Unge kunstnere får høre at de skal inn på en arena der deres blikk, uttrykk og egenskaper er noe kunstfeltet kontinuerlig higer etter. Men å ta steget inn i et profesjonelt kunstliv kan være hardt både økonomisk, sosialt og psykisk.Tekst av Kristine Kleppo.

Miriam Wistreich er daglig leder i UKS. Foto: Jennifer Steetskamp.

Billedkunst har spurt en rekke personer med ulike posisjoner i kunstfeltet om hvilke mekanismer som påvirker et ungt menneskes adgang til det profesjonelle kunstlivet. Om hva slags betydning alder, klasse og erfaring kan ha å si når du går inn i en etableringsfase.

– På en merkelig måte så behandler kunstverdenen alle likt fordi den behandler alle nesten like dårlig. På UKS (Unge Kunstneres Samfund) forsøker vi å gjøre det motsatte. En del av det arbeidet består i å legge til rette for at du kan klare deg uten å ha med noe kulturell eller annen kapital hjemmefra, sier ny daglig leder i UKS, Miriam Wistreich.

Hun snakker med oss på telefon fra et hjemmekontor i Danmark. Planen var å flytte til Oslo for å begynne i stillingen hos UKS, men grensen er foreløpig stengt på grunn av koronapandemien.

– Jeg tror at det er vanskelig når du er ny. Du har ikke så mye erfaring med kunstverdenen ennå. Derfor føles nok ting mindre transparent. Man kommer inn i et miljø som også kan være brutalt til tider, hvor det er mange man beundrer, hvor man hele tiden skal bedømmes, hvor det er vanskelig å klare seg samtidig som man kan føle at man er avhengig av aksept. Når du er i starten av karrieren, er det også vanskeligere å skrive søknader, og mer intimiderende å være til stede på åpninger. Det var noe jeg selv følte på som ung kurator. Det er en utbredt idé om at man skal være synlig, være «ute på scenen». Senere skjønner du at alt ikke står og faller på den ene kuratoren du møter på en vernissage, sier Wistreich.

Styreleder i Norske Billedkunstnere (NBK), Ruben Steinum, er enig i at det kan være sårbart å gå inn i kunstneryrket.

– Det vil være tøffere når man er ung, fordi man er usikker på hva som skal til, man vet ikke om det vil bære eller briste, sier han.

Han er spesielt opptatt av de økonomiske spørsmålene, med fokus på klasse og vilkår knyttet til arv.

– Det er viktig at man bidrar til å åpne og sikre mulighetene for de som har evner, egenskaper og vilje, slik at ikke sosioøkonomiske forhold gjør at du gir opp å bli kunstner, sier han.

Ruben Steinum. Foto: Marthe Thu.

Når klasseforskjellene blir tydeligere

I et yrke uten faste lønninger, med store krav til utstyr, gode materialer og atelier samt gjerne også et nettverk av kunstnere i nærheten, blir et spørsmål om klasseforskjeller raskt betimelig. For mange er det en daglig kamp om hva du trenger for å jobbe og overleve for de som ikke kommer fra en velstående familie.

– Jeg hørte en gang Merete Jankowski, tidligere rektor for Det Fynske Kunstakademi i Danmark, snakke om en undersøkelse ved hennes egen institusjon som viste at 80 prosent av studentene kommer fra en middelklasse­bakgrunn – eller over der igjen, sier Wistreich.

– Bare 20 prosent har arbeiderklassebakgrunn. Det er et betydelig mindretall. Dessuten blir kunsten mer profesjonalisert, og da blir det mindre rom for å slippe inn via andre kanaler enn prestisjefylte og ofte dyre skoler. Og så har du økonomiske faktorer. Å være kunstner er som regel veldig lavt lønnet og økonomisk usikkert. Da blir det fort veldig prekære forhold om du ikke har en familie som hjelper deg. Ta for eksempel bolig. Om du har en forelder som hjelper deg med et sted å bo eller et atelier, så kan det være helt fundamentalt for om du kan jobbe som kunstner eller ei. Har du mulighet til å jobbe gratis for et prosjekt? Det er også et spørsmål om helse og mental sunnhet, hvor mye stress og bekymringer du klarer å bære. Er man robust nok til å klare seg i en verden som er veldig omskiftelig og vanskelig å forstå? I Skandinavia finnes mange støtteordninger som hjelper til med å skape en kunstverden med større mangfold, men i utlandet skal man nesten være i den ene prosenten med mest ressurser for å klare det, sier Wistreich.

