Mellom håp og håpløshet 22.11.2024

Denne gangen kunne jeg dessverre bare få med meg en brøkdel av programmet, så jeg vil ta forbehold om at det som følger, ikke yter rettferdighet til helheten i årets utgave av festivalen. Programmet bestod – som det som regel gjør – av flere workshops i tillegg til offentlige arrangementer, performancer, og utstilling – i år hovedsakelig på Tromsø Kunstforenings midlertidige lokaler i det gamle sykehjemmet på Hvilhaug – og filmprogram på Verdensteatret Cinemateket.

Tittelen på årets utgave var «Practicing Hope». Under åpninga fortalte festivaldirektør Olga Gry Becker at formuleringa henspiller både på håp som praksis, og som noe man må kultivere, eller øve seg på, rett og slett. Jeg må innrømme at ordet håp føles vanskelig å svelge av og til – det er et begrep som misbrukes så mye i disse dager at det kan bli fristende å rømme inn i et pessimistisk tankesett bare for å bevare ens egen forstand og kritiske fornuft. Avgrunnen som åpner seg som et infisert sår mellom alt det tomme pratet om menneskerettigheter og demokrati og realitetene i den virkelige verden, er ikke akkurat et helt nytt fenomen. Men dissonansen mellom vestlige samfunns angivelig liberale, humanistiske verdier og den systematiske volden og undertrykkelsen som vi ikke bare godtar, men legger til rette for, er nå så tydelig at optimisme fort framstår som et symptom på sinnsforvirring, ondskap, idioti, eller en kombinasjon av disse.

Å snakke om håp som praksis og som noe man kan øve seg på, kan selvfølgelig også høres ut som en reint språklig øvelse, men når jeg lar det synke inn, tenker jeg at det er en meningsfull øvelse likefullt – at man i det minste forankrer håpet i arbeid, handling, teknikk og strategi. Håp er altså ikke noe som er gitt – noe man liksom «må ha» – men noe som må bygges og ivaretas gjennom praksis.

Det pågående folkemordet i Palestina danna et tydelig bakteppe for årets program, selv om det på ingen måte var et eksklusivt fokus. Det lokale aktivistnettverket Tromsø for Palestina var også offisiell samarbeidspartner i år, blant anna gjennom festivalbaren på Tromsø Kunstforening hvor overskuddet gikk til å støtte familiene til gazaværinger bosatt i Tromsø.

Hvis jeg skal nevne kort noen personlige favoritter – blant mange veldig gode og solide verk – må det nok bli Esse McChesneys billedvever Let’s Try (2023) og Badkarsbråk/Bathtub Fight (2024). Sentralt i disse arbeidene står transkjønnede kropper innskrevet i et mytologisk univers – på samme tid hverdagslige og hinsides lineær tid. I tillegg til de håndverksmessige og estetiske kvalitetene setter jeg alltid stor pris på arbeider som integrerer humor med alvor og oppriktighet – altså en humor som ikke innebærer en ironisk distansering, men som komplementerer og styrker dybden og alvoret i tematikken.

Også den syrisk-nederlandske lydkunstneren Omarleens performance A ceremony to reconcile memory with imagination på kunstforeninga var et høydepunkt for min del. Med sine mange lag av mytiske, magiske og politiske historier – reflektert i lag på lag av støy og bruddstykker av arabisk tradisjons- og popmusikk – viser A ceremony vei inn i … jeg holdt på å si en annen virkelighet, men hva betyr det, egentlig? Åndeverdenen er også vår verden, med alt det innebærer av politiske og personlige konflikter. Mystikk, ja – men ingen eskapisme.

Til sist er jeg nødt til å nevne Omar Abogabals kortfilm Voices From & To a Diaspora: Aleya (2024), et impresjonistisk portrett av en egyptisk transkvinne, filma gjennom det første året ho levde åpent som kvinne. Aleyas egne refleksjoner og dikt danner det narrative rammeverket i filmen og åpner opp skjulte dybder i kameraets potensielt estetiserende blikk. Filmprogrammet ble også runda av med en diktopplesning av Aleya selv, som rørte i hvert fall undertegnede (og flere andre i salen) til tårer. Og poenget med å nevne akkurat det? Vel, jeg har lyst til å unne meg et lite sleivspark mot mange av diskusjonene som surrer og går om «instrumentalisering» av kunsten. Den diskusjonen har av og til sin berettigelse, men ærlig talt: Kunst er først og fremst kommunikasjon før det er noe anna – og kommunikasjon forutsetter at man faktisk har noe å meddele. I den grad kunstnerisk kvalitet og relevans framstår som et motsetningspar er det et symptom på at noen – typisk større institusjoner – har rota seg borti en tematikk eller en oppgave de egentlig ikke er rusta til å håndtere på skikkelig vis. Det er ingen tilfeldighet at det er nettopp en selvorganisert og grasrotbasert organisasjon som Open Out – som har spisskompetansen man bare kan skaffe seg av å kjenne hvor skoen trykker – som viser en vei ut av den falske dikotomien mellom det viktige og det vakre.