Ja til en større himmel over barnehagen. Tekst av Mina S. Haufmann.

Fra «1, 2, 3» av Rolf Starup. Utstillingen ble i sin tid laget til prosjektet «Klangfugl – kunst for de minste», og det kom til Porsgrunn for andre gang i 2018, da til Kunsthall Grenland. Foto: Rolf Starup.

Barnehagene har aldri vært en like etablert del av et kvalitetssikret, stabilt og nasjonalt kunst­- og kulturtilbud som skolene har vært det gjennom Den kulturelle skolesekken (DKS). Tilbudet har heller ikke vært likt fordelt i landet, og det har ikke vært stabilt over tid, selv om det finnes lokale ordninger som Den kulturelle barnehagesekken, Den kulturelle sandkassa og Den kulturelle bæremeisen. Dette er symptomatisk for en stadig nedprioritering av det profesjonelle kunsttilbudet for de minste. Det virker ikke å mangle på velvilje og gode intensjoner, men det skorter på gjennomføringen.

Fra «1, 2, 3» av Rolf Starup. Utstillingen ble i sin tid laget til prosjektet «Klangfugl – kunst for de minste», og det kom til Porsgrunn for andre gang i 2018, da til Kunsthall Grenland. Foto: Rolf Starup.

Magre kår

Da DKS var organisert under Rikskonsertene, frem til 2016, fantes det produksjoner som var ment for de yngste, men mandatet for å tilrettelegge et opplegg for denne målgruppen ble ikke videreført da Kulturtanken overtok ansvaret fra Rikskonsertene.

Ett eksempel er Barnehagekonsertene.

I rapporten «Kunst og kulturtilbud for barnehage­barn», som Kulturtanken la frem 8. februar 2020, kan man lese at flesteparten av fylkene som tilbyr et profesjonelt og organisert kunst­ og kulturtilbud til barnehagene, stammer fra denne ordningen. Dessverre er det få av dem: Kun åtte av atten (før sammenslåingen) har et tilbud. Videre går det frem at det er stor variasjon i hvilke føringer som stilles til utøvere, og til formell forankring fra fylkets side. Det som er interessant å lese oppi det hele, er at etterspørselen blant barnehagene faktisk er stor, men at det er lite å få. Det er vanskelig å forstå at ordningene henger etter i så stor grad når de er så sterkt ønsket.

Det som er interessant å lese oppi det hele, er at etterspørselen blant barnehagene faktisk er stor, men at det er lite å få.

Barnehagen bringes inn i DKS

Et gryende håp lå i kunngjøringen om at det skulle komme en kulturmelding med fokus utelukkende på barn og unge, noe som i tillegg er nytt av sitt slag. Over flere år har kunsttilbudet for barn blitt nedprioritert politisk, men med en så ambisiøs stortingsmelding var det mulig å håpe på gjennomføringsevne, særlig i form av økt økonomisk støtte. «Meld. St. 18 (2020–2021): Oppleve, skape, dele – Kunst og kultur for, med og av barn og unge» er omfattende. Et av de viktigste punktene i denne sammenheng er den tydelige signaliseringen om at barnehagene skal inkluderes i DKS. Det sies derimot ingenting om at det skal bevilges mer penger.

For å konkretisere hva det vil si om barne­hagene blir en del av DKS­-ordningen uten ekstra økonomiske midler, har Kulturtanken beregnet at dersom alle barnehagebarn skulle fått ett kunsttilbud i året, ville det kostet minst 95 millioner kroner. Tilsvarende ville det kostet noe over 33 millioner kroner hvis man kun prioriterte barna i alderen 3–6 år. Grunnen til at denne summen er langt under halvparten, har mye å gjøre med prak­tiske ting som gruppestørrelse: Realistisk sett må 0–3­-åringene fordeles i langt mindre grupper enn de eldste. Videre skriver Kulturtanken at kostna­dene for DKS totalt sett lå på om lag 375 millioner kroner i 2018. Hvis 95 millioner av dette skulle blitt omfordelt til barnehagene, sier det seg selv at tilbudet til grunnskolen vil bli kraftig innskrenket. Dette er i så fall et betydelig tap for kunsttilbudet for barna, og gjenspeiler nok en gang politikken som har vært på feltet i en årrekke.

