Kunstnere burde stå sammen og ikke krige internt 08.02.2021

Kveldene blir lange nok om høsten, selv uten korona. I disse tider hvor man knapt har noe å gå ut på, blir man prisgitt det hjemmets lune hule kan tilby. Jeg får i det minste lest bøker på denne måten, og sett hva ulike strømmetjenester har å tilby. I det siste har en av favorittaktivitetene her i gården vært å se på svensk TV4s serie Bytt är bytt. I denne blir deltakerne bedt om å fortløpende bytte bort det de mener er den minst verdifulle av en rekke gjenstander. Det de velger blant, er en god miks av antikviteter, design, kuriosa og samtidskunst. Den økonomiske verdien av gjenstanden som er igjen til sist, er beløpet deltakerne får med seg hjem. Målet er å sitte igjen med den dyreste gjenstanden. Å forutse dette er lettere sagt enn gjort. I én episode er en krukke av Picasso taksert til en halv million kroner. I en annen er et grafisk verk i ramme av samme kunstner verdsatt til 25 000 kroner.

Krukke og gris

Det er selvsagt årsaker til at markedet priser de ulike gjenstandene ulikt. Krukken av Picasso var i tre hundre eksemplarer, det grafiske bladet trykket i vesentlig mindre opplag. Men keramikken var et mer typisk Picasso-verk, det lyste fra verket av spanjolens kjennemerker. Litografiet var et av de senere, i perioden der Picasso selv etablerte seg som en gammel gris. Disse verkene, med krøllbehårede damehoder og tilsvarende underliv, er fremdeles en form for guilty pleasure for store deler av kunstverdenen. Slikt drar priser ned.

Samtidig er det tilfeller i programmet der man overhodet ikke kan forstå prissettingen. For eksempel var et verk i bronse av Yoko Ono verdsatt til et svært lavt beløp. Det er lett å tenke at den lave prissettingen skyldes at hun er kvinne. Verk av kvinner er jevnt over svært mye lavere priset enn verk av menn – fremdeles. Dette er selvsagt absurd og meningsløst, all den tid mange av de beste kunstnerne de siste hundre årene har vært kvinner. Men mangt et fint verk av kvinnelige kunstnere koster mindre på nettauksjon enn en helaften på byen. For prisen av en litt avansert sofa kan man tapetsere en hel leilighet med gode auksjonskjøp, med kunst fra kvinnelige kunstnere.

Viktig signatur

Markedspriser på kunst er altså ikke en god indikator på kunstens verdi, prisene styres av tilbud og etterspørsel. Markedets kvalitetskriterier smitter selvsagt over på resten av kunstverdenen. Verk som virker ettertraktede, vil kunne få mer omtale, og kunstnerne få gratis drahjelp. Men markedet svinger. Vi kan lett se hvordan enkeltkunstnere – jeg nevner ingen navn – plutselig får heldig omtale, og markedet følger etter. Prisene skyter i været, selv på middelmådige verk – det er signaturen som er riktig. Etter hvert blir gjerne markedet mettet, eller trender endrer seg, og det er ikke lenger like kult å kunne vise verk av akkurat denne kunstneren i samlingen. Og dermed faller prisene igjen.

Samtidig er heller ikke andre kvalitetskriterier for kunst objektive eller endelige. Hva som anses som kvalitet, konstant er i endring, og på samme tid kan den vurderes forskjellig på ulike geografiske steder og i ulike sosiale nettverk.

Forbausende mange kunstnere ansett som viktige i én periode, er falt ut av kanon det neste tiåret. Leser man kunsthistorien, er den full av kunstnere som har vært dyre, eller anerkjente, som så blir glemte. Av og til blir kunstnerne gjenoppdaget noen tiår senere. Jeg har som kurator av og til jobbet med kunstnere som har lidd en slik skjebne. En gang i tiden var de «hotte» og omtalte; nå er de borte. For noen kunstnere skjer dette fallet i omtale, anerkjennelse og/eller pris mens de fremdeles er i live. For andre er det omvendt: Plutselig dukker anerkjennelsen opp mot slutten av livet eller karrieren.

Sårbar verdi

Hvem som sånn sett lykkes eller ikke i kunstverdenen, er – sett utenfra – ofte urettferdig, og relativt tilfeldig. Hva kuratorer, forskere og formidlere fokuserer på, er også styrt av ytre omstendigheter eller makt vi ikke selv har kontroll på. Internettets komme, fotografiapparatets utbredelse, den globaliserte kunstscenen – historien er full av slike innflytelsesrike endringer. Disse har både påvirket estetikk, kunstneres hverdag, kunstneriske materialer og metoder, kunstens verdivurdering og hva som letes fram igjen av gamle verk fra magasinene. Kombinasjonen av et til dels irrasjonelt marked, og stadig endrende kvalitetskriterier gjør at kunstverden er svært vanskelig å operere i. Man bør være litt selvplager for å drive i denne bransjen. Samtidig er kunst for mange av oss noe av det aller viktigste som finnes. Vi kan ikke tenke oss et liv uten.

