I 2018 ble Liv Bugges kunst­prosjekt To accept theirs, to make it mine, to wish it for myself, som var bestilt av KORO – Kunst i offentlige rom, ferdigstilt ved høysikkerhetsfengslene Eidsberg og Ullersmo. Selve utsmykningen av fengslene er kun tilgjengelig for innsatte og ansatte. Den består av 76 bronse­avstøpninger av funne spor etter tidligere innsatte – inskripsjoner og slitasje på fengsels­veggene – samt to støpte betongvegger i luftegårdene, der over­flaten holder en temperatur tilnærmet lik menneskehudens, 34 grader. I tillegg eksisterer verket i form av en bok og en film som Bugge har laget i samarbeid med en gruppe innsatte og kunstnerkolleger.Tekst av Liv Brissach.

Fra To accept theirs, to make it mine, to with it for myself (2018). KORO-prosjekt ved Ullersmo og Eidsberg fengsel. Foto: Istvan Virag.

Liv Brissach: Hvordan forholder kunstprosjektet seg til ideer om forsvinning, eller det å ta bort noe?

Liv Bugge: Min inngang til dette prosjektet var å se på fengselet som et slags forsvinningsnummer, hvor det som betraktes som sosiale problemer – altså mennesker – fjernes fra samfunnet. Jeg har jobba med undersøkelser knyttet til hvordan de usynliggjorte allikevel tyter inn i bygningskroppen eller skriver seg inn i overflatene gjennom berøring. Jeg har tenkt på fengselsarkitekturen som samfunnskroppens hud, en grense mellom innenfor og utenfor, og undersøkt hva betydningen av å berøre denne huden kan være.

Jeg har ikke tatt bort noe, men har heller sett på spor etter de som er blitt tatt bort. I et fengsel befinner man seg i marginen, eller på det jeg har kalt et paranormalt sted – bortenfor eller ved siden av normalen. Fra dette stedet kan man til dels se det som er innenfor, majoritetssamfunnet, på en annen eller ny måte.

Delen av verket som er permanent installert, befinner seg utelukkende i det marginale. Det er jo ikke tilgjengelig for normalen. Det er interessant med tanke på hvordan man tenker på kunst og hvilke oppgaver kunst har.

Fra To accept theirs, to make it mine, to with it for myself (2018). KORO-prosjekt ved Ullersmo og Eidsberg fengsel. Foto: Istvan Virag.
Jeg lurte først på om dette var en type «mannlig» energi, en macho-greie, men etter å ha snakket med folk som jobber i kvinnefengsler, hørte jeg at de opplevde det samme. Så det handler nok mer om hva som skjer med et menneske når man stenger kroppen inne.
Liv Bugge, To accept theirs, to make it mine, to with it for myself (2018). Stillbilde 16 mm-film, 20:08 min. Foto: Marte Vold.

Brissach: Du jobba ganske tett med en gruppe innsatte. Hvordan startet dette samarbeidet, og hvordan fant dere hverandre?

Bugge: På Ullersmo jobba jeg med mer eller mindre samme gruppe over to år. En dyktig fritidsleder som heter Kjetil Kristiansen, som hadde veldig god kontakt med de innsatte, hjalp meg med å spørre folk han tenkte kunne være interessert i å delta. På tross av litt utskiftninger var denne gruppen både med på å spore opp tegn etter tidligere innsatte, lage filmen og skrive tekster til boka som ble utgitt til slutt. Sporingsarbeidet var veldig konkret, og det var også det vi gjorde aller først for å bli kjent. Så ble filmen laget gjennom et workshop-format etterpå. Det var spesielt et par langtidsinnsatte som bidro kontinuerlig. De sa på et tidspunkt at det var «veldig ålreit å ha navnet sitt på noe annet enn dommen sin».

Eidsberg var bare et lite fengsel da jeg startet og hadde akkurat tatt over for Oslo fengsel Avdeling A, den såkalte Botsen. Vi tok derfor med en del historikk fra Oslo fengsel, både fordi mange av de innsatte og ansatte kom derfra, og fordi fengselet var så å si nytt.

Delen av verket som er permanent installert, befinner seg utelukkende i det marginale. Det er jo ikke tilgjengelig for normalen. Det er interessant med tanke på hvordan man tenker på kunst og hvilke oppgaver kunst har.

Brissach: Siden hverken Ullersmo eller Eidsberg har kvinnelige innsatte, vil den permanent installerte delen av verket hovedsakelig oppleves og erfares av menn. Har du noen tanker rundt det?

