En samtale med avtroppende styreleder Hilde Tørdal.Tekst av Kjetil Røed.

Kjetil Røed og Hilde Tørdal på båttur i Venezia.

På slutten av noen dager på Veneziabiennalen – og alle mulige eventi collaterali– setter styreleder i Norske Billedkunstnere (NBK) og ansvarlig redaktør for dette bladet seg ned på en restaurant i den gamle såkalt jødiske ghettoen i Venezia. Carpaccio og lam fra Veneto-distriktet akkompagnerer samtalen. I bakgrunnen hører vi rolig jazz.

Kjetil Røed: Når dette bladet har kommet fra trykk, har din etterfølger tatt over stafettpinnen. Det kan vi snakke lenge om. Men for å gå rett til kjernen: Hva føler du at du har fått til i dine seks år som styreleder?

Hilde Tørdal: Jeg gikk jo til valg på utstillingsøkonomien; det som gjelder vederlag, honorar, penger til å produsere. Det var og er min hjertesak. At man får så dårlig betalt for sitt primære virke, er urettferdig. Det har jo vært en aktuell sak siden 1970-tallet, da man fikk på plass vederlagsordninger, men det er fortsatt store utfordringer med å få skikkelig honorar for det man faktisk gjør som kunstner. Jeg forstod raskt at Norske Kunsthåndverkere (NK) og Forbundet Frie Fotografer (FFF) også var opptatt av det samme. Og da begynte vi bare å samarbeide mer om dette.

KR: Du ble kastet rett inn i begivenhetenes sentrum?

HT: Høsten etter at jeg fikk vervet, kom Thorhild Widvey (H) på banen som blodfersk blåblå kulturminister og kuttet hele posten for garantiinntekt, som året før var blitt konvertert til tiårige stipend. Jeg ble bokstavelig talt kastet rett inn i det og arrangerte demonstrasjoner sammen med styret og med mange av organisasjonene i Kunstnernettverket. På under en uke fikk vi jo faktisk tilbake alle hjemlene – 15 millioner i stipendkroner. Det var et kick å skjønne at denne formen for politisk kamp nytter, og at det var mulig på under en uke å få med seg hele landets kunstnere. Alle distriktsorganisasjonene stilte opp, og veldig mange gallerier, museer og visningssteder rundt om i landet stengte og var med og protesterte. Vi fikk masse pressedekning, både nasjonalt og lokalt, noe som gjorde vår kamp kjent blant folk. Jeg tror ikke så mange vet hvor lite vi tjener og hvor viktige stipendmidlene er. Billedkunstnerne er de som har flest hjemler, men de er samtidig den aller fattigste kunstnergruppen – stipendene er det nærmeste vi kommer faste stillinger. Det var en viktig prinsipiell kamp å ta med den nye regjeringen. Hadde vi ikke satt foten ned der og da, hadde de bare fortsatt, det forsto vi. Sosiale medier og hashtager gjorde det mulig å skape et passe trøkk sånn at vi kunne sette foten ned, men samtidig være løsningsorienterte når politikerne så kom oss i møte. Pilotprosjektet for utstillingshonorar (som varte i perioden 2014–2018) var et av de gode initiativene vi applauderte da Widvey satte i gang noen måneder etterpå.

KR: Men her er vi vel ikke i havn ennå? Jeg kjenner i hvert fall til eksempler hvor vederlagspenger eller honorar i realiteten ikke går til kunstneren, men til for eksempel produksjon av dyre verk eller kanskje en katalog til utstillingen. Det er vanskelig å si «nei» når en institusjon eller et galleri antyder slike muligheter, særlig om man er kjempeglad for å få en god utstillingsdeal ellers. At det finnes en praksis med slike omfordelinger av penger som burde gått rett til kunstneren, er vel med på å undergrave feltet?