På den måten blir derfor også det som oppleves som så viktig, det som gjør oss potensielt sårbare.

Pengene, både gjennom markedet og gjennom støtteordninger og stipender, er begrenset. Utstillingsplassene er få, og kritikkene som skrives i et forsvinnende mindretall sammenlignet med det som stilles ut. Mange opplever å aldri få en omtale, aldri selge et verk, og år etter år å få avslag på sine søknader om økonomisk støtte. Samtidig er det som om andre kunstnere er utstyrt med lykke eller flaks som ikke står i stil med kvaliteten på verkene. Dette kan skape misunnelse eller konflikter.

Intern krangel

På toppen av det hele – eller som et resultat av alt dette (herom strides man) – har dessverre kunstmiljøet en helt egen evne til å krangle internt. Mange har meninger om andre, havner i ulike maktforhold, og har sosiale liv som overlapper med andre folk i miljøet. Vi kommer liksom ikke utenom hverandre. Dette kan gi oss sosialt press.

Ofte blir resultatet konflikter på tvers av skillelinjer som oppleves som viktige i kunstmiljøet der og da. Tenk på tida da kunsten ble politisert fra slutten av 1960-tallet; fremdeles kan vi se spor i kanon etter hvilken side kunstnerne var på. De som var tettere knyttet opp mot venstresida, har høyere priser. De blir dessuten oftere vist enn de som holdt på tankegods om åndelighet og antimaterialisme. Kunstnere som Jørleif Uthaug (1911–1990) og Finn Christensen (1920–2009) ligger fremdeles lavt i pris og stilles sjeldnere ut.

Et liknende skisma mellom figurative kunstnere og resten av røkla oppstod på midten av 1990-tallet, dette er først i dag i ferd med å heles. Andre konflikter dukket opp da pensum på akademiene fikk mer teori. Kunstnere som studerte samtidig, ble uvenner, folk pratet forbi hverandre, og etter hvert bak ryggen til hverandre. Deretter ikke lenger med hverandre.

Nye konflikter

Nå er det nye konfliktlinjer som tegner seg i kunstmiljøet – denne gangen mellom ulike holdninger til dekolonialisering, queerteori og andre impulser fra kritisk sosiologi, kulturanalyse og antropologi. Igjen er konfliktene harde, det er som om kunstmiljøet er i ferd med å sprekke. Ytre fronter roper til hverandre fra hver sin grøft, mens resten av oss prøver å bevege oss et sted der i midten, uten å bli truffet av skudd fra de sinte aktørene.

Å være kunstner er hardt nok selv uten krangler. Den felles usikre skjebnen, lite økonomiske ressurser og kamp om oppmerksomhet burde ført til en økt mellommenneskelig forståelse. Det burde ført til oppmerksom lytting til hverandre. Dessverre er det ikke slik det er. Noen ganger kan det være greit å tenke på hvor lite ens eget miljøer før man slenger fra seg spydigheter i sosiale medier. For kunstmiljøet er svært lite. Tommy Olsson sa en gang at i billedkunstmiljøet går ikke grensen for habilitet ved om man har ligget med hverandre, men ved om man har barn sammen. Hvis vi ser oss selv utenfra, er vi rett og slett en svært liten krets som lager mye bråk.

Intern krig

Det som er verdens viktigste ting for oss, kunsten, er knapt en bagatell for de aller fleste. Det stormer voldsomt her inne i kunstrommet for tiden, men sett utenfra så befinner stormen seg i det berømmelige vannglasset. Mange folk der ute engasjerer seg faktisk ikke særlig i billedkunst. Samtidig vil de fleste som faktisk bryr seg om kunst, bare se kunstverdenen gjennom utstillinger, gallerier, auksjonenes prislister og omtale i pressen. For å i det hele tatt komme seg dit må man ha en god porsjon flaks.

I det store, brokete kartet over samfunnet, kulturlivet og historien er billedkunst en ørliten flekk i et hjørne. Det er mye omland rundt oss som ikke alltid ønsker oss vel, som vi burde stå samlet og sterke for å møte. Harde personkonflikter styrker ikke kunstfeltet, det styrker heller ikke vår potensielle samfunnsmakt eller påvirkningsevne. Vil man endre noe utenfor kunstfeltet, bør man kanskje ikke begynne med å starte krig innad i eget felt.