Tenk om de trygge strukturene vi bestandig har tatt for gitt, viste seg å ikke være så solide likevel? I Tegnerforbundets lokaler står nå to utstillinger som på presist vis har truffet tilstanden som samfunnet brått ble kastet ut i medio mars.Tekst av Silje Rønneberg Hogstad.

Lillian Tørlens utstilling og verk Fragile Construction of Context (2020). Stedsspesifikk installasjon, papir. Utstillingen har så smått gjenåpnet og står til og med 16. mai. Foto: Ingjerd Sandven Kleivan / Tegnerforbundet.
Lillian Tørlens utstilling og verk Fragile Construction of Context (2020). Stedsspesifikk installasjon, papir. Foto: Ingjerd Sandven Kleivan / Tegnerforbundet.
Lillian Tørlens utstilling og verk Fragile Construction of Context (2020). Stedsspesifikk installasjon, papir. Foto: Ingjerd Sandven Kleivan / Tegnerforbundet.

Utført med håndverksmessig presisjon er Lillian Tørlens arbeider ved første øyekast en lek med rommet og møtet mellom materialer. Skjørt, hvitt tegnepapir er integrert i veggene i utstillingen, som umiddelbart idet man trår inn, framstår som svært minimalistisk. Gradvis vokser betrakterens opplevelse i takt med at hen oppdager verkets ulike bestanddeler – fra det åpenbart skulpturelle arbeidet på langveggen, til de mer diskrete elementene, som for den mindre oppmerksomme delen av publikum lett kan forveksles med forfallent interiør. En henrykt fryd vekkes når man ser forskjellen på kunst og vegg og forstår hvilket nitid arbeid som ligger bak.

Utstillingen framstår på den ene siden som et skøyeraktig stykke illusjonskunst. På ufrivillig vis ble imidlertid de mer alvorlige undertonene løftet fram da galleriets dører måtte stenge bare en uke etter åpning.

I et så godt som folketomt Oslo sentrum i begynnelsen av april låser daglig leder ved Tegnerforbundet, Hilde Lunde, opp for Billedkunst.

HL: Det er selvfølgelig utrolig synd at ingen får mulighet til å oppleve utstillingen nå mens den er på sitt mest aktuelle. Vi har forlenget utstillingsperioden fram til 16. mai. Per nå vet ingen når det blir aktuelt å åpne igjen, men vi håper jo at flere vil få muligheten til å oppleve utstillingene her, som begge er utrolig flotte (Tegnerforbundet har nå forsiktig åpnet dørene igjen, red.anm.).

I tillegg til Tørlens romarbeid viser galleriet tegninger av Stockholm-baserte Tommy Sveningsson Krek. Stødig og tett er stemningsfulle skildringer av natur og botaniske detaljer manet fram på papiret med penn, pastell og kull. En serie bilder med motiver av tomme parkbenker som gløder nesten fluoriserende, blir spesielt virkningsfulle med tanke på dagens situasjon.

Tommy Sveningsson Krek, Parkbänk I (2019). Tusj, kull og pastell på papir, 94 x 65 cm.Foto: Ingjerd Sandven Kleivan / Tegnerforbundet.
Lillian Tørlens utstilling og verk Fragile Construction of Context (2020). Stedsspesifikk installasjon, papir. Foto: Ingjerd Sandven Kleivan / Tegnerforbundet.
En serie bilder med motiver av tomme parkbenker som gløder nesten fluoriserende, blir spesielt virkningsfulle med tanke på dagens situasjon.
Fra Tommy Sveningsson Kreks «Kapslar och fröhus». Utstillingen har så smått gjenåpnet og står til og med 16. mai. Foto: Ingjerd Sandven Kleivan / Tegnerforbundet.

SRH: Kunne det ikke vært mulig å slippe inn publikum bare noen få om gangen?

HL: I teorien. Men av hensyn til de ansatte her, som sitter bak disk og da potensielt måtte møte alle besøkende forholdsvis tett på, har vi likevel valgt å holde helt stengt. Det ville heller ikke vært solidarisk overfor samfunnet generelt å gi folk en grunn til å reise kollektivt inn til sentrum for å se på kunst. Vi har nær dialog med visningsstedene i området, og sammen følger vi situasjonen tett.

SRH: Hva med digital formidling av kunsten, det er det jo noen institusjoner som har begynt med nå?

