Livets sykluser er et omdreiningspunkt i kunstnerskapet til Øyvind Johnsen. Selv holder han stadig høyt tempo, sine 74 år til tross.

Ut i gresset, inn i lyset, ned i mørket. Tekst av Beate Petersen.

Øyvind Johnsen og fotografiet Kysset under monteringen av utstillingen «Øynene lukket – Øynene åpne» i Visningsrommet USF i Bergen i februar.

Halvveis ut i Øyvind Johnsens video Absence Present (2015) ser man et mørkt, glitrende vann der den omkringliggende skogen speiler seg i overflaten. En kvinne og mannsstemme snakker vekselvis, én setning hver. «Og det er sommer. Vi går innover i skogen, til vannet. Og vi stiger uti. Omsluttes. Så mildt, så mykt. Er i lyset. Frydefullt. Ser ikke ned. For under oss er mørket. I oss og under oss. Under er mørket. Alltid.»

Tekstutdraget er beskrivende for Johnsens arbeider. I videoene hans er det en sterk forbindelse mellom kropp og natur, lys og mørke, fødsel og død. I de knivskarpe, ofte blendende vakre videobildene går han ekstremt tett på sine motiver – øyne, hud, føtter, vann, gress, blader og blomster. Bilder legges lag på lag, som minner som flyter i hverandre. Drømmer sidestilles med reelle, fysiske erfaringer.

«I Øyvind Johnsens video blir bilder av skogbunn og havflate og bilder av naken pustende menneskehud metaforiske uttrykk for en indre sammenheng i universet. Også her dreier det seg om døden og kjærligheten, med visse makabre innslag som minner om David Lynch og Peter Greenaway», skriver Siri Meyer allerede i 1989 i en anmeldelse av gruppeutstillingen «Videokunst 89», som Johnsen deltok på.(1)

Mer enn tretti år senere er denne beskrivelsen like relevant.

– Jeg er nært knyttet til det vi kaller natur, til alt det vi er del av og avhengig av og som representerer alle aspekter av livet, forklarer Johnsen.

– Det som vokser og visner, årstidene, de ulike tidene på døgnet, føttene i gresset, solen rett imot, månen og stjernene over oss. Det har også alltid vært mye mørke, livet er ikke bare fuglekvitter i skogen. Jeg har vært tro mot det som har levd dypt i meg. Og jeg synes det er viktig å gi uttrykk for det store spennet i livet, og kople det til årstidene og naturens vekslinger.

Jeg har vært tro mot det som har levd dypt i meg. Og jeg synes det er viktig å gi uttrykk for det store spennet i livet, og kople det til årstidene og naturens vekslinger.

Øyvind Johnsen, Light/Relic (2015). Funnet fotografi, 125 × 164 cm.

To livshendelser har satt dype spor. Begge foreldrene omkom da huset deres brant på slutten av 1970-tallet. Og Ketil, den eldste broren, døde av lungekreft det året han skulle ha fylt 60. Absence Present tar utgangspunkt i dette.

– Arbeidet startet med en drøm om at jeg fant igjen Ketil, han lå innunder en skrent, halvveis begravet i sand. Men jeg så føttene hans og forstod at det måtte være ham. Og jeg ble så glad, selv om han var død. Drømmen var så virkelig at den like gjerne kunne vært noe jeg hadde opplevd i våken tilstand. I en annen drøm som jeg refererer til i samme video, står jeg ovenfor huset der mor og far døde og ser faren min nedi hagen. Jeg sier at han er blitt tynn. Han svarer: 10 kilo. Så løfter jeg ham opp og bærer ham hjem. Den drømmen er jeg takknemlig for, det ligger en form for forsoning i den.

Drømmer er veldig viktige for meg. Før elektrisiteten kom, før TV-en kom, snakket folk sammen. Drømmene må ha vært noe som levde sterkt i mennesket, og som de la mye betydning i. For meg tror jeg interessen for drømmer ble vekket da foreldrene mine døde og barnene mine ennå var små, og jeg kunne oppleve mareritt der jeg var totalt hjelpeløs.

– Fotografiet Light/Relic (2015), som du nå stiller ut i et stort format i Bryne Kunstforening, og som du også bruker i videoarbeidet Absence Present, viser barn på en strand som strekker seg etter moreller i et tre. Motivet er badet i et nesten unaturlig hvitt lys. Samtidig er det noe veldig sørgmodig, nesten illevarslende i dette bildet, opplever jeg – som om det bærer i seg en påminnelse om at dette ikke skal vare, at så lyst kan ikke livet være.