Kulturminister Abid Raja og kunnskaps­ og integreringsminister Guri Melby med «Meld. St. 18 (2020–2021): Oppleve, skape, dele – Kunst og kultur for, med og av barn og unge». Foto: Ragnhild Irene Skaara Imset / Kunnskapsdepartementet.

Hva kan gjøres, og hva gjøres egentlig?

Porsgrunn er en av kommunene som også har en kulturell bæremeis. De har en medlemsordning der barnehagene kan melde seg inn for å få et fast årlig tilbud mot en medlemskontingent. Ordningen minner om DKS, ved at barnehagene selv må tilrettelegge for og stå som arrangør av forestillingene og oppleggene som kommer.

I «Barnekulturmeldingen må få flere i tale» fra 2019, ført i pennen av Karen Dalevoll som er ansvarlig for Den kulturelle bæremeisen i Porsgrunn, løftes flere viktige poenger frem. I forbindelse med utarbeidelsen av kulturmeldingen som nå er lagt frem, ytrer hun et ønske om at kommunene må bli hørt, fordi det er mange aktører som har rikelig av erfaring med å formidle kunst til de yngste barna, og at de har verdifulle innspill hvis de bare blir lyttet til. Dette kan jeg nesten ikke fremheve nok, for det kan være lett å trekke konklusjonen at manglende tilbud betyr manglende kompetanse, men det er ikke tilfellet. Det er mye erfaring, fagkunnskap, engasjement og vilje rundt omkring i landet – det er lett å se når man leser både rapporter og forskningsartikler, samt leserinn­legg og artikler i aviser og tidsskrift.

To av manglene Dalevoll peker på, er snarere at det er for få produksjoner som er egnet for aldersgruppen, og at apparatet som skal motta dem, er for dårlig. Det er med andre ord sjelden kommunene har godt opparbeidede strukturer som kan sette det hele i system. Og ikke minst trengs det flere tilskuddsordninger slik at kunst­nere faktisk kan få betalt for å jobbe med å skape og å formidle.

Det er med andre ord sjelden kommunene har godt opparbeidede strukturer som kan sette det hele i system. Og ikke minst trengs det flere tilskuddsordninger slik at kunst­nere faktisk kan få betalt for å jobbe med å skape og å formidle.
Dybwikdans’ Lulla (2017) ble produsert som en del av prosjektet «STOR kunst for små barn» på Dansens Hus i Oslo i 2017, den har siden turnert nasjonalt og internasjonalt og skal etter planen videre til Carnegie Hall i New York. Foto: Tale Hendnes.

Hvem skal følge opp?

En godt etablert aktør som bidrar med tilskudds­midler til kunstproduksjoner for barn og unge, er Kulturrådet. I rapporten «Barn og unge i Kultur­fondet 2019» (2020) kan man lese at Kulturrådet har sett en økning av søknader koblet opp mot DKS de siste årene, men fremhever at de ikke er «gitt et kulturpolitisk ansvar for kunstnerisk og kulturelt innhold som skal formidles i skolesam­menheng, og Kulturfondet er heller ikke dimen­sjonert for å dekke et økt behov for finansiering av nyproduksjon til og faglig utvikling av nyskapende formidlingskonsepter for DKS.» Det er nærlig­gende å spørre seg hvem som jobber direkte med dette, og hvordan man kan se for seg feltet kunst og kultur for barn og unge fremover.

