Mylderet, mudderet, sumpen og kjøttet 11.12.2019

Jeg sitter med skjermen på datamaskina foran meg og føler meg litt engstelig. Mellom menylinjen og skriveprogrammet ligger flere halvt lukkede ruter. Jeg har akkurat vært innom ymse nettaviser og sosiale medier, og følelsen jeg sitter igjen med, er at tida vi lever i er ubehagelig. Facebook er full av poster og meningsytringer der en større eller mindre gruppe mennesker blir gitt skylden for noe som er vondt i verden. Slike oppdateringer etterfølges gjerne av debatter som er den reneste skyttergravskrig der folk roper til hverandre eller peker og sier at motstanderne er dumme eller slemme.

Daglig er det så mye jeg blir bedt om å støtte, like eller være sint over på Facebook. Det er grupper og kampanjer for og mot det meste. Det er så mangt jeg må engasjere meg i for å sikre at jeg ikke selv blir tatt til inntekt for å være på «feil side» i en pågående kulturell stillingskrig. Logikken i sosiale medier er at vi blir fristet til å like og dele, alternativt rase mot folkene som vi ikke deler oppfatning med. Aksepten for menneskelig feilbarlighet minsker, og tålmodigheten med hverandres mangler og inkonsekvens forsvinner. Mye som kan bli tatt i verste mening av noen, blir tatt i verste mening.

I en kultur der man lett står i fare for å krenke noen, eller selv kan bli krenket, blir intensjonene bak en handling eller uttalelse tillagt lite vekt. Man kan snuble litt med tunga eller fingrene, og drittstormen er løs. Kort oppsummert: Samtidig som terskelen for ytringer på nett synes å være forsvinnende lav for mange, har redselen og den potensielle skammen over å mene, si eller gjøre noe feil blitt stor. Jeg opplever det som om jeg til enhver tid er et par feilklikk unna total sosial misære.

Lik og del

En konsekvens av en offentlighet som krever denne formen for linedans med tunga rett i munnen, er at humor og ironi forsvinner. I en kultur der alt leses som politiske ytringer – eller potensielle skudd i en stillingskrig – rammes ofte det som er selsomt, paradoksalt, uklart eller urent. Det som er tvetydig eller dobbeltbunnet, vil lett bli mistrodd eller tatt til inntekt for noe fælt.

I skyttergravene dannes fiendebilder som hardnes. Vi ser konsekvensene av dette i den samtidige politikken. Det er som om den politiske virkeligheten lever i kronisk helspenn. I land etter land tømmes det politiske sentrum for sympatisører, velgere og politisk makt. Inn kommer enkeltsakspartier, revolusjonære sosialister eller autoritære reaksjonære fra ytre høyre fløy. Antallet autoritære regjeringer og presidenter øker, selv i land med demokratiske valg. Jeg trenger ikke gå i detaljer her, det er nok at du går inn på en hvilken som helst nettavis – så slår det mot deg.

Autoritære regimer og utøvere av autoritær vold elsker svart-hvit tankegang med definitive grenseoppganger mellom godt og ondt. Autoritær makt blomstrer når konturene blir harde. Forenklet retorikk blir satt inn i mentale landskap der man projiserer forestillinger om at det pågår en slags global kamp mellom «de gode» og «de onde». I slike oppkonstruerte kamper står verden konstant foran et slags endelig veiskille mellom de gode løsningene på alt, eller en dystopisk framtid. Vi som ser løsningen, og de andre som er på feil side og er problemet.

De som deler din forestilling om hva utopien og den dystopiske trusselen er, er på din side. De som er uenig i eller mener annerledes enn virkelighetsbeskrivelsen din, blir din fiende. Disse kan du henge ut eller skrive dritt om  – på samme tid som du selv kjenner deg moralsk overlegen.

Den hellige moralske overbevisningen om at du er på historiens riktige side, øker parallelt med at evnen til å se tingene fra ulike sider – evnen til tvisyn og sideblikk – forvitrer. Verdens mangefasetterte kaos; historiens skeive inkonsekvenser; menneskets uendelige mangfold; våre kognitive begrensninger i møte med verden – alt ofres til fordel for sikre meninger og moralsk panikk. Lik og del. Lik og del.

Sex og rus

Akkurat nå debatteres det i media om hvorvidt et kritisk økologisk blikk på verden reduserer menneskers verdi til å være på linje med dyr. Jeg synes at dette er en oppkonstruert debatt, men la oss feste oss litt ved hva som kjennetegner mennesker framfor dyrene (om vi skal forfølge et slikt skille). Enkelte påpeker at én av disse forskjellene er menneskenes dødsbevissthet. Andre peker på tommelfingeren, som visstnok skal være særegen. Atter andre viser rettmessig til vår evne til talespråk, skrift og språklig («rasjonell») tenkning. Alt dette, kan hende, er både riktig og viktig.

Likevel mener jeg at det som særlig kjennetegner mennesket, er evnen til å glede oss over å opptre irrasjonelt og kontraproduktivt. Vi mennesker har ikke-reproduktiv sex, enten det er heterofile samleier med prevensjon, homosex, onani eller munnsex. Vi gjør stadig handlinger som vi liker selv om de ikke leder til noe håndfast resultat ut over gleden ved selve utførelsen. Vi gjør dem til og med når vi vet at de skader oss. Mange av oss oppsøker rus og risiko nettopp for å føle nytelse og spenning – selv om dette også kan føre til tidlig død eller ødeleggelse av kropp eller psyke. Vi kan gjøre alt til lek, og vi kan bevisst sabotere for det som tilsynelatende er fornuftig. Vi produserer ting for å destruere dem etterpå.