Øyvind Johnsen, stillbilde fra Absence Present (2015).

Drømmer er veldig viktige for meg. Før elektrisiteten kom, før TV-en kom, snakket folk sammen. Drømmene må ha vært noe som levde sterkt i mennesket, og som de la mye betydning i.

Selv har jeg ikke tenkt at det er sørgmodig. Men det er mulig at bilder som tilsynelatende uttrykker lykke, bærer i seg noe mørkt. Det var far som tok bildet, han var en god fotograf. Bildet fant jeg i et skap i det nesten nedbrente huset, sammen med mange andre fotografier og negativer. De luktet intenst av brannen, og det tok lang tid før jeg visste hva jeg skulle bruke dem til. For meg er dette bildet først og fremst en hyllest til livet. Samtidig er det noe trist over det fordi broren min, Ketil, er der.

– Selv om du i arbeidene dine går tett på bladverket, blomsterkronene, den våte jorden, fremstår naturelementene som sinnbilder mer enn natur. Jeg opplever også at måten du bruker gamle svarthvite fotografier på, gjør at de fungerer mer som hukommelsesavtrykk enn som dokumentasjon?

– Hukommelsesavtrykk er et fint ord, det er første gang jeg hører det. Men det er vel dét jeg driver med. Jeg legger inn lag på lag, inklusive drømmer, og lar alt være tilsynelatende flytende. Kronologi er for dem som tenker i rett linje. Selv bryr jeg meg ikke om det. Jeg tenker, prøver ut, vraker, leter, trekker inn noe nytt, lar elementer modnes. På den måten, gjennom intuisjon, kan videoen plutselig få en form som er logisk og som fungerer.

Tidligere har jeg sagt at å jobbe med video er som å legge et puslespill der man begynner med 10 000 biter og sitter igjen med 1 000, som er den ferdige videoen. Nå tenker jeg at en heller kan se for seg et flerdimensjonalt puslespill, fordi tid er en avgjørende del av det hele. Alt henger sammen, det å bli gammel, og det å jobbe med video. Det flerdimensjonale puslespillet er også livet mitt.

Det personlige og litterære

I 1966 begynte Øyvind Johnsen på det som den gang het Bergens Kunsthåndverksskole.

– Det var den eneste kunstutdanningen i Bergen den gangen, og jeg gikk på det som het reklamelinjen. Der bygget Asbjørn Brekke opp et grafikkverksted, som noen av oss tilbragte mye tid i. Og vi tegnet croquis og akt med Olav Herman Hansen som lærer.

Etter avsluttede studier flyttet Johnsen til et småbruk i Vinje. Han var 22 år gammel og nygift, kona var keramiker.

– I Vinje var vi omgitt av årstider og natur. Men det var tøffere å klare seg enn vi hadde sett for oss, og jeg begynte å jobbe frilans som fotograf og journalist for Telemark Arbeiderblad. Senere sa jeg ja til en fast stilling i Varden, med ansvar for hele Vest-Telemark. Men den jobben sa jeg opp etter kort tid fordi jeg forstod at jeg aldri kunne bli kunstner om jeg fortsatte.

I 1981, mens han fortsatt bodde i Vinje, var Johnsen hospitant på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i Oslo, hvor han blant annet studerte tegning hos Ørnulf Ranheimsæter og Hans Normann Dahl. Tre år senere ble han skilt, og flyttet tilbake til Bergen.

– Der tok jeg alle mulige strøjobber. I en periode var jeg kirkegårdsarbeider på dagtid og korrekturleser på kveldene. Senere fikk jeg jobb på en psykiatrisk institusjon, i en strengt bevoktet sikkerhetsavdeling, med pasienter som hadde en voldelig forhistorie. Arbeidet preget meg sterkt, jeg klarte ikke å jobbe kunstnerisk og ble ganske motløs. En dag ble jeg slått ned, jeg kan nesten si heldigvis, og ble flyttet over til en roligere avdeling.

Hendelsen fikk ham til å revurdere sin livssituasjon, og han oppsøkte Morten Krohg, som var rektor på Vestlandets Kunstakademi.

– Han tilbød meg en ettårig hospitantplass. Jeg fikk til og med et stipend, jeg tror det var på 20 000 kroner, som var mye penger på den tiden. Å begynne der var som å komme inn i et slags lykkeland.

På denne tiden arbeidet Johnsen med foto, tegning, maleri og grafikk. Men da Krohg inviterte en nederlandsk gjestelærer til å holde et kurs i Video8 – et analogt format med langt bedre kvalitet enn VHS – meldte Johnsen seg på. Det ble skjellsettende.