Steinum tror også at klasse­ og familie­ bakgrunn er en viktig faktor for de som klarer å etablere seg i kunstneryrket.

– Ja, det er jeg helt overbevist om. Men jeg opplever at det er betydelig mer fokus på kulturell bakgrunn og klasse nå enn det var tidligere. Jeg har vært spesielt opptatt av klasse fordi jeg mener at det favner mange av disse spørsmålene. Det handler om hvorvidt man har råd til å stå i kunstnerskapet gjennom etableringsfasen og å kunne tenke langsiktig. Samtidig er det mye fokus på spørsmål om representasjon og mangfold.

Jeg har vært spesielt opptatt av klasse fordi jeg mener at det favner mange av disse spørsmålene. Det handler om hvorvidt man har råd til å stå i kunstnerskapet gjennom etableringsfasen og å kunne tenke langsiktig. Samtidig er det mye fokus på spørsmål om representasjon og mangfold.

– Hva slags fokus tenker du på når du sier det?

– Konkret, at det skrives mer om det. Dette medfører en høyere grad av bevissthet knyttet til spørsmål om hvem som har anledning til å bli kunstner, og hvilke hindre som kan stå i veien. Gjennom dette koronaåret så har jo økonomiske spørsmål knyttet til ulikhet og klasse vært mer oppe på agendaen i nyhetsbildet enn tidligere. Dette er temaer som jeg gjerne skulle sett at man forsket mer på for å få dypere innsikt i hvordan det har vært tidligere sett i forhold til hvordan det fungerer i dag. Det er rimelig å slutte at kunstneryrket ikke er tilgjengelig for alle på bakgrunn av langt mer komplekse forhold enn å kun se på de lave inntektene til kunstnerne flest, sier Steinum.

– Og selv om det kunne fungere å velge et slikt liv, så handler det vel også om hva du blir fortalt hjemme. Om kunstneryrket blir oppfattet som et mulig valg for et ungt menneske?

– Det tenker jeg er kjempeviktig, og der kommer jo skolen inn. Alle barn har rett til utdanning. Skolen kan forstås som vår største kunstinstitusjon, og kunsten bør ha en helt sentral rolle i skolen. Da er det viktig med tiltak som Den kulturelle skolesekken (DKS), der unge mennesker får anledning til å møte og snakke med kunstnere. Jeg har blitt fortalt at det å ha møtt en profesjonell kunstner har vært helt avgjørende for å i det hele tatt kunne tenke seg at det var mulig å bli kunstner, sier han.

Jeg har blitt fortalt at det å ha møtt en profesjonell kunstner har vært helt avgjørende for å i det hele tatt kunne tenke seg at det var mulig å bli kunstner
Aase Texmon Rygh, Torso (1956). Beinhvit plastbetong, 52 × 137 × 25 cm. Gitt som gave til UiO i 1967. Foto: Arthur Sand / Universitetet i Oslo. Tilhører Universitetet i Oslo (UiO). Gjengitt med tillatelse fra Universitetet i Oslo / BONO 2021. Verket er med på utstillingen «100 års samliv» ved UKS i november.

Snakker du kulturell kapital?

Klassespørsmålet dreier seg også om mer enn det rent økonomiske.

– Dette blir fort [Pierre] Bourdieu­-territorium, påpeker Geir Haraldseth, kurator ved Nasjonalmuseet.

Han viser til den franske sosiologens teorier om hvordan smak og klassebakgrunn styrer hvilke arenaer i samfunnet du har tilgang til. I sin bok Distinksjonen (1979) beskriver den franske sosiologen hvordan en person fra den kulturelle eliten vil kunne ha adgang til både finkulturelle og folkelige arenaer, mens en person fra et hjem med lav kulturell kapital stort sett vil være henvist til det folkelige.

