Kjetil Røed: «I 2021 handler Billedkunst om ulikhet, og hvert nummer undersøker forskjellige typer ulikheter. Vi starter med kolonialisme og avkolonisering, temaer som har blitt mye diskutert det siste året.»

Hverdagens kolonialismer

Faisal Abdu’Allah, The Barber’s Chair (2017). Gullplater, lær, aluminium og støpejern, ca. 125,5 × 139,7 × 63,5 cm. © Faisal Abdu’Allah og DACS/Artimage, 2021. Gjengitt med tillatelse fra Autograph ABP og Zoe Maxwell. Foto: Ben Reeves.

I 2021 handler Billedkunst om ulikhet, og hvert nummer undersøker forskjellige typer ulikheter. Vi starter med kolonialisme og avkolonisering, temaer som har blitt mye diskutert det siste året. Ofte betraktes avkolonisering som en historisk prosess hvor koloniserte landområder frigjøres fra koloniherren. Dette begynte i all hovedsak etter andre verdenskrig og pågår fortsatt. Flere tekster i dette nummeret berører den delen av saken.

Men kolonialisme og avkolonisering foregår ikke bare i store biter, mellom befolkninger og land. Oftest er det på detaljnivå disse manifesteres tydeligst i hverdagen. For eksempel i hva slags pensum og lærerplaner som er å finne på landets læresteder, noe som har vært et stadig mer brennbart tema på blant annet våre kunstakademier. Men den pågår også på et mer personlig, mellommenneskelig nivå. Forfatteren og feministen Guro Sibeko kaller det mikroaggresjon når en person ser på hennes hudfarge som underlegen eller bruker stereotypier om hennes fremtreden. Det er et godt uttrykk, siden aggresjon ikke alltid er ideologisk avrundet eller kan forklares gjennom helhetlige, rasistiske figurer. (1) Slike holdninger har utvilsomt koloniale, historiske røtter forbundet med ønsket om å legge under seg verden, tjene penger, gjøre andres kropper til handelsvare og gjenstand for dehumaniserende måter å tenke og føle på. Og disse ulikhetene er rundt oss hele tiden. Så, ja: mikroaggresjon, men kunne vi ikke også snakket om mikrokolonialisme? Ja: Noen kan okkupere en annen – en kropp, et ansikt, et subjekt – ved å sette seg selv i en maktposisjon i forhold til den andre. Men også gjennom slengbemerkninger eller et oppgitt blikk kommer diskriminerende holdninger til uttrykk. De kan også eie den andre gjennom språket, i hvert fall når resultatet er smerte og undertrykkelse.

Forsiden til Carl von Linnés Flora Lapponica (1737), laget etter ekspedisjonen til Lappland i 1932. Kilde: Åbo Akademiske bibliotek via Wikimedia Commons.

Ja: Noen kan okkupere en annen – en kropp, et ansikt, et subjekt – ved å sette seg selv i en maktposisjon i forhold til den andre. Men også gjennom slengbemerkninger eller et oppgitt blikk kommer diskriminerende holdninger til uttrykk.

Omvendt finnes også avkoloniserende øyeblikk, soner av immunitet, når man får være et individ fri fra andres objektiverende og kategoriserende språk og holdninger. Vi må understreke dette, for mikrokoloniserende holdninger er forbundet med sivilisasjonens bevegelser like mye som hverdagens sårende stikk. Koloniens etablering og oppløsning kan skje på de merkeligste steder.

Vi trenger naturligvis en kontekst og en historisk innsikt for å jobbe videre med avkoloniseringens bevegelser, men det er på sin plass å påpeke at også kunsten kan spille en rolle i denne prosessen. Under en Zoom-samtale med den engelske fototeoretikeren og -historikeren Mark Sealy diskuterte vi Faisal Abdu’Allahs kunstverk The Barber’s Chair (2017), som gjenspeiler både kunstnerens to jobber – han er barberer og kunstner – og hans tanker om frihet. (2) «For er ikke barberstolen et sted hvor alle behandles likt og med verdighet, en slags autonom sone hvor ulikheter som ellers strukturer samfunnet, settes til side?» foreslo Sealy. Ja visst, men kunne vi ikke også se avkoloniseringen i miniatyr i en slik gjenstand? Det er gjennom å behandles likt man kan frigjøres fra både små og store koloniseringer. Kunsten har et potensial for å tenke i slike autonome soner hvor rigide skiller settes til side slik at vi, i det minste for et øyeblikk, kan ha øyer av frihet hvor veien videre kan peiles ut.

I dette nummeret av Billedkunst vil vi se på forskjellige aspekter av disse bevegelsene, selv om noe uttømmende bilde naturligvis ikke vil etableres. Vi håper likevel dere vil finne tekster til ettertanke.

I dette bladet har vi også to nye spalter: Signal, en spalte om ny teknologi og ulikhet, som forfattes av Vilde M. Horvei og Nicholas Norton, pluss Kunst og samfunn, som føres i pennen av kunstnergruppen Alt Går Bra. Velkommen skal dere være i hver utgave den neste tiden!

Skribent og kunstner Jessica Lauren Elizabeth Taylor har også intervjuet Anawana Haloba, som er født i Zambia og bosatt i Oslo. Samtalen med Haloba, som er stipendiat på Kunstakademiet – Institutt for samtidskunst ved KMD (Universitet i Bergen), er det første intervjuet med stipendiater ved landets kunsthøgskoler. I numrene som kommer vil dere altså kunne stifte bekjentskap med flere og få innblikk i deres forskning.

Lanseringen av dette Billedkunst vil foregå i tråd med pandemien vi fortsatt er i. Vi vil derfor publisere en samtale mellom undertegnede og nevnte Mark Sealy, og nok et møte mellom min medredaktør Tine Semb og Asmaa Walton i en prat om Black Art Library og viktigheten av arkiver, bøker og publisering. Dato for lansering vil annonseres!

God lesning, og ta vare på dere selv.

Kjetil Røed
ansvarlig redaktør

Se Guro Sibeko og, Rasismens poetikk (Ordatoriet, 2019)
Du kan lese mer om dette i Mark Sealys Decolonising The Camera: Photography in Racial Time (Lawrence & Wishart, 2019).

Kjetil Røed: «I 2021 handler Billedkunst om ulikhet, og hvert nummer undersøker forskjellige typer ulikheter. Vi starter med kolonialisme og avkolonisering, temaer som har blitt mye diskutert det siste året.» 03.03.2021 Leder

Hverdagens kolonialismer