– Jeg ble fullstendig fanget av video som medium. Jeg har alltid vært opptatt av film. Jeg har også alltid likt å fortelle historier. I video fant jeg mulighet til å si noe om det å være i livet, i tiden, i sin store kompleksitet, og det langt mer enn når jeg stod ved staffeliet og lagde bilder i tradisjonell forstand.

– Samtidig kunne du trekke veksler på det du hadde gjort før?

– Ja, jeg var vant til å nærme meg virkeligheten gjennom kameralinsen. Fra mørkeromsarbeidet og tegningen tok jeg også med meg en fingerspissfølelse for de fine valørene og nyansene.

– Den måten du vever livet sammen med kunsten på og tar for deg de store eksistensielle spørsmålene, er det noe du har gjort hele tiden? Eller har det noe med alder og generasjoner å gjøre?

– Jeg har alltid befattet meg med grunnleggende elementer i livet. Jeg har også likt å lage bilder i serier. Tidlig på 1970-tallet lagde jeg for eksempel seks små tresnitt som begynte med unnfangelse og endte med et menneske som faller til jorden. Jeg har også hele tiden jobbet tett på naturen. Og jeg har vært opptatt av det litterære. På 1970- og 1980-tallet var ikke dét spesielt populært. Kunstlivet var den gangen dominert av folk på venstresiden, og mange viste lite forståelse for det litterære og personlige.

Foto- og videoarbeidene kastet heller ingenting av seg. Jeg stilte ut, fikk gode kritikker, men måtte fylle 60 før jeg fikk stipender. På 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet var jeg i ferd med å gi opp hele kunstprosjektet mitt. Men så, i 2007, etter at jeg hadde falt ned fra en stige og mye var tungt, bestemte jeg meg for å kutte ut alle pengejobber som ikke hadde med foto og video å gjøre. Etter hvert fikk jeg en deltidsjobb som fotograf på et museumssenter. Og jeg gikk i gang med Kort møte-videoene mine (2007–), som er en serie samtaler med kunstnere i forskjellige aldre, der de forteller om livet og kunstnergjerningen. På det mellommenneskelige planet syntes jeg ofte at kunstmiljøet kunne være fattig. Man snakket lite om hva man var opptatt av. Dette prosjektet var en måte å etablere en samtale på.

Øyvind Johnsen, stillbilder fra Øynene lukket – Øynene åpne (2020).

– Også her bygger jeg opp motivet lagvis, og så går jeg inn og ut av de ulike lagene. På den måten vil jeg trekke folk inn og ut av ulike opplevelser av virkeligheten. Det er litt som da jeg la negativer oppå hverandre i mørkerommet for å si noe om gjennomskinnelighet og tid som drar i ulike retninger.

En saktere tid

I dag er Johnsen en aktiv kunstner, sine 74 år til tross. Høsten 2020 viste han foto og video på Hordaland Kunstsenter og i vinter på USF i Bergen. I slutten av mai åpnet utstillingen «Dialogar» i Bryne Kunstforening. Samtidig viser han videoen Lokalt 2015 og en stor fotomontasje i Kunstgarasjen i Bergen. Montasjen har tittelen Nære (2021) og er en hyllest til kunstbyen Bergen og billedkunstnerne der, med avstikkere som også favner Johnsens liv som kunstner, sønn, far og bestefar.

Øynene lukket – Øynene åpne (2020) er Johnsens seneste videoarbeid. Det er et slags filmatisk essay, som blant annet handler om kontraster og transparens.

– Også her bygger jeg opp motivet lagvis, og så går jeg inn og ut av de ulike lagene. På den måten vil jeg trekke folk inn og ut av ulike opplevelser av virkeligheten. Det er litt som da jeg la negativer oppå hverandre i mørkerommet for å si noe om gjennomskinnelighet og tid som drar i ulike retninger. Men jeg er forsiktig med effektene og prøver å begrense meg. Jeg lytter til min egen puls og pust når jeg redigerer. Uten dette ville ikke videoene ha tatt tak i folk på den måten de gjør. Ting må ikke skje for fort.

Pulsen, ånderettet, gjenspeiles også i lydsporet i filmene hans. I dialogene som han implementerer i sine siste tre filmer, lest av Beate Rostin og Per Christian Magnus, lar han tidvis fortellerstemmene gli over i hverandre, slik bildene også gjør det. Han bruker også ofte ganske mektig musikk: Gustav Mahler, Giuseppe Verdi, Gabriel Fauré.

