Kjetil Røed: «Vi tror vi kommer til å huske 2020 som det året da ting begynte å forandre seg» 14.12.2020 Leder

For et merkelig år 2020 har vært.

Når redaksjonen titter tilbake på temaet for året – ytringsfrihet – er det under den sosiale nedstengningen likevel enkelte debatter som utmerker seg. Flere av dem har vært definert av kampen mot diskriminering, og særlig rasisme. Blant annet har det handlet om å fjerne monumenter og kunst i offentlige rom som på ulike måter kan forbindes med undertrykkende krefter. Det er gjerne skulpturer som målbærer andre verdier enn flertallet i vår egen tid ønsker at skal være rådende, som lar oss merke ytringsfrihetens tveeggede sverd. For mens man på den ene siden bør rydde opp i mengden av hyllester til koloniherrer (og i det hele tatt: mengden herrer) i allmenningene, står vi samtidig i fare for å bli overivrige: Skal vi forstå og lose frigjøringsprosesser trygt i havn, må vi også kjenne historien og hvor vi har vært. Denne ambivalensen er noe også museet strever med. Museer fungerer på mange måter som kunnskapsbanker, men er i bunn og grunn en kolonial oppfinnelse, ofte med eiendeler, erobringer, og funn på veien til kolonimakt.

Et annet aspekt Geir Haraldseth, kurator ved Nasjonalmuseet, diskuterer i sin artikkel i dette bladet, nemlig at museet er basert på urettferdighet som prinsipp: Når noen velges inn, velges andre vekk, og mekanismene som ligger og virker i bakgrunnen, bør belyses. Hvilke tanker eller praksiser som styrer utvelgelsesprosesser, kan – som vi har sett i noen tilfeller føre til både diskriminering, ulikhet og sneversyn.

Allerede eksisterende ulikheter har blitt ekstra tydelige i år. Mens et virus har påvirket alt og alle, har også trollhoder tilhørende høyresiden stukket seg lengre frem enn på lenge. Populisme og fremmedfrykt øker, og demokratiske byggesteiner er under stort press. Likevel har det vært et år hvor sivilbefolkningen har gjort sin stemme hørt – og som regel er det krav om større likhet og mindre undertrykkelse som har stått på bannere og blitt uttrykt i gatene. Folk har demonstrert, krevd sin rett eller møtt opp i solidaritet. Det er bra. Men er det noe et år med nedstengning av samfunnet kan si oss, er det at vi lever i en kompleks virkelighet hvor det er en dyd av nødvendighet å lytte til motparten. Er utgangspunktet at man selv er den som alltid har rett, uansett hva den andre sier, klarer vi ikke å møtes og fungere sammen. Samtidig må det vurdere som det skal være grenser for hva som gis ytringsrom, om vi i det hele tatt skal klare å ha en offentlig meningsutveksling forankret i respekt for andres posisjon. For eksempel må vi tenke grundig gjennom om høyreradikale krefter som angriper demokratiets grunnkjerne, skal få fri spalteplass. I denne utgaven skriver Sara Kollstrøm Heilevang om ytringsfrihetens kår at «det er vanskeleg å forstå korleis organisasjonar som SIAN både får offentleg spelerom, og i tillegg vern av politiet. Ein kan diskutere om det er ei rasistisk eller religionskritisk gruppe til ein vert blå i andletet, men det er vanskeleg å sjå på spotting og brenning av Koranen som noko anna enn diskriminerande, hatefullt og ærekrenkande.» Ekkokamre som låser seg i deloffentligheter og skyttergravskrig skal riktignok ikke stenges ute med sensur eller lovverket i hånd, men det er mange gode grunner til å anstrenge oss enda mer for å ikke fyre opp under antidemokratiske, giftige og enøyde diskusjonsformer. Vi trenger uansett noe som samler, og ikke splitter – og vi trenger å nærme oss et felles gode igjen. En samtale hvor begge parter faktisk lytter, er et slikt gode. Og det er i en dialog at offentligheten blir nettopp det ordet beskriver – et åpent rom – hvor mangfold kan manifestere seg fritt og hvor diskriminering kan bekjempes.

Et annet, fint eksempel på det felles gode, er folkebiblioteket hvor alle borgere kan låne bøker, lese aviser og samles, uansett hudfarge, tro, inntekt eller legning. Marius Moldvær har i dette Billedkunst dykket inn i historien om artotekene, hvor befolkningen etter samme prinsipp kan låne kunst. Dette er sosialdemokratiet på det beste: Ulikheter utjevnes, alle får tilgang.

Skal vi finne flere slike plattformer, kan det tenkes at vi også trenger et mer oppdatert blikk på kunsten, med større bredde som favner vår tids politiske virkelighet. «For dagens kunstnere ligger det mange spennende muligheter i å tenke nytt i møte med disse samfunnsmessige utfordringene, og i omdefineringen av hvordan fremtidens kunst vil se ut i all sin mangfoldighet», skriver kunstnergruppen Alt Går Bra. De vil fortsette å tenke over disse problemstillingene med oss neste år.

Det overordnede temaet for 2021 er – som en forlengelse av årets fokus på ytringsfrihet –ulikhet og likhet. Vi ser at de er et behov for å snakke mer om forholdet mellom by og land, hva faktorer som kjønn, alder, legning og minoritetskulturers posisjon betyr for vårt begrep om kunst, men også klasse og arbeidsvilkår; Hva slags inntekt man har som kunstner, om man får vederlag for kunsten man stiller ut, og om vi har rettferdig forankret tilgang på utdanningsmuligheter. Vi kan være aldri så opptatt av kunstnerisk verdi, men uten et blikk for hvordan vi kan jobbe mer strategisk for likestilling, vil vi være blinde for hvordan kunsten er preget av diskriminering, undertrykkelse og urettferdighet.

Vi tror vi kommer til å huske 2020 som det året da ting begynte å forandre seg. Blir det flere ekkokamre og kretsløp som fører til ulikhet, frykt og miljøkatastrofer, eller ser vi begynnelsen på en felles samtale basert på solidaritet, ønsker om åpne og mer inkluderende samfunn, jevnere utgangspunkt og hvor jorden vi går på, vises omsorg? Det bestemmer vi.

God vinter, god jul og god lesning!

Vi sees på den andre siden.

• Kjetil Røed
  ansvarlig redaktør