HL: Som alltid har vi visuell dokumentasjon av verkene på nettsidene våre, og vi formidler utstillingene aktivt på sosiale flater. Men det er nok litt mye å forvente at en liten institusjon som oss i en fei skal ordne audiovisuelle omvisninger og kunstnersamtaler. Det må være høy kvalitet over slik formidling når det gjelder både bilde og lyd, og hverken vi i galleriet eller kunstnerne har anledning til å gå i gang med det nå. Ny digital formidling er noe vi må jobbe med mer på lang sikt, når vi igjen har fått hodet over vannet.

Som delvis statlig støttet institusjon er ikke Tegnerforbundet helt avhengig av salg for å holde driften oppe. Likevel er det klart at både kunstnerne og galleriet går glipp av mulige inntekter.

HL: Vår erfaring tilsier ikke at folk sitter og netthandler kunst hjemmefra. Stengt utstilling og salgsavdeling fører derfor til at en mulig inntektskilde for kunstnerne rett og slett faller bort. Det gjelder for Tegnerforbundets medlemmer som for resten av kulturfeltet at de som fra før er skjørest stilt økonomisk, også er dem som blir rammet først og hardest.

Vår erfaring tilsier ikke at folk sitter og netthandler kunst hjemmefra. Stengt utstilling og salgsavdeling fører derfor til at en mulig inntektskilde for kunstnerne rett og slett faller bort.
Tommy Sveningsson Krek, Tuva I (2020). Tusj, kull og pastell på papir, 65 x 93 cm. Foto: Ingjerd Sandven Kleivan / Tegnerforbundet.

Illusjon av stabilitet

Kunstner Lillian Tørlen er glad hun rakk å montere utstillingen, og at den i det minste fikk henge én uke før dørene stengte.

LT: Jeg ante jo at det kom til å skje, så jeg var mentalt forberedt.

SRH: Tematikken rundt trygghet og endring som man allerede fra før av kan spore i arbeidet ditt, ble jo høyaktuell med situasjonen vi alle havnet i bare noen dager etter åpningen av utstillingen. Hvordan tenker du at koronakrisen vil endre lesningen av verket?

LT: Jeg vet ikke om denne unntakstilstanden endrer lesningen, men det aspektet ved verket som er litt mørkere og urovekkende, blir nok tydeligere. Plutselig ble det satt i en kontekst hvor den ubestandigheten og skjørheten jeg antyder, ble veldig synlig. Verden endret seg brått og er fremdeles i endring. Vi har ikke kontroll på hvordan den kommer til å se ut på den andre siden av denne krisen. Vil den, og vi, returnere til hvordan det var før, eller blir det en permanent forandring? Hvor drastisk og inngripende vil den i så fall være?

Verket mitt gir en illusjon av at de solide veggene vi omgir oss med, er bygd opp av lag på lag med papir, som i en skissebok. Når man er ferdig med én idé, kan man rive av siden og begynne på den neste – hvordan vil den se ut?

SRH: Hva tenker du som kunstner at et galleri kan stille opp med for kunstnerne sine når en situasjon som den vi har havnet i, inntreffer?

LT: For det første er det viktig at man er i dialog og samarbeider om best mulig løsninger for begge parter. Jeg er glad visningsperioden er utvidet, slik at man får ha en utstilling som kanskje kan være åpen i like lang tid som var meningen. Det er ingen selvfølge at det er mulig, andre utstillinger på vent blir jo også forskjøvet. Det er også fint om galleriet har mulighet til å vise arbeidene digitalt nå som publikum ikke fysisk kan oppsøke kunsten. I mitt tilfelle er verket stedsspesifikt, og gallerirommet er en integrert del. En fullstendig opplevelse av arbeidet er derfor avhengig av fysisk tilstedeværelse. Det kan man riktignok si om all kunst.

SRH: Todimensjonale verk lar seg likevel lettere representere via en flat skjerm?

LT: Ja, i mitt tilfelle er hele rommet og måten publikum beveger seg på i dette, veldig viktige deler av opplevelsen. Jeg vil gjerne at publikum selv kan oppdage de mindre og mer subtile elementene. I håp om at utstillingen åpner igjen, er jeg derfor litt nølende til å legge ut for mange bilder og vise for mye.

Hilde Lunde har troa.

HL: Vi kommer til å hive oss rundt og være på plass for publikum så fort vi får mulighet. Når det enn blir.

Lillian Tørlens «Fragile Construction of Context» og Tommy Sveningsson Kreks «Kapslar och fröhus» står i Tegnerforbundet i Oslo til og med 16. mai.