HT: Dette foregår og er naturligvis veldig problematisk. Her må nok både kunstner og institusjon fordele skylden noen ganger, siden det kan være vrient å holde tilbake kunstnerens ambisjoner. Samtidig har institusjonen et ansvar for at pengene går til de rette formålene. Utstillingsvederlaget, for eksempel, skal ikke være forhandlingsbart etter avtalen, men våre kartlegginger viser likevel at omlag en tredjedel av hva avtalen er verdt på papiret, faktisk blir utbetalt.

Jeg tror ikke så mange vet hvor lite vi tjener og hvor viktige stipendmidlene er.

KR: Hvordan skal man egentlig løse slike situasjoner og sikre at dette foregår på en ordentlig måte?

HT: Det vi har gjort, er å snakke med visningsstedene så dette blir en felles kamp. Vi har kartlagt utstillingsaktiviteten slik at vi har tallmateriale og fakta når vi går i forhandlinger og stiller krav. Vi har vært i forhandlinger med Kulturdepartementet, men nådde ikke frem med godt nok resultat i siste runde. Men vi er i gang igjen nå og får se hva vi kan få til. Vi har også hatt gode samtaler med Kulturrådet, så de vet hvor vi står i terrenget og i hvilken retning vi ønsker at feltet skal utvikle seg. Også Kulturrådet har også et ansvar for å ivareta kunstnerøkonomien når de gir driftsmidler til et visningssted, og for at ikke ukulturen for gratisarbeid og underbetaling i vårt felt fortsetter. Gratisarbeidet er, som du sier, en måte å undergrave feltet vårt på og er i sin ytterste konsekvens en trussel mot både mangfoldet og ytringsfriheten. Når det gjelder honorar, har jeg tro på å utarbeide anbefalte satser så det blir mer oversiktlig og transparent for alle parter når man skal budsjettere og forhandle om det.

KR: På samme måte som det finnes noen føringer for standardsatser for skribenter, kanskje? Det gir utvilsomt mer autoritet når man kan referere til noe konkret. Det høres ut som en veldig god idé.

HT: Absolutt, og i tillegg må man finne en balanse mellom arbeidstimer nedlagt og de verdiene kunstneren sitter igjen med – for det er jo verdier i form av verk etter utstillingen – så regnestykket blir riktig. Pilotordningen for utstillingshonorar lærte oss som satt i referansegruppa mye, for da vi satt samlet rundt bordet i hos departementet, viste det seg at institusjonene selv gjerne ville ha øremerkede midler som skulle gå direkte til kunstnerne. Og at det skulle rapporteres med et eget budsjett. Slik sett viste de som deltok at de ønsket å ansvarliggjøres overfor kunstnerøkonomien, og det er jo bra. Det var interessant å høre, det vitner om en bekymring for kunstnerøkonomien og uttrykker en solidaritet med kunstnerne. I tillegg vil jeg tro det tydeliggjør rollene mellom partene; hva man kan forvente av hverandre, og en avklaring av ansvarsfordeling. Det trengs en profesjonalisering på det området i vårt felt, og bedre kunnskaper om forhandlinger og hva som er rimelig å forvente.

KR: Men det er jo masse arbeid som kunstnere sjelden får betalt for, eksempelvis når man får mulighet til å gi en forelesning eller presentasjon, slik situasjonen var på ARoS (Aarhus Kunstmuseum, red.anm.) i fjor: Kunstnerne fikk beskjed om at de ikke fikk betalt, men kunne – om de ville – gjøre jobben likevel. Gratis. Så fikk de en lysestake i godtgjørelse.

Pilotordningen for utstillingshonorar lærte oss som satt i referansegruppa mye, for da vi satt samlet rundt bordet i hos departementet, viste det seg at institusjonene selv gjerne ville ha øremerkede midler som skulle gå direkte til kunstnerne.

