Kunstneren opptrer provoserende, ja nesten sadistisk overfor skuespillerne. Som betrakter er det lett å falle i tvilsrommet om hva som er iscenesatt og ikke. Hva er det egentlig som skjer? 29.09.2020 Høstutstillingen

Berivan Erdogan (født 1989 i Molde) har laget en film som handler om hennes problematiske forhold til sin far. I Ang. Berivans film (2019) beskrives dette indirekte gjennom å forsøke å utvikle en film om faren. Under arbeidet med å prøvefilme skuespillere som kan spille denne rollen, oppstår konflikter. Erdogan opptrer provoserende, ja nesten sadistisk overfor skuespillerne som blir sinte. Selv «rådgiveren» hennes kritiserer henne. Men om dette er en reell rådgiver eller skuespiller, forblir uvisst.

Berivan forteller at familien hennes flyktet fra Tyrkia til Norge på slutten av 1980-tallet, og hun er selv født her. De flyktet over landegrenser og vann, fra krig mellom Kurdistans arbeiderparti (PKK) og den tyrkiske hær, og fra voldelige stammekonflikter og fra fattigdom. Faren gjennomgikk fengselsopphold og tortur. I Norge opplevde han ingen anerkjennelse og respekt for det å være mann, eller for å komme fra en stamme med høy status i hjemlandet. Han ble redusert til en sosialklient. Hans kone fikk langt flere rettigheter enn i Tyrkia; jobb og økonomisk frihet. Kjønnsrollene i huset ble snudd på hodet. Med et handlingsmønster fra et strengt og patriarkalsk samfunn, og med få om noen muligheter for reell integrering, fortsatte han å kjempe for egne verdier, tradisjoner og identitet gjennom å utøve kontroll over sine nærmeste.

– Han forsøkte å hindre oss i å tilpasse oss det norske samfunnet, for det betydde at han måtte gi fra seg sin kontroll og tittel som familiens sjef», forteller Erdogan.

De lyse og gode opplevelsene som familiens tette, indre liv kunne gi, ble overskygget av farens strenge og brutale adferd.

– Jeg kan forstå ham, men jeg ønsker ikke å unnskylde ham, sier hun.

Identitet

Mange barn av innvandrere som vokser opp i Norge, må streve med den umulige oppgaven det er å tilfredsstille to verdener: samfunnet de vokser opp i, på den ene siden, og foreldregenerasjonens forventninger og holdninger på den andre. Dette utløser ofte en opplevelse av å ikke høre til noen steder. Berivan forklarer:

– Omverdenen betrakter deg nyanseløst: enten som muslim eller ikke muslim, som undertrykt eller frigjort. Under dette blikket er det vanskelig å finne sin egen identitet. Resultatet er at man føler seg som dårlig nordmann i Norge og dårlig kurder i Tyrkia. Uansett hvor jeg befant meg, var jeg dømt til å bli definert av patriarkatet.

I to av sine andre filmer behandler Erdogan også identitetsproblemer, kjønnskamp og vold. I filmen 250 slag (2020) bearbeider en gruppe kvinner sine voldsopplevelser gjennom en slags gruppeterapi med teater, dans og rollespill. Formen ligger tilsynelatende nært opp til den dokumentariske. Et annet eksempel er filmen Meanwhile (2014), hvor Erdogan selv spiller den komiske figuren Feyzullah – en drikkfeldig, selvopptatt og kvinnefiendtlig karikatur av en ung tyrkisk mann. Henvendt direkte til kameraet beklager han seg over alt og alle, skryter av seg selv og kjefter på kona som befinner seg et sted utenfor bildet.

Fortellinger om identitetsproblemer, vold og kjønnskamp i en flerkulturell familiesetting er intet nytt. Det har tidligere vært behandlet av filmskapere som Iram Haq (Jeg er din fra 2013 og Hva vil folk si? fra 2017), Khalid Hussein (Import-eksport, 2005) og av forfatteren Namra Saleem (I morgen vi ler fra 2016). Med komiske eller dramatiske virkemidler fortelles det om konflikter mellom en sekulær, norsk livsstil og tradisjoner og leveregler fra foreldrenes hjemland. Handlingene er oppdiktet, men samtlige filmskapere lar det skinne gjennom at opplevelsene ligger tett opptil egne liv. Berivan Erdogan bruker en annen tilnærming:

– Jeg har ikke laget en film om min barndom. Jeg har laget en metafilm. En film om en annen film. 

Med dette mener hun at det er iscenesatt en handling basert på hendelser fra arbeidet med å lage en film om faren. Metafilmgrepet brukes ofte for å skape en viss distanse til handlingen og mediet, og for å få betrakteren til å reflektere grundigere over bakenforliggende motiver.

Ved å ikke fortelle skuespillerne at personen de skal gestalte, er hennes far, og ved å dyrke frem en stor grad av improvisasjon, avsløres ubehagelige trekk både hos Erdogan selv og hennes medspillere.

– Min overskridende og grenseløse karakter i Ang. Berivans film lar meg ta et symbolsk oppgjør med min far. Men filmen er ikke ment som et angrep på ham; den er et oppgjør med traumene, et oppgjør med de vonde minnene. Filmen er begynnelsen på en helningsprosess. Dette er måten jeg må arbeide på. Kunsten er et fristed hvor grensene for det som kan behandles, oppheves. Den kunstneriske prosessen lar meg oppdage meg selv, stille spørsmål og avsløre. Gjennom kunsten blir mine egne røtter en berikelse og ikke en belastning.

Berivans arbeid har format som en kortfilm på drøyt 20 minutter. Med kunstbrillene på ser vi en film som gir en serie nære hendelsesportrett. I en kunstkontekst forventer vi ikke å få det inn med teskje og aksepterer i større grad å være medskapere av fortellingen. Kanskje kommer det derfor til syne en tett, underliggende handling vi ikke klarer la være å forestille oss: visjoner av Erdogans vonde opplevelser fra barndommen. Berivans film er også en pilot, og kanskje kan plottet utvikles og flere ting forklares? Dersom de rette personene ser dette potensialet, vil Berivan Erdogan kunne lage en full spillefilm.