Med «Girl Power» (2017) utforsker Linn-Mari Staalnacke hva det betyr å avbilde sterke kvinner 11.09.2018

– Bildet ble til gjennom samtaler jeg har hatt med venner fra andre land om kvinners «plass» og rolle i de forskjellige samfunnene. Vi skandinaviske jenter har mye større space til å uttrykke hva en kvinne kan være, siden vi lever i et samfunn som ikke har de samme kjønnsrollemønstrene og plikter tilknyttet disse som de fortsatt har en del andre steder. Eller i mesteparten av verden, kan man vel kanskje si. Jeg føler meg så heldig som er født i dette landet med denne friheten. Jeg passer ikke godt inn i en boks, og det er jeg ikke alene om. Det er vel derfor jeg synes det er viktig å se verdien av å snakke om dette bevegelsesrommet. Ikke minst for at man ikke skal glemme alle de andre som ikke lever med dette privilegiet. Da synes jeg det er pussig at kvinner alltid er portrettert som vakre, myke, yndige, som om de er damene til noen – de er mye mer enn det. Kvinner er folk, ikke marsipanfigurer. Kvinner er ikke ensformige. Så jeg malte nakne aggressive kvinner, som poserer, som i et fotografi, eller som i et bandbilde. Jeg synes det er fint å vise kvinner som krigerske og brutale. Jeg kjenner mange kvinner som klarer alt!

Jeg har savna å se dem på den måten – det er interessant – og ikke slik de er blitt fremstilt i den klassiske maleriske tradisjonen. Den synes jeg er kjedelig og litt rar. Kanskje er forklaringen så enkel at det er fordi det å være billedkunstner tradisjonelt har vært et mannsdominert yrke? Men jeg jobber ikke bare med dette, altså. Jeg viser bare ett bilde på Høstutstillingen, og da kan det kanskje virke litt konsentrert. Men så er jo feminisme også humanisme, eller likestilling for alle uavhengig av kjønn, legning, etnisitet og så videre. Girl Power (2017) var egentlig bare en arbeidstittel, men nå stiller jeg det jo ut, så det vel blitt tittelen. Jeg liker egentlig ikke å legge ord på verket, jeg forstår at en tittel kan være en knagg for betrakteren, men jeg liker ikke så godt å skrive om det. Hodet skal være aktivert, men jeg jobber med et visuelt språk. Det kan kanskje høres litt hippie ut, men jeg vil ikke at ordene skal «ta over» arbeidet. Jeg liker ikke verkstekster proppfulle av fremmedord for å forsvare det. Verket skal tale for seg. Og dette verket er grovt. Landskapet kvinnene står i er et enkelt landskap. Også kvinnene er malt med grove trekk. Jeg liker å male med den friheten. Poenget er ikke å bli flink til å male en sky, jeg jobber med ting på en annen måte. Jeg synes det er viktig å vise at vi kan oppføre oss sånn også; ikke gjøre oss så pene, når vi jo er så mye mer. Jeg liker ikke forventninger, heller. Alt er mye mer interessant når det viser sine såkalte feil og mangler. Perfekte ting er kjedelige, det er gjennom feil at ting utvikles.