HT: Ja, den ble ganske berømt, den lysestaka. Og det kan nevnes masse lignende ting, som når en kunstner deltar aktivt i formidlingsarbeidet med egen utstilling eller monterer hele utstillingen selv. Det er jo lett å presse på når det er din utstilling, ikke sant? Det er veldig problematisk når det ikke bare skjer innimellom, men er regelen snarere enn unntaket. Kunstnere skal ha betalt for sitt arbeid, uansett om det er verksproduksjon eller formidlingsopplegg. Det kan være forskjellig honorar for ulikt arbeid, men kunstnere skal ha betalt, noe som betyr at staten må gå foran som et godt eksempel når de ønsker seg høy kvalitet og profesjonelle forhold. I piloten tok vi utgangspunkt i de 6 millioner kronene som lå der, men etter våre beregninger må potten økes med ytterligere 66 millioner om situasjonen skal bli optimal over tid. Og hva får man for den summen? 100 000 kvadratmeter med utstillinger som 2 000 kunstnere fyller med innhold. Og da snakker vi bare visningssteder som mottar statlige driftsmidler.

– Det er hva vi har foreslått i årets innspill til statsbudsjett for 2020, sammen med Norske Kunsthåndverkere, Forbundet Frie Fotografer og Samisk Kunstnerforbund (SDS). Det har vært viktig å samles om å utarbeide felles politikk på dette området, og NBK har også stått i bresjen for å få dette politikkområdet belyst internasjonalt. Mange andre land arbeider også med holdningskampanjer, informasjonsarbeid og undersøkelser for å bedre vilkårene kunstnerne får for å lage utstillinger hvor formidling til publikum – ikke salg – er et hovedanliggende.

KR: Krysser fingrene for at dette blir noe av. Men noe annet viktig NBK har jobbet med og faktisk fått gjennomslag for under deg, er lønnsreformen for kunstnerstipendene. Vi snakker faktisk 50 prosent av gjennomsnittlig heltidslønn her. Det høres kanskje beskjedent ut, men i praksis er det snakk om stor forskjell for mange kunstnere.

HT: Det betyr ganske mye for kunstnere inntektsmessig, ja. Det er snakk om 3 000 kroner ekstra i måneden for de som mottar tiårig stipend og 5 000 kroner for de som har ett- til femårig. Det er mye penger for en kunstner og et realt lønnshopp som jeg er stolt av å ha vært med på å utforme strategien bak, og som faktisk også er blitt gjennomført! Jeg blir litt ydmyk av å tenke på at NBKs arbeid faktisk påvirker kunstneres hverdag. Ting som det her gir virkelig troen på at kunstnerorganisasjonene kan få til resultater enkeltkunstnere som individer ikke ville klart alene. Sammen er vi sterke! Krevende, men veldig meningsfylt arbeid har det vært, det må jeg si. Håper flere melder seg inn og bidrar med sitt i kampen på den måten.

Det kan være forskjellig honorar for ulikt arbeid, men kunstnere skal ha betalt, noe som betyr at staten må gå foran som et godt eksempel når de ønsker seg høy kvalitet og profesjonelle forhold.

KR: Er det noe du føler du ikke har fått til eller hvor det fortsatt gjenstår en del arbeid?

HT: Jeg skulle ønske jeg hadde kommet mye lenger med vederlagsforhandlingene. Nå skal vi i gang igjen og får se hva vi får til. Oppnevningsretten til stipendkomiteer henger fremdeles i lufta, selv om vi har argumentasjonen klar for at den skal ligge hos kunstnerne. En annen ting som gjenstår, er innkjøpspolitikken. I mars fikk vi i en solid og etterlengtet rapport av Kulturrådet, «Å samla kunst», ført i pennen av Jorunn Veiteberg. Den blir god å ha som bakgrunnsmateriale sammen med rapporten «Visuell kunst i norsk kulturforvaltning» (Holm, A. & Monkerud, LC, utgitt av Kulturrådet i 2019, red.anm.) når ny politikk skal legges for innkjøpspolitikken. Men det får det nye styret gleden av å utforme. Det er noe av det morsomste med politikken – å utforme ny politikk – selv om det naturligvis er svært tilfredsstillende å få resultater også. Det skal bli spennende å se hva slags gjennomslag vi får når Kunstnermeldingen foreligger i løpet av året. Her har vi nedlagt et stort arbeid.

