«Med desperate tider kommer desperat kunst, sies det. Men vår tid er en annen, og hinsides den slags lakoniske konstateringer» 05.09.2024 Høstutstillingen

Vi er i skikkelig trøbbel nå, og under et felles press hvor det ikke er særlig rom til å gruble over hva man kan og skal bruke det å være kunstner til – det gir seg selv når menneskeheten muterer til troll foran øynene våre og hver nyhetssending frarøver oss enda litt mer av det som gjør oss til anstendige folk. Aktivismen og den direkte henvendelsen går fort fra plikt til nødvendighet, og selv her på berget er vi aldri lenger unna full krig enn en drøy time.

Mange vil, under normale forhold, føle seg kallet til å markere menneskeskapte katastrofer, selv om kunstneren som aktivist og meningsprodusent i beste fall ender opp som St. Georg foran dragen – denne øvelsen som krever et rent hjerte og edle hensikter. Hvis ditt engasjement da er et karrierestrategisk grep for å sikre tilstedeværelse og oppmerksomhet i offentligheten, vil dragen få en lett jobb. Men dette er ikke normale forhold, og vi forholder oss ikke til en isolert katastrofe her. Hvis du ikke kjenner på et genuint sinne og fortvilelse, følger du enten ikke med på hva som foregår, eller så er du en del av problemet. Dette er situasjonen nå, idet nasjonalstaten viskes vekk til fordel for et åpent marked, og den overordnede planen blir tydelig: demokrati for de rike, diktatur for de fattige. At vi alle blir holdt som gissel, og at konsekvensen av kapitalisme er fascisme, skulle ikke være en kontroversiell ting å si lenger.

Jeg skal, i den forbindelse, si noe kort om to verk som har noe på hjertet i denne tiden. Det første er A Random 13 Minutes (2023) av Israa Mahameed (f. 1986) – en video uten billedmateriale, kun en svart skjerm og et lydopptak av kunstneren i telefonsamtale med moren sin i Nablus i Palestina, bokstavelig talt med full angrepskrig rett utenfor døren. Det andre, WHOEVER (2024) av Serina Erfjord (f. 1982), er en brodert gjengivelse av operasjonstavlen på Al Awda-sykehuset i Gaza i november 2023, hvor oversikten over pasienter er visket vekk til fordel for en anmodning til den siste som forlater stedet om å fortelle at de gjorde hva de kunne. Heller ikke her er det noe særlig visuelt material å forholde seg til, men det trengs heller ikke.

Dette er neppe de siste arbeidene vi kommer til å se som adresserer det som foregår i Gaza, og de gir et hint til en estetikk i opposisjon: billedkunstnere som innenfor et tyranni av visuell overload og desinformasjon blir nødt til å bruke ord – både for å orientere seg og for ikke å bli misforstått. Denne visuelle tilbakeholdenheten kan selvfølgelig være motivert av flere faktorer, men disse arbeidene ville neppe blitt lagd av noen som ikke er billedkunstner. De er også en advarsel om at kunsten slik vi kjenner den, fort kan være en utopi. Det kan bli nødvendig å finne en utilgjengelig øy og sette poteter rett som det er. Selvfølgelig oppstår det en del friksjon hver gang kunstverden kommer for nær det som er svært virkelig. Israa Mahameeds 13 minutter lange hverdagssamtale med moren mens artilleriet pulveriserer naboskapet, er urovekkende udramatisk, og illustrerer ikke bare menneskets tilpassingsdyktighet, men trenger seg tett innpå med denne dypest sett fullstendig absurde kontrasten. Hvis du fortsatt er helt den samme etter å ha overhørt denne samtalen, er du virkelig hinsides all hjelp.

Serina Erfjords trang til å oversette bildet av operasjonstavlen på Al Awda-sykehuset til et møysommelig håndarbeid, er å forstå som en faktisk tvang. Det er ofte vanskelig, og en sykt hard jobb, å skulle være et fungerende anstendig menneske uansett, men det er under press dette blir særlig tydelig. Det er en kollektiv nerve som er blitt betent, og vi kan se det nå: En kunstners jobb er ikke nødvendigvis å ta stilling til alt mulig – men det kan være nødvendig å ta stilling til det eneste som er mulig. Det vil bli nødvendig å finne nye veier. Veier hvor de ikke kan følge oss.