– Snakker man flytende kulturell kapital [kulturell kapital som er fritt disponibel, red.anm.] så har man en helt annen forutsetning for å forstå sin egen rolle i feltet. Det er viktigere i Norge hvor man ikke vil snakke åpent om klasse. Dette er noe som er vanskelig å snakke om, og som kanskje undertrykkes litt. Det insisteres på likhet, og så takler man ikke forskjeller på en så god måte, sier kuratoren.

Line Ulekleiv er både kunstkritiker og lektor i skrivepraksis ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Hun ser tydelig at studenter preges av hvor de kommer fra og hvilken inngang de har til kunstlivet.

– Ja, der tror jeg avgjort at personlig bak­ grunn og klassespørsmål ligger som en understrøm. I tillegg er det slik at noen av masterstudentene kan komme fra ulike fagfelt med andre tradisjoner, sågar andre yrker. Resultatet er at man er lite naturalisert inn i kunstverden. Det handler mye om å ha et språk for hvordan man omtaler kunst, en treffsikkerhet for hvordan man verbalt kan presentere eget uttrykk og egen praksis. En manglende selvtillit og ustøhet på det området er noe jeg forstår godt, sier Ulekleiv.

Her kan kunstutdanningene spille en sen­tral rolle for å gi studentene en relevant språklig inngang når de skal kommunisere arbeidene sine, mener hun.

– Om man kan lite fra før og er fremmed for konteksten kunst opptrer i, har man gjerne noen fikserte ideer om et helt eget og opphøyd kunstspråk som må læres på den harde måten. Men det ligger også en frihet i å skjønne at dette er noe man bidrar til å artikulere selv. Samtidig finnes det noen nødvendige felles referanser som kan virke veldig avskrekkende på mange. Man kan også ha en fandenivoldsk holdning til det man driver med, som kanskje ikke umiddelbart passer inn i kunstverdenens mer teoretiske retning, men som likevel kan generere god energi. Jeg ser også at skolesystemet kan virke veldig tvangsmessig på mange. For eksempel at man må skrive en mastertese om sitt eget arbeid, har det unektelig vært en del motvilje mot. Likevel er denne mer begrepsorienterte og språkliggjorte inngangen til kunsten noe jeg ser at mange vokser mye på, og ender med å se muligheter i. Det kan bidra til at studentene får en orientering, styrket teft og større tro på hvordan de er med på å definere det de driver med. Slik kan de også få en større trygghet når de holder på alene senere, etter endt skole­ gang, sier Ulekleiv.

Geir Haraldseth er kurator ved Nasjonalmuseet. Foto: Frode Larsen / Nasjonalmuseet.
Snakker man flytende kulturell kapital så har man en helt annen forutsetning for å forstå sin egen rolle i feltet. Det er viktigere i Norge hvor man ikke vil snakke åpent om klasse.

Ung, kul og stempla

Ved Nasjonalmuseet jobber Haraldseth med åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst». Her har de gått bredt ut for å finne kunstnere som de mener kan gi et nytt blikk på hva kunstlivet i Norge er i dag. Et premiss for utstillingen var at den kun skulle vise kunstnere som ikke er innkjøpt i Nasjonalmuseets samling allerede. På nettsidene sine skriver museet at de har ønsket å lage en utstilling som både beveger seg innenfor og utenfor etablerte ideer om hva kunst skal være.

En relevant problemstilling for yngre kunstnere er om det finnes et miljø som kan se og ta imot det de driver med, selv om kunsten har et ungt og uvant uttrykk, påpeker Haraldseth.

– De yngste av de 147 kunstnerne vi har valgt ut, jobber mellom koreografi og mote. Vi har ikke en kategori som heter koreografi ved Nasjonalmuseet, og da møter vi kanskje ikke de kunstnerne på best mulig måte. Jeg tenker at kunstbegrepet er i endring i dag. Jeg på 40+ vurderer kanskje ikke kunstnere som er eldre eller yngre enn meg med samme valør som de som til­ hører andre generasjoner. Yngre kunstnere jobber kanskje tverrfaglig av natur. Det man har sett i USA, er at amerikanske kunstnere får suksess når de velger en kategori for det de driver med. Når de velger «billedkunsten» blir det straks også lettere å få gjennomslag på arenaen for billedkunst. I sosialdemokratiet Norge skulle en kanskje tro det er enklere, men jeg vet ikke om det er slik. Derfor er det viktig at yngre kunstnere også lager sine institusjoner, ikke bare fester seg i eksisterende definisjoner, kategorier og språk, sier han.

