Kunst og psykisk helse: «Sammenkoblingens kunst» 31.03.2025 Fokus

Kunst er ikke en medisin man kan ta for å bli kvitt helseplager eller lege livets smerte og sår. Det blir å forenkle den menneskelig psyke betraktelig, å overdrive hvor like vi er, og ikke minst redusere all kunst til en ensartet ting. Kunst trenger ikke være oppbyggelig på noe nivå, det er heller ikke det mennesker alltid trenger. Det vil også være forskjell på å utøve kreativitet på ulike vis, og å oppleve profesjonell kunst på høyt nivå – noe som i begge tilfeller likevel vil kunne påvirke psyken positivt. Styrken til kunsten, hvis vi med kunst nå snakker om en større kreativ kraft som rommer både utøvelse av en bredde kreative uttrykk, og å oppleve kunst, må vel heller være at kunsten har potensial til å åpne nye veier mellom mennesker der ting har sett stengt ut – både ved å erfare at man ikke er alene og ved å sette ord på følelser, bokstavelig talt eller i overført betydning. På samme måte som det sømmer seg å være varsom med å forenkle kunsten og dens legende kraft, er det viktig å passe seg for å snakke om psykisk sykdom som én ting. Noen har tunge, krevende diagnoser som aldri vil gi slipp. Andre får sykdommer som endrer fremtiden på kort eller lang sikt og kan oppleve krevende og vonde omstillinger i forbindelse med dette. Og noen får sorg kastet på seg, et tema jeg for øvrig har tenkt å komme tilbake til senere i denne serien. Essensen: For de fleste er livet tidvis brutalt, og noen ganger blir vi helt forståelig slått i bakken av dette. I kjernen er vi ulike mennesker som skal prøve å navigere oss gjennom alt dette, noe jeg tror det er lett å glemme når man snakker om psykisk helse som paraplybegrep. Og inn i dette navigasjonsarbeidet er de færreste utdannet som kapteiner.

Villa Walle

Interessen for hvordan man kan styrkes i å håndtere slike livssituasjoner, har gjort at jeg ønsket å snakke med folk som jobber utfra en grunntanke om at kunst kan være viktig for menneskene de møter på sin vei, mennesker som på ulike måter står i krevende situasjoner og opplever at psyken dominerer på belastende og vonde måter. Etter et tips tok jeg kontakt med leder for kulturhuset Villa Walle i Sandvika, Marianne Bruusgaard. Villa Walle er åpnet, men driftes blant annet med tilskudd fra kommunen innen sektor psykisk helse. Hvem er det som bruker dette tilbudet? Over telefon forteller Bruusgaard at de fleste som kommer hit, har erfaring med helseplager, fortrinnsvis av psykisk art. Mange er helt eller delvis utenfor ordinært arbeid eller studier.

Før vi fikk pratet ordentlig, fikk jeg tilsendt en tekst om kulturprofilen til villaen, som åpnet med dette sitatet av den irske dramatikeren og nobelprisvinneren i litteratur, George Bernard Shaw (1856–1950): «Uten kunst ville realitetens brutalitet gjøre verden uutholdelig», noe som gjorde at jeg så enda mer frem til å høre om dette stedet.

På Villa Walle kan man delta i ulike grupper og kurs, for eksempel innen maleriske uttrykk, fotografi, lesesirkel, kor og livsfilosofi. Når vi får snakket på telefon, sier Bruusgaard at både ansatte og medlemmer spøker med at Villa Walle er en «terapifri sone», noe som egentlig er et viktig prinsipp for stedet: – Vi er bevisst på at vi ikke tilbyr terapi, og ansetter i utgangspunktet folk med kompetanse innen kunst og kultur, ikke innen terapi og psykisk helse. Vi ønsker å være en slags frisone. Her er man ikke mottagere av hjelp. Hos oss er man deltaker og medmenneske. I tillegg til kunst og kultur skal det lages mat, ryddes, vaskes opp og føres regnskap. Vi tilstreber en kultur hvor vi alle opplever likeverdighet, og hvor folks deltakelse og bidrag blir oppmuntret og verdsatt av fellesskapet.

Å bite frykten i svansen

Mestring og tilhørighet er viktige stikkord, hører vi, og ikke akkurat bare for folk med psykiske plager. Dette settes så vakkert ord på av selveste Tove Jansson (1914–2001), skaperen av mummitrollene, i historien Hvem skal trøste knøttet (1960), som handler om det redde, ensomme lille vesenet som begir seg ut på en farefull reise. For «hvem skal trøste knøttet med at samme dag han dro, ble huset fylt av nye knøtt, som både sang og lo». Jeg leste nettopp denne historien for min egen femåring, og det er slående hvordan også barn plukker opp Janssons historie om ensomhet og frykt, og at disse to tingene ofte henger sammen, også for dem selv. Følelsene er jo der fra helt tidlig av, men hvordan skal man forstå eller kommunisere følelsene sine uten å ha et språk for dem? Eller et forståelig bilde på følelsene, slik Jansson er så god til å skape? Et godt språk er ikke alltid et språk basert på ord, men noe som ligger forbi eller utenfor ordene, som i musikken, dansen eller billedkunsten. Da må vel en viktig del av å bli en bedre rustet navigatør i livet, være å både oppleve kunst og å gi seg i kast med noe kreativt selv, slik at man ikke risikerer å stå igjen emosjonelt språkløs.