KR: Hva vil du si til den som overtar stafettpinnen?

HT: Det er viktig å tenke på NBK som en nasjonal aktør som skal samle og være aktuell for alle landets billedkunstnere. Hvis ikke blir det for smått, så pass på å ha kontakt med hele landet. Det er spesielt viktig å ha i tankene nå som regionsreformen er i ferd med å utvikles. Det er viktig med tett dialog, hvor lokallagene er tydelige på hva de trenger, men også at vi sentralt lytter, så vi kan stå samlet. Etter hvert vil kanskje dette også gjelde internasjonalt. Jeg har ikke tro på at man får noe særlig resultat uten brede allianser – snarere at vi søker samarbeid med andre organisasjoner og interessegrupper.

KR: Kunstnere i alle land, foren eder?

HT: Jeg mener NBK er klare til å skru opp ambisjonene enda noen hakk. Selv om Norge er et lite land, så er vi tross alt privilegerte og kan ta ansvaret for å stå på barrikadene for kunstnerøkonomien internasjonalt. NBK bør være ledende her, eksportere våre ordninger som «best practice» rundt om i verden og ta mer ansvar internasjonalt. Spesielt tatt i betraktning strømninger som truer verdier som ytringsfrihet, demokrati, likeverd og helt grunnleggende menneskerettigheter. Vi skal naturligvis ta ansvar for forholdene her hjemme, men vi har nå en organisasjon som er blitt mye sterkere – og som snart er klar for nye utfordringer. Vi har fått ny daglig ledelse, flyttet til bedre og rimeligere lokaler, modernisert grafisk profil og hjemmesider, regnskapets piler peker oppover, og vi har gjennomført et omfattende organisatorisk endringsarbeid i NBK som alle nå virker svært fornøyd med. NBK har markert seg godt i ordskiftet og i media, vi har etablert sterke bånd til de andre kunstnerorganisasjonene og har gode relasjoner både til departementet, Kulturrådet og andre sentrale aktører på feltet. Denne uka er det landsmøte i NBK, og styret har foreslått å legge til ett nytt punkt i NBKs prinsipprogram, som ble totalrevidert for to år siden. Punktet handler om likebehandling.

NBK har markert seg godt i ordskiftet og i media, vi har etablert sterke bånd til de andre kunstnerorganisasjonene og har gode relasjoner både til departementet, Kulturrådet og andre sentrale aktører på feltet.

KR: Jeg har undersøkt litt og funnet ut at du er den lengst fungerende styrelederen i NBK, og at du hele tiden har bodd to og en halv time med tog og en halv times biltur fra Oslo. Har du noen siste ord du vil dele med oss før landsmøtet takker deg av? Hva har du planlagt nå?

HT: Jeg vil gjerne få takke både tidligere og sittende styre og daglige ledere for godt samarbeid, for det tette samarbeidet med kloke hoder i Kunstnernettverket og for det nære og solide arbeidet nedlagt sammen med styrelederne av de visuelle kunstnerorganisasjonene. Det har vært utrolig lærerikt og fruktbart. Selv om det har vært litt i overkant krevende til tider, ville jeg ikke vært det foruten. I denne perioden mistet jeg begge mine foreldre, og savnet etter dem er stort. Jeg vil også få takke den nærmeste familien min, Bård og Ingrid, for deres tålmodighet med meg disse seks årene med pendling fra Tørdal, og samtidig takke for gjestfrihet fra alle gode venner jeg har bodd hos og spist god mat med, før og etter utallige møter i kunstnernes ærend. Det har vært litt sånn: «Hvem er det som har Hilde denne uka?» Nå gleder jeg meg til mer tid til å fordype meg i egen kunst, men fortsetter med verv internasjonalt på NBKs vegne. Takk for tilliten og for all del – ja, foren eder!