– Tidligere, fra starten og inn på 2000-tallet, lot jeg ofte følelsene renne av med meg, og la inn musikk mens jeg beveget meg ut i gresset, inn i lyset, ned i mørket. Men jeg er blitt veldig bevisst at jeg ikke skal misbruke dette. Musikk kan være forførerisk, sette oss i stemning, dra oss inn i noe. Men i det jeg har gjort den senere tiden, er ikke musikken en effekt, men noe som er integrert i et tankesett eller i ting som blir lest. I Absence Present knytter jeg passasjen O Mensch fra Mahlers 3. symfoni til Ketils fot og barna på stranden. Det korte partiet ble for øvrig videreutviklet av to lydteknikere og brukt som lydbilder i resten av videoen. Og i Øynene lukket – Øynene åpne bruker jeg Verdis Requiem, men ikke direkte. Først spiller jeg et utdrag, deretter drøftes bruk av musikk i film og video.

Johnsen ønsker å bruke tid på arbeidene slik at tanker og skisser kan modnes og utvikles i sitt eget tempo. Øynene lukket – Øynene åpne brukte han for eksempel syv år på. Han prøver også å unngå deadlines. Et unntak var da Lokalt 2015 ble laget på noen få døgn.

– Da opplevde jeg at øynene mine var nærmest rektangulære, i størrelsesforholdet 16:9. Når jeg gikk ut i hagen om natten for å trekke luft, så jeg alt i firkanter. Men generelt er det viktig å ikke ha det for travelt. Som pensjonist har jeg hele døgnet tilgjengelig. En tenker gjerne at tiden løper fra en når man blir eldre. Men slik er det ikke for meg. Når jeg har det bra, er det faktisk motsatt. Tiden går langsommere. Jeg kan oppleve mer på to minutter nå enn på en halvtime før. Jeg er veldig til stede i alt som er, og sanser intenst. Jeg opplever også stillheten sterkere.

Jeg tenker at det kommer noe godt ut av det meste, nesten uansett hvor voldsomt det har vært – som at jeg falt ned fra en stige, ble slått ned på jobb, eller gikk inn i restene av mors og fars hus noen dager etter begravelsen, og fant nesten uskadde fotografier.

Jeg tenker at det kommer noe godt ut av det meste, nesten uansett hvor voldsomt det har vært – som at jeg falt ned fra en stige, ble slått ned på jobb, eller gikk inn i restene av mors og fars hus noen dager etter begravelsen, og fant nesten uskadde fotografier.

Alt kan ikke sies direkte

– Jeg vil gjerne at vi til slutt snakker litt om Pass Over fra 2013, som jeg opplever som litt annerledes enn mange av dine andre arbeider, kanskje fordi den tar for seg en helt konkret historisk hendelse. Videoen, som jeg synes er utrolig gripende, består av bruddstykker eller episoder – og begynner med å utrede ordet smerte. Sakte faller brikkene på plass, samtidig som det hele tiden hintes til noe som ikke sies. Hvordan ble den til?

– Jeg var i Balestrand for å tegne, og bodde i huset mormoren min vokste opp i. En solfylt ettermiddag kjedet jeg meg og plukket frem en liten dagbok i et bokskap. På det stedet der dagboken så ut til å ha blitt åpnet mange ganger, var det en annen håndskrift. Året var 1896, måneden august. Her gjenforteller en 19 år gammel «guvernante» i huset en tragisk kjærlighetshistorie om et ungt par som i stor fortvilelse flyktet fra Tyskland fordi de ikke fikk gifte seg med hverandre. Grunnen var at kvinnen var jøde. De endte opp på Stalheim Hotel mellom Voss og Sognefjorden, og levde der inkognito helt til høsten kom og hotellet skulle stenge. De bestemte seg da for å avslutte livet, og kjøpte to evolvere. Han døde, hun overlevde.

Jeg ble veldig grepet av denne historien. Tilbake i Bergen fikk jeg historien verifisert i artikler i Bergens Tidende og i rettsavhør og avskrift av selvmordsbrevet i Statsarkivet. Men fortellingen ble liggende i mange år. Jeg opplevde det som et veldig stort prosjekt, som involverte så mye: smerte, tapte muligheter, det jødiske kontra det kristne. Men så, i 2010, i forbindelse med en Kort møte-samtale i Berlin med Randi Nygård, fikk jeg noen dager til overs. På morgenen skjær torsdag dro jeg ut til Jüdischer Friedhof Berlin Weißensee, som er den største jødiske gravplassen i VestEuropa. Her gjorde jeg video- og lydopptak. Dermed var jeg i gang.

