Kjetil Røed: «Vi trenger en større vilje til å lytte til menings­motstandere uten å gjøre narr, stigmatisere, piske opp stemningen eller skape stråmenn. Vi trenger raushet, rett og slett – fordi vi ikke kommer oss videre i samtalen uten.» 19.07.2021 Leder

I årets Billedkunst er temaet ulikhet – i fire ulike fasetter. I dette nummeret har vi «alder» som peilepunkt for hvordan kunstnere forskjellsbehandles. Betyr det noe om du er gammel? Er det en for­del å være ung? Er det noen faser av livet hvor alder ikke er et tema for kunstnere? Vi i redaksjonen har ingen endelige svar, men for­ søker å kartlegge noen mulige perspektiver – gjennom artiklene. Vi har blitt litt klokere i prosessen og håper leserne også vil finne noe å gruble videre på.

Jeg undres om Hagen har tenkt over at om man daglig får «svarting», «bygdeknøl», «jævla homo», «krøpling» eller «gamling» slengt etter seg, kan man bli lei, sliten, trist, og kanskje til og med knekt, uansett om de som sier det, «ikke mente noe med det». Har han tenkt på at den type motsvar han foreslår også kan ha en svært høy pris? Det finnes fortsatt eksempler på at man møtes med vold eller en spyttklyse om man sier ifra om at noe ikke er greit.

«La ingen overse at en idé om et samfunn uten ‘mikro­aggresjon’ er fullstendig totalitært», sier Hagen til slutt. Dette er lite fruktbare tanker. Billedkunst er enig i at slengbemerkinger og uheldige uttalelser ikke lar seg utrydde, men at en økt bevissthet rundt hvordan man bruker språket om grupper som allerede har fått sin del av kjipe kommentarer, fører til noe totalitært, er en feil­ slutning. Det handler tvert imot om anstendighet og at man er seg bevisst hvordan mennesker som er annerledes enn en selv, har det. Hvordan kan vi, gjennom noen små justeringer, forbedre hverandres hverdag? Noe som bringer oss til ordet «woke», et ord Hagen har et anstrengt forhold til, og som brukes av høyresiden (spesielt) for å sverte deres meningsmotstandere. Vi kunne kalle det «våkenhet» på norsk. Er det egentlig så ille, det dette ordet henviser til? At man er mer våken for hva slags språk man bruker om andre, kan da umulig være dårlig? Selv om det finnes en anerkjennelseskultur på venstre­ siden som noen ganger trekker dette litt langt, håper jeg vi kan enes om at en slik våkenhet i utgangspunktet er av det gode.

Og da biter jeg meg i halen, og vender tilbake til Billedkunsts agenda i 2021. For alle typer ulikhet har en part som i en eller annen form er undertrykt, og de har sine motparter, som slenger med leppa eller det som verre er. Og kanskje mener at man skal «tåle en spøk», «manne seg opp» eller «slutte å gnåle». Så ja, Pål­-Henrik Hagen: Våkenheten for hvordan andre har det, har gått denne redaktøren til hodet. Jeg er til og med sikker på at jeg er for lite våken, for lite woke, og noen ganger feig når andre er kjipe med sine medmennesker. For eksempel når noen slenger dritt om noen på grunn av alder, legning, dialekt, hudfarge eller religion. Selv om det er skjær i sjøen, kan jeg ikke se noen grunn til at man ikke skal kartlegge ulikhet i alle dets fasetter og bevisst forsøke å gjøre noe med det.

Så hvordan kan man være kritisk uten å være sint eller unn­vikende? Generelt tenker vi at det som ofte mangler er et «sterkere fokus på det som forener, og ikke det som splitter», som Tine Semb, min medredaktør, sa i en samtale i redaksjonen nylig.