Et spennende tiltak i så måte er en fersk tilskuddsordning for kunstnere i Oslo kommune, øremerket kunst for barn og unge. Prøveprosjektet ble lansert av byens kulturbyråd Rina Mariann Hansen i 2019. Resultatet er at Oslo­-barnehagene kan bestille en produksjon eller et opplegg fra en katalog, på samme måte som man gjør i Den kulturelle spaserstokken. Barnehagene kan riktig­ nok ikke bestille mer enn ett tilbud fra katalogen slik det står nå. Jeg håper politikerne i kommunen bestemmer seg for å utvide de økonomiske rammene for prosjektet, og at de gjør ordningen permanent. Det er likevel med en viss ambivalens at jeg støtter et lokalt tiltak som dette, av frykt for at det blir en sovepute for dem som har mulighet til å sikre et varig nasjonalt tilbud.

Sondering av terrenget

En av satsingene som er nevnt i Stortingsmeldingen – og eksempel på at det finnes mye lokal kompe­tanse – er utviklingsprosjektet «Kulturbarn 0–8». Intensjonen med prosjektet, som løp fra 2018 til 2021 og nylig er avsluttet, var å gi de yngste barna tilgang til bedre og ikke minst mer kunst og kultur enn de har hatt. Dette er det i utgangspunktet bare å rope hurra for.

Initiativtakere var Norsk kulturskoleråd, Kulturtanken og Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen (KKS). Sammen utgjorde de en prosjektgruppe som plukket ut seks av 32 søkere til å bli såkalte kulturbarn-kommuner. Valget falt på Fredrikstad, Kristiansand, Målselv, Røros, Sunnfjord og Øygarden. Kommunene skulle samarbeide med prosjektgruppen sentralt, og tverrsektorielt innad.

Kommunene har selv bestemt hva de ville prioritere, både av opplegg og hvilke grupper av 0–8­-åringene de ville fokusere på. Eksempelvis har Målselv vektlagt musikk og dramaundervis­ning, og jobbet med barn i både barnehage­ og skolealder. Røros har på sin side fokusert på å lage møter på tvers av generasjoner. De har koblet to barnehager og to sykehjem sammen med kulturskolen, og har hatt musikk i sentrum.

Det er altså kulturbarn­kommunene som selv har risset opp og igangsatt prosjektene de har ønsket seg. Så hva var det egentlig deltagerne fikk? Ifølge sluttrapporten for «Kulturbarn 0–8», som ble lansert og publisert i mars i år, har flere av delta­gerne uttrykt forvirring over hva de tre organisasjo­nene har prøvd å få til, samt hva de selv egentlig skulle få ut av prosjektet. Svaret ligger kanskje begravet i ordet utviklingsprosjekt. Målet var ikke å komme inn utenfra og ta over, men snarere igang­ sette og gi bistand til å styrke samarbeidet på tvers av sektorer innad i kommunene – forhåpentligvis også på sikt – og i tillegg fremme forskning på temaet små barn i møte med kunst og kultur. Dette er vel og bra. Men «Kulturbarn 0–8» har noen av de samme problemene som Kulturmeldingen generelt: manglende økonomisk satsing bak seg og vag tilnærming i praksis. Og for stortingsmeldingen som skal dekke hele landet, er det et stort problem at det ikke er tydeligere formulerte føringer for hva kommunene skal gjøre. Det er utfordrende å jobbe med kunst og kultur på kommunalt nivå hvis ansvaret ikke er tydelig forankret. Dette må på plass for å kunne gjennomføre visjonene om mer og bedre kunst for de yngste.