Jeg er nysgjerrig på hvilke refleksjoner Bruusgaard gjør seg om hva det er med kunst og kultur som eventuelt kan lette trykket i livet, og om det er noe de opplever at kan skje på Villa Walle:

– Vi har en tendens til å sammenligne vårt eget indre med andres ytre. Gjennom kunst får vi tilgang også til andres indre og kan oppleve gjenkjennelse, eller at det åpner seg et større mangfold, og dermed føle oss mindre alene. Man kan også glemme seg selv gjennom å fordype seg i ulike kulturuttrykk. Det å skape selv, å finne et uttrykk, kan gi deg pause fra det som er tungt. Du har et sted du kan konsentrere deg om å løse kunstneriske utfordringer, et sted der du behersker og opplever både frustrasjon og mestring. Det kan også være en måte å samhandle på, og å komme nærmere hverandre gjennom å dele interesser. Paradoksalt nok kan det hele oppleves som den beste terapi.

Handling, det å aktivt gå inn for å gjøre noe, ta tak, ta oppgjør med, vise at man duger til noe, eller bare være villig til å slåss er også det som løfter knøttet ut av frykten og åpner for kjærligheten med sitt kjære nurk: «Først pigget han seg opp med en avsindig krigersk dans, så bet han til av all sin kraft i hufsas kalde svans.»

Kunstvisitten

En realitet er at det noen ganger kan bli for vanskelig å komme seg ut for å aktivt oppsøke tilbud utenfor huset. Det gjelder også de som i perioder trenger å bo på institusjon. I Akershus er det mulig for institusjoner, særlig innen psykiatrien, å søke og få «Kunstvisitten» innom dørene i løpet av året. Ut sendes utstillinger og workshops som primært formidles av kunstnere, og gjerne den aktuelle kunstneren selv. Dette er et tilbud som Nitja senter for samtidskunst i Lillestrøm administrerer, og som har vært operativt i mange år. I løpet av disse årene har det bygget seg opp en base av både institusjoner og mennesker som har blitt trofaste brukere av tilbudet, og det eneste leder av «Kunstvisitten», Lene Tori Obel Bugge, trekker frem som negativt, er at de gjerne skulle ha sendt ut tilbudet til enda flere hvert år.

Bugge vektlegger at produksjonene som sendes ut, skal være av høy kunstnerisk kvalitet og være tidsaktuelle, «noe du kunne sett på et ordinært visningssted». Utstillingene kurateres ikke tematisk basert på at de skal vises på institusjon. Det tas derimot hensyn til institusjonenes arkitektur, med tanke på at rommene kunsten vises på, ikke akkurat er white cubes, men snarere dagligstuer, aktivitetsrom eller andre oppholdsrom der det ofte skjer mye annet i løpet av utstillingsperioden, og der det er andre visuelle forstyrrelser. Det interessante er at selv om utstillingene settes sammen som andre utstillinger, bare i mindre skala, så får jeg inntrykk fra Bugge av at møtene mellom menneskene som kommer og kunstner eller formidler, ofte blir sterkere enn på et mer tradisjonelt visningssted.

– Alle som har formidlet ute, har sagt at det har vært veldig berørende og tankevekkende, og at de aldri har villet vært det foruten. Opplevelsen er helt spesiell, man kommer tettere på folk, sitter ned og samtaler. Det gir rom for sterke menneskemøter.

I likhet med Bruusgaard trekker Bugge frem at menneskene som blir møtt av «Kunstvisitten», ofte går i behandling og terapi, og at kunstmøtene ikke skal være et alternativ til terapi innen psykiatrien. Kunsten oppleves likevel å ha en veldig god virkning uavhengig av terapi som mål:

– Basert på samtaler med vårt publikum får vi tilbakemelding om at de dagene de vet de kan få oppleve eller holde på med kunst, er dager som ikke bare gjør dagen, men uka deres. Mange snakker veldig rett frem om at det å få oppleve og ta del i kunst – enten gjennom et verksted eller å være med på formidling – er veldig viktig for å stå opp av senga.

En tanke som ligger til grunn for både Villa Walle og «Kunstvisitten», slik jeg skjønner det, er at kunst og god livskvalitet tydelig henger sammen. Forhåpentligvis gir den et bedre grunnlag for å unngå noen av livets skjær, og i hvert fall at man blir sittende fast alene på dem i altfor lang tid. En grunn til det er tilgangen kunsten kan gi både til egne følelser og andres følelser, at den kan rette blikket utover, samt mot en positiv skapende kraft, og dermed alt i alt bli et motsvar til emosjonell språkløshet og ensomhetens kalde svans.