Steinum i NBK ser at unge kunstnere i større grad risikerer at deres kunst blir misforstått i møte med et etablert kunstliv.

– Man synliggjør verden og seg selv gjennom kunsten. Det kan være uttrykksmåter som ikke nødvendigvis gjenkjennes av et større publikum. Dette er kunst som rett og slett vil være usynlig for mange. Samtidig tror jeg en del kunst skapt av unge kunstnere fort kan bli stempla som trendy og dermed avvist på en feilaktig og lettvint måte. De kan bli beskyldt for å gjøre noe som først og fremst er veldig tidsriktig. Det kan være et han­dicap for enkelte unge kunstnere og bli stående i veien for å se kvalitet i kunsten, sier Steinum.

Han bruker post­internett­kunst som et eksempel på en tendens der kunsten har fått en trendy og overfladisk merkelapp som ikke alltid er til kunstnernes fordel. Kunstfenomenet oppstod på midten av 2010-­tallet og tematiserer gjerne hvordan bruk av internett og sosiale medier reflekterer oppfattelser av kroppen, selvet, måter å agere i forhold til hverandre, og utforskning av overflate som et utgangspunkt for en måte å oppfatte virkeligheten på.

På UKS forteller Wistreich at de for tiden jobber med å sette opp en stor utstilling i forbin­delse med UKS’ 100­årsjubileum. Her vises blant annet verker av modernisten og skulptøren Aase Texmon Rygh. Hun blir ansett som en pioner innen modernismen i Norge, noe hun lenge led under da den naturalistiske kunsten dominerte.

– Det er jo ikke ualminnelig at man har et uttrykk som det tar tid å få aksept for, mange kunstnere oppnår berømmelse først sent i livet. Jeg synes kunstverdenen er helt crazy merkelig, innrømmer Wistreich.

En sjanse å ta

Ved Oslo Kunstforening leter kunstnerisk og dag­lig leder Marianne Hultman alltid etter talentfulle kunstnere i alle aldre. Hun sier at hun selv i liten grad tenker over klasse og klasserelaterte nettverk som en viktig faktor for unge kunstnere som vil etablere seg.

– Jeg vil tro at det ikke spiller noen rolle, men det kan jo være at det virker med uten at man bevisst tenker på det. Dette skyldes hovedsakelig at det ikke er studieavgift ved universiteter i Skandinavia, og at du som student har krav på studielån, noe som har vært avgjørende for mange. Det viktigste, utenom det rent kunstneriske, er at kunstneren har en sosial evne, klarer å snakke med folk, gå frem til folk og ta kontakt. Det er ikke så enkelt, spesielt ikke uten erfaring. Jeg vet ikke hvor mye man snakker om sånt på kunstskolene heller. Det som er kuratorens største utfordring, er å finne frem til de unge kunstnerne som ikke har denne evnen. De kan være både talentfulle og relevante, men ikke så enkle å finne.

– Er det risikabelt for en kurator å velge en ung kunstner?

– Der tenker jeg at det er litt både òg. Om du velger en etablert kunstner, gjør du jobben din litt enklere, men samtidig er du ikke så spennende i et lengre perspektiv hvis du ikke våger å ta risiko. Det er der spenningen finnes, men også ansvaret for å finne frem til de gode unge kunstnerne og gi dem en mulighet. Det synes jeg er en del av kura­torjobben som er veldig spennende. Jeg er nesten sikker på at unge kunstnere ikke diskrimineres på grunnlag av alder. Jeg tror det er mer tvert om. Men jeg tror at kuratorer tenker seg om to ganger før han eller hun velger en ung kunstner. Da trenger man mer tid for å få ting på plass. Iblant har man ikke den muligheten. Derfor er det viktig at mindre institusjoner har ordentlige budsjetter for å satse på de unge, ellers går det ikke, sier Hultman.

