Kunsten gir form til det som ikke lar seg måle 05.06.2019

Vi kunne begynne med et håndavtrykk på en hulevegg i Lascaux for bortimot 20 000 år siden. Avtrykket gjorde varig dimensjonene av en hånd og fortalte andre – også dagens mennesker – at det befant seg et menneske akkurat der. Bildet bevarte et bilde av hånden, men den målte også opp et fragment av dette menneskets virkelighet. Det kan vi forholde oss til på ulikt vis. Gjennom matematiske formler kan vi anslagsvis regne ut opphavspersonens høyde og tyngde. Men vi har en begrenset forståelse av avtrykket om vi ser utelukkende på håndens størrelse i centimeter, og kroppen som kan avledes fra omrisset. Begriper vi det konkluderende, som et punktum – som så og så mange centimeter eller utregnede kilo og så videre – ser vi ikke at det i virkeligheten også er et kolon: Håndavtrykket er en portal til noe som ellers er skjult for oss. Det er en inngang til en verden som er tilbakelagt, men som vi kan forestille oss gjennom bildet.

Vår tids kunstverk kan gjerne også beskrives som slike kolon fordi de alltid vil ha elementer av denne typen måling av andre virkeligheter i seg. Kunst vil rett og slett kunne synliggjøre dimensjoner ved noe som ikke så lett lar seg kvantifisere i standardformater som centimeter, kilo eller statistiske skjema. Vi trenger å anerkjenne akkurat det i større grad; hvordan kunsten peiler inn andre måter å måle opp verden på, og dermed hvilke virkeligheter som blir gjort tilgjengelig for oss. Dette Billedkunst kretser inn noen sonderingspunkter i landskapet.

I en av artiklene tar Gustav Svihus Borgersen for seg den kanskje mest åpenbare varianten – kartet – og hvordan kunst og virkelighet berører hverandre gjennom kartografien. Rune Slagstad skisserer hvordan kartleggingen av landområder er knyttet til både faktiske og forestilte geografier: Da landmålerne skrittet opp det norske landet på begynnelsen av 1800-tallet, hadde de noen ganger selskap med malere. Men der landmålerne brukte standardiserte algoritmer hvor det faktiske landskapet ble dokumentert, målte malerne opp det ideelle Norge. De malte ikke opp hvordan landet faktisk så ut, men hvordan de på den tiden tenkte landet burde se ut. Både landmåleren og malernes kartlegginger skulle senere utgjøre plattformen for Norge som turområde, skogbruksfelt og forestilt fellesskap.

I et knippe tekster skisserer kunstner Katrine Køster Holst motsatser til disse idealiserte landskapene gjennom sitt arbeid med eksperimentell keramikk. I et blikk på materiale som ekskluderes fra stedene vi bebor, som søppel og annet avfall, men også landskap som består av ustabilt materiale. Det er som om det målløse i kunsten manifesterer seg gjennom materiens og jordens ustadighet, slik Køster Holst skisserer verden. Kvikkleire og smeltende snø gir form til det faktum at enhver oppmåling av landskap ikke vil kunne fange opp dets fundamentale foranderlighet eller detaljene de store linjene ikke fanger opp.

I Beate Petersens intervju med Toril Johannessen belyses det mangefasetterte området som eksisterer mellom kunstnerisk og vitenskapelig måling ytterligere. Eksempelvis hva statistikk kan fortelle oss om den «sannheten» vi blir servert i historiebøker, vitenskapelige tekster eller teoretiske kanoner. Er kanskje historien ikke alltid så objektiv? Eller hvordan måle mikroorganismers vekst innenfor et begrenset miljø eller rom, og samtidig studere deres estetiske kvaliteter? Når det gjelder sistnevnte, kan vi også dra klare paralleller til en annen kunstner i denne utgaven, nemlig Gunnhilde Høyer, og hennes arbeid med pigment, vann, fordampning og avleiring – avtrykk av tid. I Frida Forsgrens intervju med henne belyses også hvordan verdens forskjellighet og stadige forandringer er mer reell enn de ideelle målingene, hvor detaljer overstyres. I hennes bilder setter naturen sine avtrykk; selve grensesnittet mellom det som ikke lar seg fange – vind, regn – på en måte som holder fast ved den forbigående detaljen, snarere enn den uttømmende oppmålingen.

For kunstneren Olve Sande har måling å gjøre med hvor man hører til, ikke algoritmer eller matematikk. I en samtale med undertegnede forteller han om hvordan måling av de mer intime rom – et vindu en annen person ser ut av, eller som man går forbi på en spasertur – i større grad forankrer deg i verden som menneske enn konkluderer med hva slags dimensjoner det som måles, har.

Det stopper ikke der. Du kan også lese om hvordan månen der ute har vært gjenstand for både vitenskapen, kvakksalveri, kunstneres begeistring og beundring – og ganske enkelt en del av de fleste folks fjerne omgivelse i Vilde M. Horveis tekst – eller blandingen av tider og steder på Veneziabiennalen (Geir Haraldseth) eller Manifesta (Hilde Sørstrøm), for å nevne et par av utstillingene som anmeldes i dette nummeret.

Markedsterminologi setter sitt preg på mange sammenhenger, også kunsten. Hvorvidt noe kan kjøpes og selges, eller hvor ofte noen løser billett til et galleri eller et museum, har blitt en standard for hvordan kunst måles, særlig i politikken. For vi lever vi i en tid hvor nesten alt får verdi gjennom å måles, skriver filosofen Jonna Bornemark i Det omätbaras renässans: En uppgörelse med pedanternas världsherravälde (Volante, 2018) – en uventet bestselger i Sverige i fjor. Målstyring, entreprenørskap og talentutvikling resonnerer ganske visst med hvorvidt noe kan måles i tall eller centimeter. «Vi har inviterat ett språk och en praktik som hör marknaden till in i vårt innersta, och därmed har det inte bara tagit över alla aspekter av vårt samhälle, utan själva essensen av vad det är att vara människa», som Vanna Bowles formulerer det i sin artikkel i dette bladet, som tar utgangspunkt i nevnte Bornemarks bok. Men, som jeg allerede har vært inne på, holder kunsten fast ved og gjør tilgjengelig for oss andre måter å måle opp verden på enn den som skisseres av New Public Management, markedets styringsregimer, standardiserte måleenheter eller algoritmer.

Et viktig spørsmål blir derfor hvor det blir av kunsten selv i målbarhetens tid. Det håper vi i redaksjonen du finner stimulans til å tenke litt mer over i denne utgaven av Billedkunst.

God lesning og god sommer!