Bugge: Majoriteten av innsatte i Norge er jo menn. Jeg merket en slags innestengt energi blant de jeg jobba sammen med som jeg aldri har opplevd før, en veldig spesiell fysisk energi. Jeg lurte først på om dette var en type «mannlig» energi, en macho-greie, men etter å ha snakket med folk som jobber i kvinnefengsler, hørte jeg at de opplevde det samme. Så det handler nok mer om hva som skjer med et menneske når man stenger kroppen inne.

Jean Genets halvt selvbiografiske bok Tyvens dagbok [1949] var en inngangsport til prosjektet. I tillegg til stumfilmen hans Un chant d’amour [1950] ble den et slags utgangspunkt for arbeidet vi gjorde sammen (1). Det bygde på en tanke om at språkliggjøring kan bevege seg gjennom berøring, og at fengselsveggen er en del av den berøringen. Det vil si at materialene tar del i en type kommunikasjon. Det har ikke vært uttalt i arbeidet mitt i fengslene, men det finnes en slags erotikk der, som går på berøring og tilstedeværelse. Uten å projisere noen form for queerhet over på de folka jeg jobba med, vil jeg si at jeg selv gikk inn i prosjektet med interesse for queer-historie. Med tanke på at homofili har vært kriminalisert, finnes det en slags gjenkjennelse av min egen historie i den kriminelle figuren. Det var en viktig inngang: å jobbe med et slags utenforskap.

 

Liv Bugge, To accept theirs, to make it mine, to with it for myself (2018). Stillbilde 16 mm-film, 20:08 min. Foto: Marte Vold.
Fengselet er jo et ganske tydelig forsvinningsnummer i og med at folk blir borte fra samfunnet.

Brissach: Genet var en utrolig fascinerende karakter som selv bevegde seg inn og ut av fengsel. I tillegg til at han skrev manus, bøker og lagde film, så reiste han til i Libanon for å støtte palestinske soldater, og ble invitert til USA av Black Panthers på 1970-tallet. Her må det være mye å hente!?

Bugge: Han snakket fra marginen og ble på en måte aldri domestisert. Han var veldig forført av forbryteren som karakter, og av alt som ikke ser pent ut og som ikke nødvendigvis er godt, inkludert vold og dødsønsker. Un chant d’amour skildrer på vakkert vis at uansett hvor mye man sperrer folk inne og retter pistoler mot dem, og uansett hvor mye vaktene banker dem, så er kjærligheten eller seksualiteten, eller i det hele tatt livskraften, mye større enn alt det der. Selv om det er metertykke vegger, så klarer de å ha en relasjon. De klarer å nå hverandre, og det er vakkert skildret.

I arbeidet med de innsatte har jeg ikke vært interessert i hva deres dommer går ut på. Jeg har vært interessert i at de har vært innsatte. Det personlige har jeg egentlig ikke gått så veldig mye inn i. Jeg tror Genet hjalp meg med dette, å snakke med den innsatte kroppen: Hvordan skriver fengselet seg inn i de innsattes kropper, og hvordan yter de motstand eller reagerer på medgang? Hvordan forholder disse kroppene seg til hverandre, både bygningskroppene og innsatte kropper?

Un chant d’amour skildrer på vakkert vis at uansett hvor mye man sperrer folk inne og retter pistoler mot dem, og uansett hvor mye vaktene banker dem, så er kjærligheten eller seksualiteten, eller i det hele tatt livskraften, mye større enn alt det der.
Liv Bugge, To accept theirs, to make it mine, to with it for myself (2018). Stillbilde 16 mm-film, 20:08 min. Foto: Marte Vold.

Brissach: Har disse mer konseptuelle refleksjonene vært til stede i dialogen når du har jobba sammen med de innsatte – har de hatt en slags forståelse for hvor du kommer fra, og hvorfor du valgte å jobbe med akkurat dette prosjektet?

Bugge: Jeg har ikke snakket om skeivhet i så veldig stor grad, men jeg har vært inne på dette med å erfare utenforskap. Og jeg tror aldri jeg har snakket så mye om hvorfor jeg lager kunst som med de gutta, for de lurte hele tiden på hvorfor jeg var interessert i dette. Vi pratet også mye om maktrelasjonene i fengselet – mellom Statsbygg, kriminalomsorgen, ansatte og innsatte – og at dette med å sette merker, er uønsket adferd.

Brissach: Hvordan fungerer verket i forbindelse med ph.d.-prosjektet ditt ved Kunsthøgskolen i Oslo?

