Med et brak, kløyves himmelhvelvingen 15.10.2021 Høstutstillingen

Kim Hankyuls installasjon The Tempest (2021) etterligner lyn og torden ved hjelp av motoriserte armer som slår mot store, hengende stålplater av ulike tykkelser. Blinkende lyspaneler iscenesetter lyn i etterkant av slagene. Mikrofoner fanger lyden, som spilles tilbake i et endelig, massivt crescendo. På litt over tre minutter er det hele over.

I antikken var den rådende oppfatningen at verden var bygget opp av fire grunnelementer: luft, ild, vann og jord. Atmosfæren var tenkt å bestå av de tre første (luft, ild og vann). Følgelig måtte alle atmosfæriske fenomener, slik som lyn- og tordenvær, være et resultat av interaksjoner mellom disse. Aristoteles hevdet rundt 350 fvt. at torden forårsakes av at tørre partikler fanget i skyer presses ut av kondensering. Når disse partiklene antennes av ild i atmosfæren, lyner det. Slik konkluderte Aristoteles med at lyn alltid forekom etter torden.

I dag vet vi, takket være måleinstrumenter og vitenskapelige undersøkelser av elektrisitet, at det kausale forholdet er motsatt av hva Aristoteles hevdet: Torden forårsakes av lyn. Vanndråper i en sky beveger seg oppover med luftstrømmer og blir til iskrystaller eller hagl. Noe av haglet blir tungt og faller ned igjen, hvorpå det kolliderer med mindre ispartikler, slik at negativt ladede elektroner overføres til haglet. Det oppstår et elektromagnetisk felt fordi øvre del av skyen blir positivt ladet og nedre del negativt. Ledere i skyen strekker seg mot positivt ladede punkter på bakken, og den første lederen som får kontakt, skaper en utladning – det voldsomme lysglimtet vi kaller lyn. Lynet varmer den omliggende luften slik at det oppstår kraftige sjokkbølger. Vi hører sjokkbølgene som brak eller smell, avhengig av hvor langt unna vi befinner oss.

Når Hankyul iscenesetter lyn og torden ved hjelp av en motorisert mekanisme, gjør han det overtydelig for oss at det ikke er naturfenomenet lyn- og tordenvær som reproduseres, men den lydlige og visuelle effekten. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det lyner og tordner ute dersom installasjonen hadde vært godt skjult, eller dersom man oppholder seg i et annet rom enn hvor man hører lyden. I et slikt tilfelle, er det slettes ikke sikkert at kunnskap om elektromagnetisme ville gitt oss grunn til å tro at vi observerer en iscenesettelse.

Ifølge Platon, er all kunstnerisk virksomhet etterligning, på gresk mīmēsis. I bok 7 av den sokratiske dialog Staten (ca. 375 fvt.) skisserer Platon sin berømte «huleligning». Han ber oss om å forestille oss mennesker som er holdt fanget siden barndommen i en hule, holdt fast slik at de ikke kan snu hodet, med blikket festet i en vegg. Bak fangene finnes et bål som projiserer skygger av dukker og gjenstander. Platon hevder at de aller fleste fangene ville tatt det for gitt at skyggespillet er virkeligheten, selv om den i realiteten bare er et utsnitt, en iscenesettelse. De færreste av fangene ville vært i stand til å forestille seg noen annen virkelighet enn skyggespillet; de kjenner tross alt ikke til annet enn det de ser på huleveggen.

Det blir sagt at «hulelignelsen» er ment å understreke viktigheten av utdanning for individet – og for samfunnet – ettersom sanseapparatet vårt ikke gir oss tilstrekkelig med kunnskap om verden. De færreste av oss legger mye energi i å undersøke det vi allerede antar å være ekte eller sant basert på tidligere erfaringer.
Slik jeg ser det, er The Tempest en påminnelse om at det vi ser og hører, ikke nødvendigvis trenger å bero på de årsakssammenhengene vi kjenner og tar for gitt. Det er òg en betimelig påminnelse om samtidens mange teknologiske skyggespill – fra «deepfakes» til falske nyheter, eller til og med algoritmene som rangerer innholdet i feeden – som alle påvirker hvordan vi ser og forstår verden og hverandre.

Kampen om å få flest likes og følgere i sosiale medier har ført til at mange uttrykker seg skråsikkert og polemisk. Kanskje ville ytringsklimaet vært tjent med at flere valgte en mer ydmyk tilnærming som i første rekke forsøker å forstå hvorfor motparten ser verden annerledes enn en selv, heller enn å umiddelbart insistere på egne observasjoner som universelt gyldige?