I denne filmen trekker jeg for første gang inn andre mennesker. I tillegg til kvinnestemmen som leser om begrepet smerte, hører vi utdrag fra dagboken og selvmordsbrevet. Det leses også et dikt av Dagny Juell, vi hører Magdalena Kožená synge og Jutta Morgenstern spille et fiolinstykke av Ketil Hvoslef, knyttet til smerte. Og vi blir kjent med etymologien i det vakre ordet ande, som betyr både pust og liv.

– Du innlemmer dessuten et opptak med den tyske forfatteren W.G. Sebald, som beskriver det umulige i å skulle skildre forfølgelser, nedverdigelse og utryddelse av minoriteter. «Du må heller overbevise leseren om at dette er noe du er deg bevisst, uten at du beskriver det på annenhver side», sier Sebald.

– Ja, Sebald fremholder at en kan ikke fortelle om det mest forferdelige. Man kan bare nærme seg disse tingene indirekte. Dette hjalp meg veldig da jeg skulle sy sammen Pass Over. Den «sebaldske metoden» er også noe jeg trakk inn i dialogen i Øynene lukket – Øynene åpne.

Øyvind Johnsen. Stillbilder fra Pass Over (2013).

Jeg befatter meg med noe som er dypt menneskelig. Selv frykter jeg ikke døden. Men jeg gleder meg heller ikke. Og jeg tror ikke på noe etterpå.

– I en tekst om arbeidene dine skriver kunstneren Marianne Morild at det mørke lyset er noe som kjennetegner filmene dine: «Kanskje noen ville kalle det melankolsk – men jeg tror at det egentlig er noe annet. Det er en eldgammel erkjennelse som tilhører tidebønnen: ‘Midt i livet, er vi i døden’. Men ikke bare er det mørke lyset en påminnelse om at vi skal dø. Det er også et begrep som brukes i det russiske ikonmaleriet, og som betegner det guddommelige lyset som trenger gjennom lag på lag av mørke.» (2) Er det et religiøst aspekt i arbeidene dine?

– Jeg er svoren ateist, og det guddommelige i meg må i så fall være det lyset som gir optimisme. Jeg er heller ikke så opptatt av døden. Men døden har berørt meg veldig sterkt. Vi unnslipper ikke det som er mørkt, og som er knyttet til tungsinn. Det er dette jeg henviser til i Absence Present, med de som går ut i vannet og omsluttes av det myke, mens det under dem er et stort mørke. Jeg befatter meg med noe som er dypt menneskelig. Selv frykter jeg ikke døden. Men jeg gleder meg heller ikke. Og jeg tror ikke på noe etterpå.

– Helt til slutt, et litt mer pragmatisk spørsmål: Det er 55 år siden du begynte på Bergen Kunsthåndverksskole. Hvordan har kunstscenen endret seg på disse årene, synes du?

– Jeg følger stadig ganske godt med, og tenker at dagens kunstnere har stor bevissthet om teknikker og medier, og er svært reflekterte. Kunstscenen er også mye mer mangfoldig enn da jeg trådte inn på den. Da jeg var ferdig på skolen, var Vestlandsutstillingen den store begivenheten i tillegg til Festspillutstillingen. I dag finnes det mange flere arenaer, og nye uttrykk har dukket opp, som for eksempel performance, som jeg er veldig begeistret for, og som jeg opplever har mange likhetstrekk med videokunst. Men kunstscenen er også blitt veldig profesjonalisert. Da jeg var ung, var vi mer self-made. Det var nok også en større åpning for at de ensomme, originale sjelene kunne komme frem og vise ansikt. Selv om mange unge kunstnere i dag har kunsten som livsprosjekt, er kunst bare én av mange måter å nå ut i offentlig heten på. Før hadde vi bare trykte medier og radio. Likevel tenker jeg at kunsten er enda viktigere nå enn før. Det står mer på spill.

Meyer, Siri (1989), «En annen virkelighet», Bergens Tidende, 15. februar 1989.
Morild, Marianne (2021), «Det mørke lyset»; tre tekster om Øyvind Johnsens videoer, 1988–2021.

Livets sykluser er et omdreiningspunkt i kunstnerskapet til Øyvind Johnsen. Selv holder han stadig høyt tempo, sine 74 år til tross. 20.08.2021 Intervju

Ut i gresset, inn i lyset, ned i mørket. Tekst av Beate Petersen.