Kunst og ritualer 18.12.2018 Leder

Mange forbinder ritualer med religion eller formaliserte offentlige sammenhenger, men ritualer binder sammen hele vår eksistens. Ta noe så enkelt som å pusse tennene. Foruten hygieniske årsaker ritualiserer tannskrubbingen dagens slutt og forestående leggetid. Det er uendelig mange slike mikroritualer som formgir oss. Faktisk har disse gjøremålene vært med på å gjøre det mulig å skape en sivilisasjon, hevder historikeren Yuval Noah Harari (1). Fordi vi tror på abstrakte forestillinger som nasjon, kjærlighet og kunst kan vi skape nye virkeligheter gjennom historiene vi forteller hverandre og ritualene som opprettholder dem. Bare tenk på penger. Hadde vi ikke trodd at sedler hadde den påskrevne verdien, ville de vært verdiløst papir. Dermed oppstår det en mengde rekvisitter, steder, handlinger og ting – fra banker og kredittkort til lommebøker og begrepet om merverdi – som direkte uttrykk for det som egentlig bare finnes gjennom et forestilt fellesskap.

Slik er det også med kunsten. Kunsten ville ikke vært kunst om vi ikke trodde på den, var deltagere i dens ritualer, og virkeligheten som oppfinnes gjennom dem. Både museer, kuratorer, kritikere, konservatorer, kunstverk, gallerier og utstillinger er noe som finnes fordi vi tror på en abstrakt forestilling – kunst – med hele dets sett av handlinger, tanker og blikkretninger. Bare hvordan vi beveger oss i et galleri, vandrer fra verk til verk, mens vi forventer oss noe interessant, vakkert, eller kanskje en eller annen form for erkjennelse fra «verkene» – alt dette er ritualer tillært gjennom beretninger om hvordan vi skal se kunst og opptre i et galleri. Marcel Duchamps Fountain (1917) kunne ikke vært kunst uten at vi trodde på kunstsystemets ritualer – det ville forblitt et pissoar. Kunsten er litt som den bedrøvede fuglen Pindia-pampistiko-pampibanon i André Bjerkes dikt, for siden vi tror på den, finnes den likevel.

Ritualer er «en erkjenneselsform fullstendig ulik noe annet. Jeg blir del av noe som både er og ikke er, samtidig. I ritualet skapes det en virkelighet som ikke finnes utenfor ritualet, men som likevel er høyst reell innenfor ritualets grenser», som Gyrid Gunnes skriver i sin kommentar. Likevel påvirker kunsten verden utenfor. Kunstnere som Joseph Beuys, Sharon Lockhart, Christoph Schlingensief, Tino Sehgal, On Kawara, Marina Abramović og wieneraksjonistene skapte helt egne virkelighetssystemer med en effekt utenfor kunstens eget rom, fordi kunsten blir et laboratorium for å utforske livet som leves utenfor galleriveggene. Noen ganger er de kunstneriske handlingene så sterke at vår oppfatning av virkeligheten, slik Petter Haaland Bergli viser oss i sin artikkel om nettopp wieneraksjonistene. De mente at kunstens ritualer kunne forløse undertrykte impulser i mennesket. Eller, på mer diskret vis, se på hvordan Sharon Lockharts fotoserie av lunsjbokser hvor trivielle hverdagselementer ritualiseres slik at vi – kanskje for første gang – virkelig ser en helt alminnelig lønsjboks, men da innenfor rammen av kunst. Altså som noe interessant, noe vi kanskje kan lære noe av.

Vår opplevde virkelighet kan rett og slett skapes om gjennom kunstens ritualer. At vi også kan tenke rituelt og performativt i selve kunstskrivingen viser Pernille Mercury Lindstad i sitt teatraliserte reisebrev fra årets Coast Contemporary i dette Billedkunst. Kunstkritikk trenger ikke være en nøktern vurdering, den kan gjenoppføre erfaringene fra kunsten i fiksjonalisert form, som skuespill.

Ritualer former også hvordan vi forholder oss til både kunstens verdi, hva vi kan forstå gjennom den, hvordan den skal sees, og hva en kunstner er, som Mari Opsahl er inne på i sin artikkel om kunst og arbeid. Vår forestilling om arbeid defineres ofte av ritualer som er målbart produktive, altså at et gitt sett handlinger ender i en ting som kan kjøpes, konsumeres eller oppleves innenfor en like målbar tidsramme. Kunstnerens arbeidsritualer er ikke så enkle, og det er derfor anerkjennelsen av kunstnerarbeidet – som kanskje er å ligge på en sofa og gruble – har vært så vanskelig å akseptere for mange. Situasjonen er likevel i ferd med å forandre seg på det området, i det minste fra politisk hold, antyder Opsahl. Godt er det!

