«Nålen viser vei, bryter gjennom, peker mot deg, oss, bakover, framover og helt fram til der vi står nå og erindrer» 20.09.2019 Høstutstillingen

«Nålen viser vei, bryter gjennom, peker mot deg, oss, bakover, framover og helt fram til der vi står nå og erindrer». Nålen i Marsil Andelov Al-Mahamid broderi Forced Evacuation of Finnmark (2018) viser til to personer – en bestemor og hennes barnebarn – under tvangsevakueringen av Finnmark i årene 1944–1945. Gjennom fragmenter av kollektive erindringer hentet fra arkiver og nyheter samt personlige minner, bilder og historier plasserer Al-Mahamid historiene inn i et komplekst nettverk av tanker og ideer som strekker seg fra andre verdenskrig og fram til i dag.

Født (1983) og oppvokst i Kikinda, en del av det tidligere Jugoslavia og i dag Serbia, har Al-Mahamids egne minner og erfaringer fra krig formet måten han ser og opplever verden på. Dette erindringsrommet, som både er subjektivt og kollektivt, blir materialet og inspirasjonen til hans arbeider i broderi, video, performance, samarbeidsprosjekter og frivillig arbeid.

Marius Moldvær: I verket som vises på Høstutstillingen 2019 baserer du broderi på fotografi. Hvordan foregår denne typen «oversettelse» mellom materialer og metoder?

Marsil Andelov Al-Mahamid: Det begynner så å si alltid som et portrett; jeg ser noe og så oversetter jeg det til tekstil. Gjennom denne prosessen får jeg flere ideer underveis, det utvikler seg. Mens noen av arbeidene er veldig direkte oversettelser som likner originalen, er andre mer et uttrykk for min fantasi og tolking, hvor fotografiet fungerer som et utgangspunkt. Det kommer også veldig an på hva jeg jobber med, og hvilke motiver jeg finner, men alle har noe brutalt og det at de på en eller annen måte er knyttet til krig, til felles. Og gjennom oversettelsen lever jeg meg inn i motivet og relaterer til de eller det som er avbildet.

– Jeg vokste opp i Jugoslavia, et land som ikke finnes lenger, og i ettertid har jeg vært omgitt av krig. Faren min er fra Syria, og siden 2011 har familien min vært på flukt fra krigen der. Før dette var det bombingen av Jugoslavia i 1999, Kosovokrigen, og før det igjen krigen i Bosnia og Kroatia. Gjennom hele livet har denne tilstanden og følelsen av krig vært med meg både fysisk og mentalt.

MM: Kan du si litt om hvordan du kom fram til motivet og «oversettelsen» i Forced Evacuation of Finnmark? Og om hvordan du knyttet dette til dine egne erfaringer?

MAAM: Den andre verdenskrig er også knyttet til meg og mitt personlige narrativ gjennom min bestefar og oldefar, som begge tjenestegjorde under krigen, og at min hjemby, Kikinda, som jeg er i akkurat nå, er søsterby med Narvik. Grunnen er at rundt 4 200 krigsfanger ble sendt til Norge fra Serbia, hvorav 66 av disse kom fra Kikinda. De ble sendt til Beisfjord utenfor Narvik – en av de mest brutale konsentrasjonsleirene i Norge – der kun fire av de 66 fangene fra Kikinda overlevde. Én av de overlevende som kom tilbake til Kikinda, var en nær venn av familien min; datteren hans er venninne med min mor, og mannen hennes var trekkspill-læreren min da jeg var barn. Så jeg har vokst opp med historier fra konsentrasjonsleirene og krigen, og dette båndet med Narvik har også stått veldig sterkt i min familie. Det er til og med et stort hotell her i Kikinda som heter Narvik, som igjen viser til dette sterke båndet og tilstedeværelsen av hendelsene fra krigen i Kikinda.

MM: Kan du huske første gang du fikk muligheten til å jobbe med det brutale, krig og denne forbindelsen mellom Kikinda og Narvik i et større prosjekt?

MAAM: Litt etter at jeg ble uteksaminert fra Kunstakademiet i Tromsø hadde jeg muligheten til å gjøre et større prosjekt i Narvik for 75-årsmarkeringen av den såkalte Beisfjord-massakren som fant sted natt til 18. juli 1942. I prosjektet inviterte jeg kunstnere fra Serbia, blant dem to fra Kikinda, én fra Makedonia, én fra Norge og meg selv. I prosjektet jobbet vi stedsspesifikt i ti dager og presenterte installasjoner, videoverk og en performance til åpningen ved Narvik Krigsmuseum. Det var gjennom dette prosjektet jeg innså at det nettopp var krig og erindring jeg ville fortsette å jobbe med.

MM: Du har en veldig personlig tilknytning til temaet ditt både gjennom oppveksten i Kikinda og forbindelsen til Beisfjord. I tillegg til å bruke broderi i kunsten din, samarbeider du med andre kunstnere, organiserer workshops og er involvert i frivillig arbeid. Hvordan ser du sammenhengen mellom de ulike måtene du jobber på?

MAAM: Jeg bruker meg selv hele tiden, og alt sammen blir en måte å uttrykke meg på – mine interesser, bakgrunnen og minnene mine – så det er vanskelig for meg å tenke på de ulike strategiene som separate. Jeg blir også inspirert av å jobbe med andre, og får nye ideer og erfaringer i møtet med dem. Slik blir deres fortellinger også en del av min historie. Jeg blir på en måte et bindeledd mellom de ulike menneskene. Uten disse utvekslingene ville ikke verkene endt opp slik de er blitt.

– Jeg jobber ofte med mennesker som ikke er kunstnere, og da tenker jeg på Joseph Beuys’ begrep om sosial skulptur, hvor målet var å skape en forandring i samfunnet. Jeg vet ikke om jeg forandrer noe på den måten, men jeg prøver i det minste å bidra positivt ved å skape samhold og en kanal for mennesker som trenger å bli hørt gjennom å la folk møtes – både gjennom workshops og gjennom å lage disse arbeidene.

MM: Dine egne erfaringer er så viktige da det er stadig færre som faktisk har opplevd krig på samme måte som det du har gjort. Ønsker du at publikum, når de møter dine verk, skal ha en slags åpenbaring om disse hendelsene?

MAAM: Også for meg er det vanskelig å forstå at så grusomme og onde handlinger kan ha funnet sted. Men, jeg vet ikke – jeg er fornøyd hvis publikum bare blir klar over disse hendelsene, at de blir nysgjerrige og begynner å se på sin egen historie og samtid. Tenk på Beisfjord-massakren: I løpet av en natt ble 288 personer drept. Dette er den største massakren i norsk historie, men veldig få har hørt om den, og jeg tenker at slike historiske hendelser burde være en mer synlig del av vår samtid, spesielt for generasjonene som vokser opp i dag.