Det er altså kulturbarn­kommunene som selv har risset opp og igangsatt prosjektene de har ønsket seg. Så hva var det egentlig deltagerne fikk?
Miljøperspektiv om forsøpling av havet: Omkring 800 elever på 6. trinn i Sandefjord kommune var med og laget fugler og fisk av plastbiter i prosjektet «Hverken fugl eller fisk», høsten 2017. Her en svartbak laget av elever fra sjette trinn ved Byskolen i Sandefjord. Prosjektet var i regi av kunstnerne Kari Prestegaard og Astor Andersen for Den kulturelle skolesekken (DKS) Sandefjord og ble vist ved Sandefjord kunstforening. Foto: Astor Andersen.
Tilbakemeldingen fra barn og lærere er stort sett at barna ikke har blitt forberedt på produksjonene som reiser rundt, og at de ikke bruker tid på dem i etterkant. Spesielt viktig er det at barna får mulighet til å bearbeide det de har opplevd, og helst over tid

Inkludering og medvirkning

I stortingsmeldingen er det stort fokus på å inkludere barna, noe selv navnet gjenspeiler. Hva betyr det egentlig å inkludere barna i kunsten? Flere har reagert på nettopp dette, og et argument som går igjen, er bekymring for at barns medvirkning skal gå på bekostning av det profesjonelle aspektet ved kunstproduksjonene. En annen side ved inkludering er å spørre hva barn og unge ønsker seg, og til dette går Bernhard Ellefsen hardt ut i Morgenbladet ved å spørre seg hva som er poenget: Har barna forutsetning for å svare på dette spørsmålet?

Jeg mener en viktig side ved inkludering er at barna får snakke om kunsten de har opplevd. I et leserinnlegg (2016) i det digitale tidsskriftet Periskop får Lise Hovik, Karstein Solli og Marit Ulvund frem et viktig poeng i denne sammen­heng, nemlig at: «I barnehagen finnes det rom for å bruke de profesjonelle kunstmøtene til videre pedagogisk arbeid, noe det sjelden er rom for i skolens timeplan. I barnehagen er det mulig å la barna få utvikle og bearbeide de inntrykkene som kommer gjennom en levende kunstopplevelse.» Dette er en problemstilling jeg selv ofte møter på i praksis som formidler for DKS. Tilbakemeldingen fra barn og lærere er stort sett at barna ikke har blitt forberedt på produksjonene som reiser rundt, og at de ikke bruker tid på dem i etterkant. Spesielt viktig er det at barna får mulighet til å bearbeide det de har opplevd, og helst over tid. Det kan plutselig komme betraktinger lenge etter en opplevelse. Noe av poenget er vel å gi dem tilgang til noe annet enn det de ser hver dag, og da er det viktig å få hjelp til å reflektere og sette ord på ting for at erfaringen ikke bare skal flyte forbi som del av strømmen av ting som skjer.

Sandefjord kommune, som etablerte DKS-­ordningen, jobber med å finne en løsning på denne utfordringen. De ønsker å innarbeide DKS i læreplanen, for nettopp å kunne bearbeide produksjonene bedre. Sagt med egne ord i kommunens nye «Temaplan kultur»: «Dette gjøres for å sikre at kulturelle opplevelser både har en egenverdi, og i et større perspektiv, at det er en forutsetning for elevenes danning og identitetsutvikling.»

En potensiell fallgruve for en slik integrering er en pedagogisering av kunsten – at produksjonene bestilles med tanke på å passe inn i læreplanen, eller at hovedmålet med kunsten blir hvilken læringseffekt den har, heller enn å være en kunstopplevelse for kunstopplevel­sens skyld. Dette er likevel alt i alt et spennende prosjekt, som jeg ser frem til å følge. Sandefjord satser helhetlig for å videreutvikle seg som en kulturkommune for barn og unge, og det er det verdt å heie på.

Fullstendige individer

Det gjøres mye for å bedre vilkårene for at barne­hagebarna skal få oppleve kunst lokalt. Tilbudene er likevel dessverre for spredt og ikke minst usikre på grunn av manglende forankring i kommunene, og blir i praksis dermed utsatt for ansvarsfraskri­velse. I tillegg henger feltet langt bak økonomisk, uten tegn på snarlig bedring. Dette er synd, for kunsten er mer enn en luksus man kan unne seg – den er et uttrykk for og en gjenspeiling av oss som hele mennesker og det livsgrunnlaget vi møter i både ulikheter og samlingspunkter. Dette burde de yngste også få ta del i.