Kunstsystemet ritualiserer også måter å se og tenke på som begrenser – ritualiseringen av billedkunst som mer reflekterende enn kunsthåndverk, for eksempel. Eller hvordan etnografiske artefakter holdes utenfor det gode selskap, slik samisk kunst lenge har vært sperret ute fra samtidskunsten. Bjørn Hatterud skriver om en mindre tematisert, men like virkelig eksklusjon: amatørfortolkningene av kunst. «Det er fort gjort for kunstfolk å riste oppgitt på hodet når et utrent kunstpublikum ser sin sviger- mors duk, sitt barns hudutslett, eller barndommens tyttebærenger i møte med et rent abstrakt verk,» skriver han, og tar til orde for å senke lista for hva slags kunstfortolkning som «er lov». Det holder jeg med ham i. Også Maria Brinch, i sin rapport fra Kampala, viser at kunstsystemets ritualer har sine begrensinger. «Når tilbedelsesobjekter som er ment for bruk i offerritualer, som for eksempel jaktvåpen, blir hentet ut av sitt naturlige miljø og plassert bak glass i museer, vil åndene ha vanskeligheter med å håndtere kreftene sine», sier Kaggwa Nöel, som er den ugandiske musikeren Brinch er i samtale med. Om europeiske museer sier hun: «Fremfor å vise folkekunst fra ulike kulturer, slik de påstår at de gjør, er utstillingene heller avslørende arkiver som viser frem hva hvite menn har stjålet og plyndret med seg gjennom tidene. Men slik er vi mennesker, vi starter kriger, et svært tragisk ritual i så måte.» Og videre kan museale ritualer ekskludere enkelte måter å fortolke verden på – i verste fall forlenge kolonialisme og opprettholde klasseskiller. Det er ingenting «naturlig» med det. Eller sagt annerledes: Denne eksklusjonen viser oss at kunstystemets ritualer kan tenkes annerledes, og dermed også forandres.

Et av øyeblikkene jeg vil huske fra 2018 var Erlend Høyerstens opptreden i et dansk radioprogram som skapte mye debatt (2). Temaet var hvordan Aarhus Kunstmuseum (ARoS), det danske museet Høyersten er direktør for, betaler kunstnere. Da journalisten spurte hvorfor de ikke honorerte en kunstner for sin talk, svarte Høyersten at kunstneren kunne sagt nei. Problemstillingen ble altså forflyttet til et spørsmål om frihet. Men bare tilsynelatende, for naturligvis er det ikke slik at en kunstner – med mindre hen er svært etablert – ikke vil benytte anledningen til å gjøre sitt kunstnerskap kjent. Særlig på en så gullkantet institusjon som ARoS.

Høyersteens utsagn er et eksempel på det Anne Szefer Karlsen i dette nummerets «Publisert» kaller et systemisk rituale. Det består i å gjenta at personen uten tilstrekkelig makt kan velge fritt slik at ujevnt fordelt makt tåkelegges. Dermed er det, som Norske Billedkunstneres styreleder Hilde Tørdal sier i sin leder, så viktig å skape et system hvor disse ritualene avkles sin magi, slik at vi slutter å tro på dem. «Skal du bli en anerkjent og etablert kunstner, er det ikke et alternativ å si nei til et museum eller kunsthall hvis du får mulighet til å stille ut. Sammen med innkjøp til samlinger, salg og andre kunstoppdrag er det utstillinger som bygger karrieren. I frykt for å virke vanskelige er kunstnerne beskjedne når det kommer til forhandlinger. Vi trenger derfor også gode sikringsmekanismer som sørger for at kunstnerne får det de har krav på og at det er en egen pott å forhandle om». Det er ritualenes evne til å få oss til å tenke – til å utvide horisonten og dermed virkeligheten – vi må ta vare på. Ritualene som undertrykker, stenger ute eller tåkelegger makt, bør vi derimot forsøke å avsløre og forandre slik at de som har makt ikke kan skjule seg bak systemiske ritualer.

På slutten av året er det som nevnt naturlig å gjøre opp status og spørre oss selv hvordan det foregående året har vært. Det er et ritual som er verdt å ta vare på, vi trenger slike refleksive øyeblikk hvor vi gjør opp status. For min del grubler jeg blant annet på mitt første år som ansvarlig redaktør av Billedkunst. Det siste året har Billedkunst – som leseren kanskje har lagt merke til – ikke vært så opptatt av å komme til et sentrum, eller konkludere, men av å kretse rundt et tema. Å nærme seg kunsten gjennom innfallsvinkler som terapi, familien, folket og boka – slik redaksjonen har gjort i 2018 – har derfor ikke bare handlet om å undersøke hvordan disse temaene gjenspeiler seg i kunsten, men like mye hvordan den gjentatte utprøvingen av synsvinkler på kunst kan være et kognitivt ritual, og hvor kunsten ikke er noe man forstår en gang for alle, men ser på ny igjen og igjen etter hvert som man beveger seg gjennom landskapet. Jeg tror på en pågående utprøving av ståsteder som ikke er våre egne, i stedet for å komme til et sted hvor synsvinkelen låses. Det er derfor jeg liker essayet så godt, subjektnære forsøk på å begripe noe som tillater seg å vende tilbake til utgangspunktet, uten at man av den grunn gir avkall på å si noe med autoritet og tyngde. Så neste år skal det bli flere essays. Det skal også bli flere intervjuer.

Vi går samtidig ned til færre numre – et dobbeltnummer og tre «vanlige» – og det overordnede tema for hele 2019 er Handlinger. Vi skal ta for oss henholdsvis fjerne, måle, grave og spleise. Dette er handlinger som ligger tett på kunsten og hva kunstnere gjør, men de angir også en horisont som ikke begrenser seg til kunstens virkelighet. De forskjellige handlingene skal være omdreiningspunkt for et utsyn på samtiden som er plantet i kunsten, men skuer videre. Håper det vil falle i smak.

God lesning – god jul & godt nyttår!