Kunstnerportrett: Monika Mørck 06.03.2025

Monika Mørck har holdt til i Gregus kunstnerverksteders nye lokaler i Frostadveien 2 C øst i Trondheim i to og et halvt år. Bygget ble tidligere brukt til helseformål av kommunen, og Mørck har fordelt seg over to tidligere beboerrom, på hver sin side av korridoren i andre etasje. Ved fellesinngangen merker kunstnerne av med magnetbrikke på en tavle, slik at man til enhver tid har oversikt over hvilke kunstnere som er til stede.

– Jeg fikk tildelt atelierplass i det gamle Gregus kunstnerverksteder i Gregus gate, der de hadde holdt til siden 1998. Men på samme tid stengte brannvesenet kunstnerverkstedet, så i 2022 flyttet vi til den andre siden av Lademoparken, inn i et forhenværende syke- og pleiehjem, forteller hun.

På et av rommene er et gammelt baderom. 

– Det ene badet, med utsikt mot Frostaveien, har jeg omdefinert til fargekjøkken. Jeg liker sollyset her i dette rommet. Det andre rommet, derimot, er nordvendt mot en skyggefull bakgård. Det har blitt til kontor og lager.

Situasjonen bærer preg av hektisk utstillingsaktivitet. I januar 2024 stilte hun ut på Kunstnerforbundet i Oslo. Høsten 2024 var hun den eneste kunstneren som både ble vist på årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere på Kjøpmannsgata Ung Kunst (K-U-K) i Trondheim og samtidig på Trøndelagsutstillingen. I årsskiftet 2024/2025 er hun en av sju kunstnere på tekstilkunstutstillingen «Fiber og tråd – dialog mellom generasjoner», som gjester en rekke midtnorske kunstforeninger, og i januar 2025 åpnet hun en utstilling i Trondhjems Kunstforening, i dialog med sin nylig avdøde mormor Irene Mørcks malerier.

– Maleriet har vært så fjernt fra min praksis, et fagfelt jeg liksom ikke har relatert meg til. Jeg har vel tenkt at det er en større distanse enn det viste seg å være da jeg gikk inn i arbeidene hennes. Det var overraskende hvor sammenfallende fargebruken mellom meg og min mormor var. Det får en til å stille spørsmål om hva som er lært og hvordan man påvirkes.

– Maleriet har vært så fjernt fra min praksis, et fagfelt jeg liksom ikke har relatert meg til. Jeg har vel tenkt at det er en større distanse enn det viste seg å være da jeg gikk inn i arbeidene hennes. Det var overraskende hvor sammenfallende fargebruken mellom meg og min mormor var. Det får en til å stille spørsmål om hva som er lært og hvordan man påvirkes.

Helt siden hun ble uteksaminert med master i Kunstfag fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) i 2013, har hun jobbet med tekstil og tema som kjønn, kropp, hverdag og slekt. Senere i vår skal hun vise to verk fra serien Dagbokbroderi (2021) på Hannah Ryggen Triennalen. Dette er verker som stammer fra da datteren Ellinor var 2 år, og broderiene har blitt til i samtale med henne.

– Jeg er opptatt av kunnskapsoverføring mellom generasjoner, og hvordan den overføres gjennom handling. Møter man har gjennom det praktiske håndarbeidet, når man sitter og prater. Vi mister mye verdifull kunnskap ved at praksiser tar slutt. Nettopp handlingsbåren kunnskap fikk jeg øynene opp for da jeg jobbet som slåttearbeider på klyngetunet Havrå gård på Osterøy over tre sesonger, mellom 2014 og 2016. Den immaterielle kulturarven som holdes i hevd med gårdsdrift på den gamle måten, der man lager redskaper selv, er verdifull. Den eneste måten å ivareta kunnskapen på, er ved å gjøre det igjen og igjen og igjen.

Det var på Havrå gård Mørck oppdaget vedsekken, et materiale hun har inkorporert i en rekke verker. – Januarsola som traff vedsekken og glitret som en rosa diskokule i rommet. Man har jo en drivkraft som kunstner, den som fører deg alle veier, det observante. Man er obs på detaljer i omgivelsene rundt seg. Har et øye for det mange tar for gitt. Der ligger mye kunstnerkompetanse: i det å ha øye for ting, et nytt blikk på det vante. Som der på Havrå, der jeg tok en vedsekk og løftet den opp og inn i kunsten.

Oppholdet som slåttearbeider skjedde med en annen kunstner, Maia Birkeland, som Mørck har samarbeidet og stilt ut med ved flere anledninger.

– Maia og jeg jobber i to forskjellige uttrykk, men utstillingene har likevel hatt en visuell sammenheng. Samtalene oss imellom siver inn i temaene. Det er liksom likt når vi snakker om det, men ulikt når det kommer ut i form av kunst. Å være i et samarbeid med henne gjennom årene har vært veldig viktig for meg, å ha en kollega du kan jobbe så tett med. Vi har fulgt hverandre gjennom mange år. Vi tar opp tråden, vi vet hva den andre jobber med.

Også det å være en del av et større atelierfellesskap er avgjørende og positivt.

– Noe av grunnen til at vi fikk flyttet hit til Frostadveien, er det såkalte områdeløftet for Lademoen, der kulturen skal frem med politisk støtte i ryggen. At kulturen skal være noe som skal komme nærmiljøet til gode.

En av forpliktelsene de har i avtalen, er åpen atelierdag, der interesserte kan få et blikk på innsiden av kunstnernes arbeidshverdag. Det er også lagt inn i plantegningene til kulturskolen at det er rom til kursaktivitet her.

– Når vi har hatt politikere her, spør de mye om dette, hvordan vi jobber med nærområdet. Det er mulighet for alle typer kunstnere til å ha kurs her. Prosjektrommet som skal komme i første etasje, er tenkt som utadrettete prosjekter, mot og på gateplan. Men det er en balanse. Vi trenger også arbeidsro, dette er et arbeidssted, så aktiviteten må skje på våre premisser. Men så lenge det kommer fra oss, er vi veldig motiverte for samarbeid med nærmiljøet, det kommer alle til gode.