Mennesket har dessuten en sjeldent sterk evne til å opptre uforutsigbart, og vi endrer handlingsmønstre over tid. Et menneskes oppførsel kan forandre seg dramatisk i løpet av et livsløp, gjerne i utakt med hva som ville vært rasjonelt. Vi er produkter av kultur; vår tenkning programmeres med hva vi sanser og prosesserer, med folkene vi omgås og erfaringene vi gjør oss.

Likevel kan vi opptre på tvers av alt dette. Vi er sabla sammensatte vesener, skapt i dialog med alt rundt oss. Et godt menneske er sjelden helstøpt, eller hel ved. Et godt menneske er et konglomerat grodd fram over tid – via feiling og utprøving.

Sammensatt virkelighet

Autoritær tenkning og totalitært hat er i seg selv resultat av vår evne til å gjøre feil. De fleste som trår inn i hatefull retorikk i ekkokamre, vet at de er med på noe som ikke egentlig leder til noe godt. Likevel er det slik at de fleste av oss gladelig kaster oss på ensidige fiendebilder og moralistiske framstillinger av folk vi er uenige med. Dette til tross for at vi selv er minst like rotete skrudd sammen under topplokket og like mye et resultat av kultur, som de på motsatt side. Ambivalens, som er det vi egentlig burde bevisst leve i hele tiden, erstattes av klare bilder av rett og galt. Alt som burde oppleves som uklart, blir forklart gjennom enkle modeller. Nyansene forsvinner.

I virkeligheten vet vi svært lite helt sikkert. Selv vår sikreste kilde til kunnskap – naturvitenskapen – bygges kumulativt. Det er altså minst like mye gjennom feilene som gjøres som de riktige valgene, at vitenskapen bygges. Våre liv er i det store og hele i forbausende stor grad produkter av tilfeldigheter, andre menneskers avgjørelser eller påfunn, genetikk og kultur. Vår kultur, identitet, personlighet og verdier er overraskende fleksible. I møtet med en slik sammensatt virkelighet trenger vi ikke harde fronter eller skråsikre meninger for å gjøre oss trygge; det vi må akseptere, er kaoset vi er, og hvor flytende og rotete mye i og utenfor oss er. Autoritær politikk og svart-hvite virkelighetsoppfatninger er med på å overforenkle og fordreie alt det som gjør oss menneskelige.

Konstruktiv funksjon

At noen finner glede i å skape, forstå, skrive om, stille ut eller samle på kunst, er svært menneskelig. Kunstverdenen er irrasjonell; full av paradokser, og lite lønnsom eller konstruktiv på sikt. Det er en million grunner til ikke å bli kunstner, men folk blir det likevel. Kunst for kunstens skyld er noe av det mest menneskelige jeg kan tenke meg. Det er gjerne ikke-produktivt, uforutsigbart og i strid med det autoritære tenkere leter etter.

Å lete etter kunstens funksjon – enten det er et sted for provoserende samfunnskritikk eller den økonomisk innbringende nye oljen – er å redusere kunstens verdi. Det at kunst lages, sanses og forstås ut fra lysten til å gjøre nettopp det, gjør oss alle mer menneskelige. Noe av det første autoritære politikere gjør, er å stoppe den frie kunsten. Hitler, Mao og Khomeini forbød kunsten. Stalin og Mussolini bestilte kunst som programmessig skulle støtte deres politikk.

I Polen og Ungarn blander den høyreekstreme staten seg i dag inn i hva som stilles ut i museene og hva som skal få støtte, om jeg skal tro venner av meg som er kunstnere der. I Polen vil høyrepopulister kutte støtten til institusjonene (1). I det høyreradikalt styrte Ungarn støttes utelukkende eldre og kanonisert kunst, mens de yngre og radikale flykter fra landet (2). I det gradvis sloknende, sosialistiske fyrtårnet Venezuela kuttet det venstreautoritære regimet støtten til de frie kunstnerne fra de kom til makten, under dekke av at kunstnere stod for kapitalistisk tankegods (3). Caracas pleide å være kunsthovedstaden i Latin-Amerika. Nå finnes knapt noe igjen (4).

Kjernen i et autoritært politisk prosjekt er at alt som gjøres, skal ha en konstruktiv funksjon. På dette punktet har autoritære av alle avskygninger vært nesten rørende enige: De produktive menneskene som vet hva som er rett og riktig får dominere samfunnslivet. Konsekvensen blir at kunsten også må følge en gitt funksjon og støtte oppunder en front i en oppkonstruert kulturkrig. Kunsten skal ikke bare være kunst, men være kunst for et større mål.

På vårt beste

Som jeg nevnte innledningsvis havner skyttergraver stadig lenger fra hverandre. Og i store deler av verden velges våre politiske ledere fra stadig mer ekstreme fløypartier. Nettopp derfor trenger vi mer enn noensinne en kunst som viser oss at mennesket ikke passer inn i en svart-hvit argumentasjonsrekke; at vi ikke kan vurderes som entydig gode eller funksjonelle. Vi trenger kunst som er sammensatt, uventet, irrasjonell, rotete, mangfoldig, inkonsekvent, uklar og ikke-produktiv. Vi trenger kunsten som ikke gjør som vi vil. Den får vi når mange kunstnere får jobbe i frihet over tid. Den frie kunsten gjør oss mer menneskelige, og den er et våpen mot alle som prøver å redusere oss til verktøy for harde fronter og autoriteter. For det menneskelige er å være eller gjøre det.