Kunstneren Laurie Grundt (1923–2020) 09.06.2020

Nyheten om at kunstneren Laurie Grundt gikk bort 1. nyttårsdag hadde nesten samme effekt som en forsinket rakett som signaliserer at her begynner det nye året – med stillhet etterpå. At det virkelig er et «etter Laurie Grundt», kan vi med god grunn si, for han hadde en rikt sammensatt og mangfoldig gjennomslagskraft både i sitt arbeid og som person. Som kunstner utforsket han vel de feltene som fantes. Han var maler, grafiker, tegner, skribent, poet, musiker, filmmaker, situasjonist, aksjonist og jeg vet ikke hva.

Han var tidlig med i svingene i København, hvor han også bodde i flere tiår. Laurie behersket kunsten å drive frem intense og ladede øyeblikk med patos og energi, aktiv og engasjert som han alltid var, der han var. Men hans hovedinteresse var nok maleriet, og det tror jeg henger sammen med hans klassisk akademiske skolering. Han besøkte meg på mitt atelier en gang tidlig på totusentallet, han kom direkte fra København, og vi besøkte maleren Eilif Amundsen som bodde på pleiehjem. Laurie satt vippende på stolen mens han kaldrøykte på sin krumpipe og utstrålte høyvoltsenergi mens han postulerte følgende: «Jeg er jo ikke en sånn maler som du, Eilif, eller Arvid her – jeg er mer som en agent provocateur!» En selvbeskrivelse like presis som et av hans modige og utleverende selvportretter. Og han har presentert seg selv via maleri, tegning, film eller skrifter.

Grundt var sentral i etableringen av Gruppe 66 – en København-inspirert lokal kunstnergruppe som sto for en stor utstilling i Bergens Kunstforening i 1966, og som slo hull på en mur som på mange måter hadde skjermet og isolert Bergen fra kunstneriske nyorienteringer som foregikk i verden for øvrig. Her et sitat fra hans klassiske tekst sakset fra gruppens manifest: «Hvorfor skal Bergen dilte efter med lunkent tevann når hele verden frigjør seg psykisk fra de stabile akademiske normer?» Grundt og hans kolleger var definitivt avantgarde og en utløsende årsak til utviklingen av det mangfold som kjennetegner kunstlivet i Bergen i dag. Ringvirkningene fra Gruppe 66 er fremdeles synlige.

Sympati, empati, solidaritet og revolt. Sentrale motiv i hans kunstnerskap er mennesket – ofte kvinnefigurer som representerte livskraft og eros, gjerne med referanser til mytologiske motiv. Han var rett og slett engasjert i enkeltmenneskets liv og omstendigheter, generøs og humanistisk orientert som han alltid var, spesielt overfor de svake eller marginaliserte. Han så folk og gikk i dialog. Men kunne også være svært direkte i sitt politiske engasjement. Laurie kunne sin historie, og sto ved sine politiske idealer som den ansvarlige anarkist jeg i bunn og grunn tror han så seg selv som. Han var samtidig sosial, gjestfri og inkluderende og hadde selvinnsikten som er nødvendig for å utvikle et kunstnerskap med et så rikt register og høy kvalitet over så mange år.

Grundt var bevisst hvem han var og hvilken rolle han befant seg i. Han var kunstner fullt og helt i sin tid, og hans livsverk er rikt og mangfoldig basert på troen på kunstens formidlende kraft. Når jeg ser tilbake på hans liv mens jeg skriver dette, så ser jeg et romantisk og heroisk element i et kunstnerliv hvor denne troen på kunstens evne og mulighet til å forme vår måte å tenke på var usvikelig. Dette er tanker som på sikt kan resultere i en bedre verden.

Det er alt dette jeg med respekt vil takke Laurie Grundt for.