Hun forteller at hun ser en tendens til at gallerier har blitt mer tilbakeholdne med å plukke opp unge kunstnere de siste årene, men også at innstillingen hos de besøkende har forandret seg.

– For mange år siden når noen var ukjent, så ble folk nysgjerrige, men nå tenker de at da drar vi ikke dit. Før gikk de kommersielle galleriene på avgangsutstillingene for å fange opp de nye kunstnerne. Nå tenker man litt annerledes. Nå kan kunstneren være for ung, man risikerer å ødelegge kunstneren ved å sette for mange krav for tidlig, sier Hultman.

Kunstsosiolog Dag Solhjell sammenligner forholdet mellom en ung kunstner og kuratoren som vil stille ham eller henne ut, med ektepar i Frelsesarmeen.

– Der har du grader, og når én rykker opp, skal den andre også rykke opp. De rykker opp sammen. Gallerier og kunstnere finner hverandre på litt samme nivå. En kurators rolle er jo å satse og ta sjanser, sier han.

Marianne Hultman er kunstnerisk og daglig leder ved Oslo Kunstforening. Foto: Patrick Miller.
Jeg er nesten sikker på at unge kunstnere ikke diskrimineres på grunnlag av alder. Jeg tror det er mer tvert om. Men jeg tror at kuratorer tenker seg om to ganger før han eller hun velger en ung kunstner.

Fetisjerer det unge

Alle Billedkunst har vært i kontakt med i forbin­delse med denne artikkelen, understreker at det å være ung i hovedsak er en fordel i kunstlivet. Om det er tøft å være ung kunstner, vil man kunne komme til å oppleve at en del aspekter ved livet man har valgt, blir tyngre når kunstnerskapet ikke lenger er like «ungt og lovende» og man samtidig kommer inn i en fase av livet hvor man trenger en stabil inntekt som kan forsørge en selv og en eventuell familie.

– Før ble det sagt at om du ikke hadde slått igjennom innen du er tretti år, så er det ingen som vil ha deg. Det var ganske rått, sier Hultman.

– Kunstlivets egne verdisystem er til fordel for de unge. Det er jo de unge som driver fremtiden med seg. Det er alltid de unge som angriper de gamle. Det som avgjør hvem som får økonomisk støtte, er den kunstneriske anerkjen­nelsen du får – som i det lange løp avgjør om du får stipender eller ikke. Da hjelper det å være ung og fornyende, sier Dag Solhjell.

– Den pirrende nysgjerrigheten på fersk­ vare følger en innebygd og tidvis forterpet logikk rundt hvordan kunsten fungerer, og befester samtidig en markedstilpasning. Da vil det også være ulike nyanser, grupperinger og kategorier rundt et tidstypisk uttrykk som kan knyttes til en generasjon. Det finnes en kultur for det, sier kritiker og høgskolelektor Ulekleiv.

– Kunstscenen i dag setter pris på mange av de egenskapene som er knyttet opp mot ungdom, som energi, fleksibilitet og den friheten man har til å gjøre som man vil og dra hvor man vil, uten en familie å ta hensyn til. Senere kommer det et langt strekk av livet hvor man får behov som ikke er like forenlige med disse idealene, og da blir det gjerne vanskeligere. Det er fordeler ved å være ung. Man har ikke barn, kan bo på liten plass, kan jobbe og reise mye, påpeker Wistreich.

– Noe vi ikke får snakket nok om i kunstverdenen, er psykisk helse. Det er veldig mange i kunstverdenen som strir med utfordringer der, enten de har diagnoser eller opplever å bli utbrent. Stress er jo en veldig naturlig følge av
et usikkert arbeidsliv hvor man er lavt lønnet, skal jobbe hardt, forholde seg til avgjørelser som blir tatt uten at prosessene bak er synlige, og generelt mye usikkerhet. Mental helse er tabubelagt og et underbelyst område når det gjelder det å leve som kunstner, tilføyer Wistreich.

– Noe vi ikke får snakket nok om i kunstverdenen, er psykisk helse. Det er veldig mange i kunstverdenen som strir med utfordringer der, enten de har diagnoser eller opplever å bli utbrent.

Få anmeldes

Likevel etterlyser flere av de Billedkunst har vært i kontakt med, en større interesse for å anmelde utstillinger av unge kunstnere.

