Kjetil Røed: «Det enkle har ofte en berøring med det sanne, og det som er sant, blir vi aldri ferdig med. «Sannhet» er så stort og skummelt å snakke om, tenker du kanskje, men er det riktig, da?» 15.12.2025 Leder

Hva blir igjen når det eller den vi er glad i, blir borte? Minner. Følelser. Tap. Men også, noen ganger, kunstverk. I dette nummeret av Billedkunst følger Kari Saanum opp artikkelen fra 2019 om hva som skjer med kunsten når kunstneren går bort. Hun har gjort seg mange tanker siden sist, og har også noen råd til andre i tilsvarende situasjon. Saanum minner om at liv og kunst henger sammen, både på et praktisk og et menneskelig plan.

En annen tekst i dette nummeret nærmer seg forbindelsen mellom kunst og liv på et annet vis: hvile. Kunstneren Amber Ablett har som premiss i sin praksis at vi alle trenger lommer av nettopp det – hvile – hvor vi ikke skal produsere, mene, prestere. Dette er ikke passivitet eller tilbaketrekning, mener hun, men en form for aktivisme. Jeg liker slike tankebaner og måter å jobbe på.

Det slår meg at hvile er en tilsynelatende enkel aktivitet, men likevel ikke. Ablett viser oss det sammensatte i hvilen og hvor dypt røttene i avkobling stikker.

Det enkle har ofte en berøring med det sanne, og det som er sant, blir vi aldri ferdig med. «Sannhet» er så stort og skummelt å snakke om, tenker du kanskje, men er det riktig, da? De siste årene har jeg begynt å tenke at alle disse «store ordene» faktisk må brukes på måter som ikke innkapsler dem i ærefryktens himmel. Ordene betyr jo noe for oss her nede, i livene vi lever, og må brukes deretter, uten frykt eller rynking på nesa. Så: Det som er sant, er ikke stort, eller endelig, eller felles for alle, men heller alt det små, det vi har, hadde eller mistet. Det sanne er det som gjør oss levende og holder oss oppreist. Jeg sikter altså ikke til det sanne som et stabilt område – konklusjoner eller posisjoner – men destillatet av et undringsmiljø formet av spørsmål mennesker alltid har – og alltid vil – bale med, som: Hva er meningen med det hele? Hvordan skal vi forholde oss til døden? Hva er kjærlighet og vennskap?

Det enkle er sjelden så enkelt, og forsøk på å sette saker og ting i slike båser er ofte, har jeg erfart, mer overfladisk enn det man forsøker å ta avstand fra. Disse mekanismene henger muligens sammen med modernitetens fremskrittstro, og i tilfellet kunst: at den skal «utvikle seg» i en slags historisk kronologi, og da gjerne på slike måter at enkelte former og uttrykk blir avleggs. Men ingenting skapt av mennesker kan bli for enkelt eller egentlig avleggs om det er i berøring med noe som er sant, eller blir gjenopptatt av mennesker som med sine spørsmål virvler dem inn i samtiden – livet – igjen.

Sett fra individers perspektiv samler det seg visse ting, tanker, minner og steder rundt oss gjennom livet. Eller i oss, burde jeg vel si, for det er vi som er arenaen for samlingen. Vi kommer tilbake til en sang vi hørte som fjortis, igjen og igjen. Eller vi kommer tilbake til en ting som forteller historien om noen du var glad i. Eller så er det et kunstverk vi så en gang, som gjorde inntrykk, fikk oss til å tenke nye tanker eller kanskje gi form til det vi følte. Føler. Alt dette er del av det vi kan kalle våre imaginære museum; en samling av alskens inntrykk og erfaringer akkumulert gjennom årene. I dette museet er det ingen strenge skiller mellom liv og kunst. Hvorfor husker vi akkurat det verket? Hvorfor gjorde akkurat det videoarbeidet så inntrykk? Ofte er det ikke klare svar, men jeg tror det finnes en fellesnevner: Det er noe menneskelig i det som berørte oss. Gjenklangen kan springe ut fra – kretse rundt – glede eller sorg, liv eller død, eller bare denne undringen vi alle har fra tid til annen over hvorfor ting er som de er, eller ble som de ble. Det som har rørt oss, blir med videre og mikses inn i minnepaletten.

Dette er den siste lederen jeg skriver for Billedkunst. Fra og med neste nummer er det en ny redaktør på plass. I den forbindelse vil jeg gjerne takke for 8 fantastiske år med dette bladet – og særlig det gode samarbeidet med medredaktør Tine Semb. Det har vært en fornøyelse – og lærerikt. Men også takk til alle de flotte kollegaene i Norske Billedkunstnere, som jeg har vært så heldig å bli kjent med. For en nydelig gjeng! Takk også til dere, kjære lesere, som har vært med på ferden de siste årene. Jeg håper dere har fått noe godt lesestoff underveis.

Da gjenstår det bare å ønske den nye redaktøren velkommen – og lykke til – i de kommende år. Og, igjen, til leserne: god lesning, god jul & godt nytt år! Vi sees – høres, leses – rundt neste sving.