendig for å motvirke skaden på det offentlige ordskiftet om rasisme som Subjekt har bidratt til. Det er også problematisk at meningsinnhold som ikke er rasistisk eller fascistisk, avpubliseres.

Vi lever i merkelige tider: Mens presumptivt liberale stemmer hevder at ytringsfriheten inkluderer voldelige nazisters rett til å organisere seg i nazimarsjer beskyttet av tung politiinnsats og rasister sitter i regjeringsposisjon (mer om dette nedenfor), innsnevres ytringsrommet i smale fora. No-platforming (å systematisk hindre ytringsfriheten til noen med et gitt syn i en sak, red. anm.) er et effektivt virkemiddel i kampen mot de som vil ødelegge demokratiet. Men det er et ødeleggende virkemiddel også i møte med alt annet. Ikke minst er det problematisk dersom det blir en konkurranse i hvem som er mest antirasistisk basert på image og ikke faktiske bidrag i kampen mot systemisk rasisme.

I likhet med Elton mener jeg at det er fortjent at Germain Ngoma fikk prisen – på et rent kunstfaglig grunnlag. I likhet med Elton, men i motsetning til Subjekt, synes jeg det også er på sin plass å kommentere at verden går framover, og at det er problematisk med eksklusivt hvite juryer. Dette er et viktig politisk spørsmål som Elton – i motsetning til mange andre – påpeker at handler om mer enn symbolpolitikk: Ngoma får endelig den anerkjennelsen han fortjener – og har blitt nektet tidligere – fordi maktbalansen i kunstverdenen forskyves. Det er åpenbart et resultat av kamp, og det er ikke alle som mener denne forskyvingen av makt er bra. Men Lars Elton understreker ikke bare at det er en positiv utvikling, men at det fortsatt er mye som gjenstår!

Subjekts kritikk baserer seg altså på feillesning. Som for eksempel her: «Dessverre er det da vi finner ut at Lars Elton faktisk virker å mene at representasjon i kunstfeltet har gått altfor langt», står det i artikkelen. Men det stemmer ikke. Tvert imot, han skriver at det ikke har gått langt nok! Eller her: «Samtidig mener Elton det er foruroligende når en overvekt av ‘innvandrere’ i juryen resulterte i at Ngoma med minoritetsbakgrunn vant den gjeve prisen.» Igjen: Slett ikke, han skriver at «utdelingen representerer et vannskille» og at «det er godt å se at kunstsfæren er i ferd med å bevege seg ut av den ‘blendahvite’ boblen kulturlivet har befunnet seg i.» Hvordan Subjekt kan få seg til å hevde at Elton mener det er «foruroligende» med overvekt av «innvandrere» i juryen, er en gåte. Enda et eksempel: «For uten å kalle ham en fanatiker, kan man mellom linjene lese Eltons frykt for at representasjon kan og vil gå foran kvalitet i fremtiden.» Nei. Subjekts lesning av teksten ser fullstendig bort fra Eltons argumenter. Det slutter ikke der: «Men det verste er nok at det hele bare er bygd på spekulasjoner i at resultatet ville være annerledes dersom juryen var hvit.» Dette er det rene rør; Elton forklarer Ngomas manglende suksess som kunstner med tidligere «blendahvit» definisjonsmakt. Om man er uenig i det, må man nesten mene at Ngoma nå får anerkjennelse på tross av kunstnerisk kvalitet. Dette er hva Elton skrev: «Men vi kan bare spekulere i hvordan nominasjonslisten hadde sett ut hvis juryen hadde vært sammensatt av utelukkende etniske nordmenn.» Det er nettopp slike juryer som Elton vil til livs!

Anklager om rasisme – enten indirekte som i Subjekts kommentar, eller direkte – er alvorlige. De bør være korrekte, fordi de heldigvis kan få store konsekvenser. Men de blir derfor også gjenstand for harde motangrep når de rettes mot institusjoner og maktpersoner. Derfor er det sjelden at faktiske rasistiske utspill fra maktpersoner blir karakterisert som rasisme. Man kan hevde at Elton har definisjonsmakt som kunstkritiker. Å angripe ham er likevel nokså risikofritt. Det er noe annet med å kritisere landets ledende politikere for det samme. Eller personer som er knyttet til maktapparatet. Etter 22. juli har Fremskrittspartiet (FrP) ikke blitt mer moderate av regjeringsdeltakelsen, men de andre partiene og det norske medielandskapet har gått markant til høyre. Det er berøringsangst og ikke konfrontasjon som preger medias forhold til en regjering som ligger langt til høyre for folket den skal representere. Det kan virke som om det er et uuttalt forbud mot å karakterisere sentrale deler av det norske styringsgrunnlaget for rasisme. Samtidig er det i et samfunn preget av tiltakende individualisme, blitt mer vanlig å angripe enkeltpersoner for rasisme. Som om rasisme først og fremst er en personlig egenskap, og ikke et systemisk problem. Som om rasisme er et spørsmål om manerer, og rasismen kan fjernes ved å få rasistene til å slutte å bruke rasistiske ord og uttrykk. Og å si det aldersdiskriminerende «OK, boomer» istedenfor å argumentere, som Subjekts skribent gjorde. En konsekvens av denne individualiseringen av rasisme er at det blir vanskeligere å kjempe mot årsakene til rasisme. Det er alvorlig – og en utvikling vi burde motarbeide aktivt.

Lars Elton bruker ingen rasistiske ord og uttrykk i sin kommentar. Det gjør heller ikke ledende, norske rasister. Det er de minst begavede av rasistene som framstår som rasister, de som havner i rettssalen fordi de ikke forstår spillereglene. De fleste andre slipper unna. Å indirekte anklage en person som mener at en utvikling i riktig retning ikke har gått langt nok, for rasisme, burde i denne sammenhengen være selvforklarende kontraproduktivt.

Les også Fra «blendahvitt» til en miks av farger og debattinnlegget Heng ham ikke, vent til jeg kommer.