– Det er i seg selv en utfordring at det blir stadig mindre kunstkritikk, spesielt i de større avisene. Ettersom det er så lite kritikk og anmeld­elser, er det klart at det også rammer de unge. Uten at jeg er helt sikker, så opplever jeg det som at det er få anmeldelser av soloutstillinger av unge kunstnere, sier NBKs Steinum.

– Hva med avgangsutstillingen til master­studentene ved avdeling Kunstakademiet ved KHiO; den avholdes på Kunstnernes Hus. Den får ikke i nærheten av den oppmerksomheten som for eksempel Høstutstillingen. Det er jo samme vis­ningssted, og på et vis handler begge utstillingene om muligheten til å oppdage det nye.

– Der har du rett. Det er jo helt rå utstil­linger. Den offentlige oppmerksomheten rundt avgangsutstillingene er jo veldig mager. Jeg er nok preget av at jeg selv har fokusert på unge kunst­nere i en del år og har sett mye i den retningen selv. Faren for å gå rett inn i skyggen rammer de unge, sier Steinum.

– Når man ikke har det store CV-­materialet å vise til, vil jeg oppfordre kunstnere til å ta saken i egne hender, sier han.

– Gå sammen med kollegaer, sett opp utstillinger, utforsk den unge kunsten – istedenfor å vente på mulighetene.

Holde sammen

NBK-­lederen oppfordrer unge nyutdannede kunstnere til å holde fast ved fellesskapene fra studietiden.

– Når du kommer rett fra utdanningen, kan det være lurt å organisere seg i kunstnerorgani­sasjoner, og skape de mulighetene og kollegiale fellesskapene dere trenger. Hjelp hverandre. I et langt liv som kunstner vil det alltid være viktig å ha kollegaer, presiserer Steinum.

Ulekleiv ser også det å lage muligheter for å vise egne arbeider som svært viktig i startfasen.

– Det handler om å gjøre seg synlig etter utdannelse, men også om hvor man har sjansen til å bli vist. For mange vil det være et møysommelig arbeid å bygge seg opp sted etter sted, men alle de kunstnerdrevne visningsstedene er her et stort pluss. De store separatutstillingene vil for de aller fleste la vente på seg. Fra mitt perspektiv vil jeg si at det kan ha positiv effekt når studenter danner atelierfellesskap etter studier. Å bygge opp et miljø er viktig, sier Ulekleiv.

Hun fremhever også nettverksbygging som et viktig aspekt.

– Det vil nok være viktig å bli kjent med kunstmiljøet. Det handler om å få et kontaktnett, kjenne noen og bli kjent med folk, og om å vises i en mer sosial setting – selv om jeg liker å tro at det ikke er den primære faktoren, men at man kan bygge seg opp basert på egen kunst. Men det viktigste vil være en sjanse til å få vist frem arbeidene. Å skape en klangbunn for nysgjerrig­het, sier Ulekleiv.

– Unge kunstnere er fantastisk fantasirike når det gjelder å komme utenom de innarbeidede utstillingsstedene, sier kunstsosiolog Solhjell.

Han viser til 90-­tallets kultur for kunst­nerdrevne visningssteder, som galleri Otto Plonk i Bergen, og Galleri G.U.N. (Galleriet Uten Navn) i Oslo.

Steinum oppfordrer kunstnere til å beholde sin personlige integritet og troa på seg selv i møte med det etablerte kunstmiljøet.

– Jeg vil ikke oppfordre til at man skal tilpasse seg noen andres språk eller uttrykk som strategi. Snarere tvert imot. Jeg har motstand over­for at man skal måtte knekke noen sosiale koder for å komme inn. Jeg tenker at man vel så mye skal være med og definere dette, selv og sammen med andre kunstnere man er tett på. Blandingen mel­lom å anerkjenne at det finnes nettverksstrukturer, samtidig som man unngår å dyrke en idé om at løsningen ligger i å tilpasse seg disse strukturene, tror jeg er viktig. Løsningen og mulighetene ligger vel så mye i det å selvorganisere seg og å uttrykke seg kunstnerisk, sier han.