Bugge: Jeg har vært opptatt av hvordan normativitet internaliseres og av historiske demoniseringsprosesser. Jeg har jobba med terminologi som jeg har kalt strukturell magi: paranormale ting som opptrer i strukturer. Og jeg har sett på to institusjoner: fengselet og museet. Fengselet er jo et ganske tydelig forsvinningsnummer i og med at folk blir borte fra samfunnet.

Fra To accept theirs, to make it mine, to with it for myself (2018). KORO-prosjekt ved Ullersmo og Eidsberg fengsel. Foto: Istvan Virag.
Historiseringen blir et maktgrep. Hvis jeg og fossilet sitter i dette rommet, og jeg sier at det ikke finnes her og nå, muliggjør dette på en måte at jeg kan gjøre hva jeg vil med det.

Ellers har jeg vært opptatt av hvordan man legitimerer forvaltning og forbruk av naturresurser, og hvordan dateringssystemer er med på å legitimere en sånn resurstanke, blant annet ved å si at ting ikke eksisterer i samtiden. På Naturhistorisk museum har jeg blant annet tatt i bruk fossiler og fossilavtrykk. Å si at et fossil er 600 millioner år gammelt, fjerner fossilet fra vår tid. Historiseringen blir et maktgrep. Hvis jeg og fossilet sitter i dette rommet, og jeg sier at det ikke finnes her og nå, muliggjør dette på en måte at jeg kan gjøre hva jeg vil med det. Og jeg har undersøkt mye rundt hvordan man kan forholde seg til fossilet som nåtid, for eksempel har jeg anvendt forskjellige telepatiske øvelser som brukes i blant annet dyrekommunikasjon, hvor jeg forholder meg til et slags fossilt subjekt. Jeg har også sett på hvordan fossilet og fengselet kan kobles sammen. Fengselet som fossil – eller museet som fossil – med bakgrunn i at et fossil er noe som bærer merker av berøring og som beveger seg i ikke-lineær tid.

Brissach: Når du sier strukturell magi, handler det om usynlig institusjonell makt, eller bruker du begrepet om det du selv gjør gjennom å synliggjøre disse strukturene? Og kommer begrepet fra noen spesiell diskurs?

Bugge: Det er kanskje begge deler. Men hovedsakelig så mener jeg samfunnsstrukturer som institusjoner. Det er veldig mye man regner som kunnskap i vår tradisjon som er begrenset og styrt gjennom et maktapparat. Samtidig finnes det kunnskap som på en eller annen måte tilhører det magiske som det hele tiden ytes motstand mot ved latterliggjøring eller umyndiggjøring. Min tanke var da å se på hendelser man ville kategorisert som magiske eller paranormale, men som opptrer i strukturer koblet til den kollektive organiseringen.

Jeg tror at jeg har funnet på å bruke begrepet strukturell magi på denne måten selv. Jeg begynte å tenke på det for en stund siden da jeg leste Angela Davis-teksten Masked Racism: Reflections on The Prison Industrial Complex som ble skrevet på slutten av 90-tallet (2). Her snakker hun om at den økende fengselsorganiseringen i USA fungerer som business, og hun bruker ordet magi når hun snakker om at folk fjernes.

Noter

  1. Genet, Jean (1949). Journal du voleur. (Paris: Gallimard). Den norske utgaven, Tyvens dagbok, kom i 1966 og inkluderer et forord av Jean-Paul Sartre (Oslo: Cappelens moderne klassikere); Genet, Jean (regi) (1950), Un chant d’amour (26:00). Connoisseur Video.
  2. Davis, Angela (1998). «Masked Racism: Reflections on The Prison Industrial Complex». Colorlines (publisert 10.09.1998; nedlastet 05.02.2019)

Liv Bugge (f. 1974) er billedkunstner, utdannet ved Kunstakademiet i Oslo (KHiO) og HISK (Higher Institute for Fine Arts) i Ghent.

Hun er også kjent fra den kunstnerdrevne plattformen FRANK, sammen med blant andre Sille Storihle, som over flere år har tatt for seg kunst, skeivhet og kjønnsproblematikk.

Bugge disputerer ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) 14. mai 2019, kl. 12.00.

www.livbugge.com

Medvirkende i Liv Bugges To accept theirs, to make it mine, to wish it for myself: Innsatte ved Ullersmo fengsel og Eidsberg fengsel, Brynjar Bandlien (workshop med film), Marte Vold (foto på filmen), Astrid Skumsrud (filmklipp), Linda Lerseth (bronsestøp), Sara Orning og Ingvil Hellstrand (tekstproduksjon).