– De det kommer til å gå bra med, peker seg ofte tidlig ut. Det handler gang på gang om å ha troen på eget prosjekt, at kunsten din – materi­alet, uttrykket og det du vil ytre – på et eller annet plan synes nødvendig, til tross for all uunngåelig usikkerhet. Da er man godt i gang, i alle fall med motivasjonen, sier Ulekleiv.

Det er lett å tenke at de unge har alt fordi deres ungdom representerer det resten av oss er i ferd med å miste. Som de intervjuede i denne artikkelen presiserer, gir det å være ung på en kunstscene en del vesentlige og åpenbare fortrinn. De store urettferdighetene er ofte ikke rettet mot dem.

Likevel finnes det utfordringer, spesielt ved å være ung, som fortjener søkelys for å få et best mulig velfungerende kunstfelt. Psykisk helse, som Wistreich i UKS påpeker, kan være et felt der unge er mer utsatt. I mange yrkesgrupper innebærer overgangen fra studier til arbeid også en over­ gang til et voksenliv med større yrkesmessig og økonomisk stabilitet. Unge nyutdannede kunstnere vil ofte oppleve det motsatte. De går fra en skolehverdag med jevnlige studielånsutbetalinger, medstudenter og oppfølging fra lærere, til et yrkes­liv uten økonomiske garantier eller faste kollegaer. Der de hittil har stått på noenlunde lik linje med resten av sin generasjon, vil de kunne oppleve et fall fordi deres økonomi ikke holder tritt med deres jevnaldrende. Det blir mer risikabelt å lage en tilværelse med familie, fast bosted og ikke minst et sted å arbeide.

Oppfordringen fra både Steinum og Ulekleiv er at man holder fast ved de sosiale relasjonene man har etablert i studietiden når man skal etablere en videre karriere. Wistreich forteller at de på UKS er i ferd med å utvikle en såkalt care rider der kunstnere med spesielle behov kan si ifra om dette i møte med et sted som skal vise deres arbeider. Det kan for eksempel være om kunstnere sliter med angst og depresjoner og trenger å få arbeidstidene sine justert etter søvnmønsteret sitt, om man har fysiske sykdommer eller funksjons­hemninger som krever tilrettelegging, eller om man er eneforsørger for barn og ikke er tilgjenge­ lig for å jobbe til visse tider.

I avisredaksjonene fungerer ikke mekanis­mene for å dyrke det nye og unge på samme måte som i kunstlivet. Når kunstdekningen i redaksjo­ nene svekkes, slik man har sett de siste årene, kan man også se tendenser til at det unge og nye tilsidesettes til fordel for noen få anmeldelser av de største kunstnerne og utstillingene. Det vil kunne være en vanskelig barriere som reduserer muligheter for å bli sett og vurdert for unge nye kunstnere.

Et interessant kunstfelt trenger uttrykk som på ulike vis speiler samfunnet. Om bare øvre middelklasse er representert, risikerer man å styrke en monokultur i retning av smakfull og «flink», men kjedelig kunst. For at en kunstscene skal bli spennende og relevant for et variert publikum, må ulike uttrykk få lov til å virke mot hverandre. Det betyr at vi må fri oss for redselen for å snakke om klasse og bruke denne tiden hvor disse temaene gir gjenklang i en større samfunnsdebatt, til å diskutere hva som kan gjøres for at det skal bli lettere å etablere seg og se muligheter til å leve som kunstner uten en familie med midler som støtter deg økonomisk. Her må det gjøres noe der kunstnerne er i startgropa for en kunstnerkarriere.

Wistreich og Steinums oppfordring er at unge kunstnere ikke forsøker å definere seg inn i et etablert kunstfelt på dets premisser, men at man i møte med kunstscenen finner et eget språk for uttrykket sitt og hvem man er. Det utelukker ikke en viss evne til å orientere seg om hva og hvem man går i møte. I denne artikkelen finnes det mange ulike meninger og innfallsvinkler til dette. Formålet har ikke vært å komme til en konklusjon eller enighet, men heller å stille åpne spørsmål for å finne ut hvor det brenner, hva som må snakkes mer om og på hvilken måte det å være ung kan gjøre en person sårbar i kunstfeltet.